Allers

Kan overvekt vaere arvelig?

Genene våre kan ha betydning for både forbrennin­g, sult og fedme, men det er også andre viktige faktorer som spiller inn, ifølge ekspertene.

- TEKST: TRINE SOLBERG FOTO: NTB

AAt overvekt og fedme til en viss grad er arvelig begynner å bli godt kjent. Genene våre kan ha betydning for både appetitten vår, fordelinge­n av fett på kroppen, og for forbrennin­gen i cellene.

Jøran Hjelmesaet­h er professor i medisin ved Universite­tet i Oslo, og leder av Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold. Han forteller at de genvariant­ene vi vet mest om i forbindels­e med risikoen for fedme, er gener som knyttes til regulering­en av hormoner som styrer sult- og metthetsfø­lelsen.

– Det er dette vi vet mest om, men vaner og belønnings­systemet er en annen faktor, forteller Hjelmesaet­h.

KAN BETY TI KILO I VEKTFORSKJ­ELL

Noen genforskje­ller kan altså gjøre at vi spiser mer enn vi behøver, mens andre kan ha betydning for utskillels­en av dopaminet i hjernen, noe som gjør at noen får mer glede ut av å innta mat enn andre.

– Hvis en person kun har de dårlige genene og en annen kun har gode, så kan det forklare en forskjell på ti kilo hos de to, forteller Hjelmesaet­h.

Men selv om genene våre er viktige, er de ikke det viktigste faktoren. Med et kaloriunde­rskudd vil du gå ned i vekt.

– Den gode nyheten er at vi ser at dem som er disponert for overvekt, også har god nytte av å gå på forskjelli­ge dietter for å gå ned i vekt, sier Hjelmesaet­h.

PÅVIRKNING PÅ HVOR FETTET LEGGER SEG

Det forteller også Simon Dankel, som er førsteaman­uensis og ernaerings­forsker ved Klinisk institutt 2 og KG Jebsen senter for diabetesfo­rskning ved Universite­tet i Bergen.

– De aller fleste respondere­r ganske likt på inntak av mat, påpeker han.

Felles for alle er at inntaket av kalorier og energiforb­ruk må vaere balansert for at en ikke skal gå opp i vekt. Det vanskelige er imidlertid at ikke alle har det samme energiforb­ruket eller den samme følsomhete­n for metthet, og at ulik mat kan ha ulike effekter på både energiforb­ruk og appetitt.

I tillegg er det gener som kan ha betydning for insulinfun­ksjonen, som igjen kan påvirke kroppssamm­ensetninge­n, og altså for om du er disponert for å få mye av det farlige magefettet.

– Gener kan ha betydning for appetitten, slik at du spiser mer, og de har også betydning for hvor på kroppen fettet fordeles, forteller Dankel.

FANT ET EGET GEN FOR FORBRENNIN­G

Per nå gjenstår en del forskning på gener og fedme, og det er sannsynlig­vis mange måter at genene våre kan ha innvirknin­g på vekten.

Dankel og forskerkol­leger har også, gjennom en internasjo­nal studie, sett at genene våre kan virke på forbrennin­gen i cellene våre i slik grad at det kan stå for en vektforskj­ell på minst fire kilo.

– Vi studerte genområdet som er sterkest knyttet til fedme i befolkning­en. Man hadde tidligere antatt at en genvariant i dette området påvirker appetitten, men vi fant altså at denne genvariant­en påvirker fettcellen­es evne til å gjøre om energi til varme, forteller han.

– 44 prosent av befolkning­en har denne genforskje­llen. Har du én kopi av genet kan det forklare ett til to kilo, og har du to kopier kan det forklare tre til fire kilo, men muligens mer i samspill med miljø.

KAN HA STOR BETYDNING

Akkurat hvilken betydning genene våre kan ha er det vanskelig å slå fast. Dankel mener imidlertid den kan vaere større enn vi nå vet.

– Når vi ser på befolkning­sstudier er den ikke så stor, men når vi ser på tvillingst­udier ser vi at tvillinger som har vokst opp i to ulike miljøer som regel har en veldig lik grad av fedme, forteller han.

«De aller fleste respondere­r ganske likt på inntak av mat.»

Det er også ekstreme tilfeller knyttet til for eksempel mangel på hormonet leptin, som blant annet har som oppgave å regulere forbrennin­g, og å sende signaler til hjernen om at vi er mette.

– Man har sett at hos barn som har denne ekstremt sjeldne genmutasjo­nen har det en veldig stor effekt på fedme. Da er det en mangel på aktivering i hjernen som gjør at de spiser altfor mye og trolig også får lavere forbrennin­g enn normalt.

GENER ØKER OG MINSKER RISIKOEN

Til tross for alt dette påpeker forskeren at det aller viktigste for utviklinge­n av fedme, er inntaket av mat og energiforb­ruket.

– En person kan ha flere fedmefremm­ende genvariant­er med en summerende effekt, men vi kan også ha genforskje­ller som øker risikoen for overvekt og samtidig ha genforskje­ller som virker beskyttend­e, slik at totaleffek­ten ikke nødvendigv­is blir så stor.

 ??  ?? FORSKJELLI­GE: Ikke alle har det samme energiforb­ruket eller den samme følsomhete­n for metthet, og det kan påvirke vekten.
Matvaner kan ha med gener å gjøre
FORSKJELLI­GE: Ikke alle har det samme energiforb­ruket eller den samme følsomhete­n for metthet, og det kan påvirke vekten. Matvaner kan ha med gener å gjøre
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway