Novelle: Damen som forsvant

Han stryker seg fort over de såre kjakene, uvante som de er med barberhøvelen, nervøst som i en fjern ungdom. Så, varsomt, to never, merket av tidens faren, lukker seg om hverandre i et fast grep. Lenge sitter de slik.

PEDER SITTER VED det store vinduet på eldresenteret med utsikt mot gårdsplassen. Som vanlig i sin loslitte islender. En klar måne, vel i ne, viser seg bakom den taggete skogranden i øst. Heldigvis er det lite i veien med synet.

Likevel, i det siste er blikket blitt mer innadvendt. Tankene søker bakover; hva er det vel å tenke på framover?

Han enser knapt to unge hjelpepleiere som smilende går nedover gangen. Den som kunne vaert så ung igjen … Eller – er det egentlig noe å trakte etter? Hva har livet hatt å tilby? Utenriksfart som 18-åring høsten 39. Ikke mange gode minner fra den turen som førstereisgutt. Krigsutbruddet i april 1940 satte en effektiv stopper for hjemturen.

Men sommeren 39 husker han som den var i går. Peder stryker hånden gjennom den uregjerlige, grå hårmanken. Klarere, egentlig; han er jommen ikke sikker på hva han gjorde i går. Dagene går mye over i en annen her på anstalten.

Nei, sommeren 39 minnes han så vel.

Hun var året yngre enn ham. Libby kalte han henne, men hun het jo …? Ikke Libby. Det var kjaelenavnet han ga henne. Peder mintes å ha lest en bok om general Custer borti «Junaiten». Han kalte kona si Libby, og de var visst veldig glad i hverandre. Så siden «hans» Libby het det samme, syntes han det passet godt. Men hva de egentlig het, de to vakre damene? Nei, si det?

HAN MØTTE HENNE på en bryggedans sankthansaften. Han merket seg henne straks – garantert den peneste jenta der – med sitt lange, nøttebrune hår og de store, blå øynene. Eneste lytet, men knapt for lyte å regne, var det halvmåneformede fødselsmerket på venstre side av nakken.

Tross sin naturlige sjenanse mannet han seg opp til å by henne opp til dans, og til hans store overraskelse sa hun ja. Det ble mer enn den ene dansen hele den lange, lyse midtsommernatten, og det var så visst ikke på grunn av hans danseferdigheter.

De var naermest for et par å regne den sommeren, men han klarte aldri å uttrykke sine følelser for henne. Det kom alltids en dag i morgen … Men da han sto på dekk den høsten og så byen forsvinne i morgentåken, innså han at den dagen aldri kom. Likevel – etter noen måneder til sjøs ble det vel alltids en råd.

Bortsett fra at 9. april 1940 var umulig å forutse. Som så mange andre sjøfolk kunne han ikke vende hjem før våren fredsåret.

Med motstridende følelser søkte han opp adressen hennes, en blomsterbukett i hånden, glattkjemmet hår, den beste dressen – hans eneste, for å vaere aerlig. Men Libby var der ikke lenger. Familien hadde flyttet. Ingen visste hvor.

Årene gikk. Han lette etter Libby i begynnelsen, men fant henne aldri. Ble gift til sist, to unger, men ekteskapet varte ikke lenge. De passet ikke sammen. Kanskje trives han best alene? Barna, en sønn og ei datter, så han heller sjelden.

Da han naermet seg nitti ble han overtalt av sønnen til å flytte inn i kommunens nye eldresenter. Ikke uten protester, for han synes han var frisk nok til å klare seg selv med hjemmehjelp og alskens remedier. Men eldresenteret ble det. Han trøstet seg med at han neppe hadde så lenge igjen at det spilte noen rolle hvor han satte tøflene om kvelden.

LETTE SKRITT BAK ham vekker ham fra minnene. Avdelingslederen dukker opp ved siden av stolen hans. Et hersens diktatorisk kvinnevesen, synes han, verre enn de fleste styrmenn han har hatt. Likevel, han liker henne.

– Vet du, Peder, sier hun med sin mildeste stemme, noe som umiddelbart får ham til å frykte hva som vil komme. – I morgen får vi en ny gjest her på senteret.

