Kan overvekt vaere arvelig?
Genene våre kan ha betydning for både forbrenning, sult og fedme, men det er også andre viktige faktorer som spiller inn, ifølge ekspertene.
AAt overvekt og fedme til en viss grad er arvelig begynner å bli godt kjent. Genene våre kan ha betydning for både appetitten vår, fordelingen av fett på kroppen, og for forbrenningen i cellene.
Jøran Hjelmesaeth er professor i medisin ved Universitetet i Oslo, og leder av Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold. Han forteller at de genvariantene vi vet mest om i forbindelse med risikoen for fedme, er gener som knyttes til reguleringen av hormoner som styrer sult- og metthetsfølelsen.
– Det er dette vi vet mest om, men vaner og belønningssystemet er en annen faktor, forteller Hjelmesaeth.
KAN BETY TI KILO I VEKTFORSKJELL
Noen genforskjeller kan altså gjøre at vi spiser mer enn vi behøver, mens andre kan ha betydning for utskillelsen av dopaminet i hjernen, noe som gjør at noen får mer glede ut av å innta mat enn andre.
– Hvis en person kun har de dårlige genene og en annen kun har gode, så kan det forklare en forskjell på ti kilo hos de to, forteller Hjelmesaeth.
Men selv om genene våre er viktige, er de ikke det viktigste faktoren. Med et kaloriunderskudd vil du gå ned i vekt.
– Den gode nyheten er at vi ser at dem som er disponert for overvekt, også har god nytte av å gå på forskjellige dietter for å gå ned i vekt, sier Hjelmesaeth.
PÅVIRKNING PÅ HVOR FETTET LEGGER SEG
Det forteller også Simon Dankel, som er førsteamanuensis og ernaeringsforsker ved Klinisk institutt 2 og KG Jebsen senter for diabetesforskning ved Universitetet i Bergen.
– De aller fleste responderer ganske likt på inntak av mat, påpeker han.
Felles for alle er at inntaket av kalorier og energiforbruk må vaere balansert for at en ikke skal gå opp i vekt. Det vanskelige er imidlertid at ikke alle har det samme energiforbruket eller den samme følsomheten for metthet, og at ulik mat kan ha ulike effekter på både energiforbruk og appetitt.
I tillegg er det gener som kan ha betydning for insulinfunksjonen, som igjen kan påvirke kroppssammensetningen, og altså for om du er disponert for å få mye av det farlige magefettet.
– Gener kan ha betydning for appetitten, slik at du spiser mer, og de har også betydning for hvor på kroppen fettet fordeles, forteller Dankel.
FANT ET EGET GEN FOR FORBRENNING
Per nå gjenstår en del forskning på gener og fedme, og det er sannsynligvis mange måter at genene våre kan ha innvirkning på vekten.
Dankel og forskerkolleger har også, gjennom en internasjonal studie, sett at genene våre kan virke på forbrenningen i cellene våre i slik grad at det kan stå for en vektforskjell på minst fire kilo.
– Vi studerte genområdet som er sterkest knyttet til fedme i befolkningen. Man hadde tidligere antatt at en genvariant i dette området påvirker appetitten, men vi fant altså at denne genvarianten påvirker fettcellenes evne til å gjøre om energi til varme, forteller han.
– 44 prosent av befolkningen har denne genforskjellen. Har du én kopi av genet kan det forklare ett til to kilo, og har du to kopier kan det forklare tre til fire kilo, men muligens mer i samspill med miljø.
KAN HA STOR BETYDNING
Akkurat hvilken betydning genene våre kan ha er det vanskelig å slå fast. Dankel mener imidlertid den kan vaere større enn vi nå vet.
– Når vi ser på befolkningsstudier er den ikke så stor, men når vi ser på tvillingstudier ser vi at tvillinger som har vokst opp i to ulike miljøer som regel har en veldig lik grad av fedme, forteller han.
«De aller fleste responderer ganske likt på inntak av mat.»
Det er også ekstreme tilfeller knyttet til for eksempel mangel på hormonet leptin, som blant annet har som oppgave å regulere forbrenning, og å sende signaler til hjernen om at vi er mette.
– Man har sett at hos barn som har denne ekstremt sjeldne genmutasjonen har det en veldig stor effekt på fedme. Da er det en mangel på aktivering i hjernen som gjør at de spiser altfor mye og trolig også får lavere forbrenning enn normalt.
GENER ØKER OG MINSKER RISIKOEN
Til tross for alt dette påpeker forskeren at det aller viktigste for utviklingen av fedme, er inntaket av mat og energiforbruket.
– En person kan ha flere fedmefremmende genvarianter med en summerende effekt, men vi kan også ha genforskjeller som øker risikoen for overvekt og samtidig ha genforskjeller som virker beskyttende, slik at totaleffekten ikke nødvendigvis blir så stor.