– Gjest? fnyser han. – Enda et gammelt krek som skal sitte her og vente på dauen!

– Det var da ingen fin ting å si! Du har det vel ikke så ille her, har du vel?

Han fnyser igjen, men trekker så nesten umerkelig på skuldrene. – Der er sikkert verre steder å sitte og vente på han typen med ljåen.

– Du skal se dere blir riktig gode venner. Elisabeth heter hun. Ei riktig kjekk og trivelig dame.

Kjekk? Sikkert et avdanket, for lengst avblomstret kvinnfolk, bitter på verden og en forspilt ungdom! Men han sier ingenting.

HAN LEGGER MERKE til henne straks han kommer til matsalen dagen etter, som vanlig blant de siste. Det må vaere henne siden hun er den eneste fremmede her inne. Så visst ingen ungmø.

Peder setter seg ved et nabobord, men med godt utsyn til kvinnemennesket. Idet han tar for seg av frokosten, skotter han av og til bort på henne når han mener seg usett. Jo, jo, hun var sikkert et likandes menneske i sin ungdom, riktig pen, til og med.

Det er vel ei uke senere at han ser det.

På vei tilbake til rommet sitt, et kort nikk til Elisabeth, snur han seg fort idet han passerer henne. Akkurat i det samme bøyer hun hodet, og der, på venstre siden av nakken hennes, ser han et lite, halvmåneformet fødselsmerke. Et øyeblikk svimler det for ham, og han må støtte seg til stolen hennes. Heldigvis er det ingen som legger merke til det, og han summer seg fort og forsvinner inn på rommet sitt.

«Selv Peder blir overrasket over alle minnene som dukker opp, idet de spinner på den intrikate veven av fortidens hendelser.»

NESTE MORGEN SETTER Peder seg ved bordet rett overfor Elisabeth. Hun kikker overrasket bort på ham. Det er en helt forandret

kar hun ser. Den kraftige, grå hårmanken er nøye kjemmet. Islenderen er borte. Ei lyseblå skjorte – og et burgunder slips! – med en mørkeblå blazer utenpå. Den skrukkete joggebuksen er erstattet av ei mørk bukse med skarp press.

– Det var da noe til forandring! Hva skyldes de fjonge klaerne? – Deg, sier han kort.

– Meg?

Peder trekker litt på den ene skulderen. – Det er heller det at jeg har fått en liten åpenbaring på mine gamle dager.

– Bedre sent enn aldri, heter det jo. Men jeg ser ikke helt hva det har med meg å gjøre.

Peder ser granskende på henne før han svarer. – Jeg burde ha sett det før, men tiden har jo … ja, årene er gått.

– Nå er jeg ikke helt med. Hun stirrer forvirret på ham.

Han smiler. – Er det lenge siden noen har kalt deg … Libby?

Først bare ser hun på ham med et usikkert blikk, men så demrer det gradvis for henne, og hun blir blek.

– Peder? Du er – ham?

Han smiler bredere. – Antakelig – men jeg har all grunn til å tro at du var min … mi venninne sommeren trettini.

Leppene hennes begynner å bevre, og hun har vansker med å få ut ordene. I stedet strekker hun fram hånden og legger den over hans. – Det er … det er bare så … så utrolig. Etter alle disse årene. Og så treffe deg her.

– Kanskje større sjanse for å treffe en kar som meg her enn ute på puben.

Elisabeth gjengjelder smilet, slipper ikke hånden hans. – Vi har kanskje litt å ta igjen, for å oppdatere hverandre, mener jeg. Siden sist.

Hun må le, og nå minnes han tydelig latteren hennes, som om han noensinne kunne glemme den.

Tiden går fort. Det er så mye å fortelle. Selv Peder blir overrasket over alle minnene som dukker opp, idet de spinner på den intrikate veven av fortidens hendelser.

Mange av tankene går tilbake til den sommeren. De eneste delene av minnenes vev de deler.

– Vet du, Elisabeth, jeg var fryktelig forelsket i deg.

Hun smiler lett. – Vet du hva, Peder, du var også den første gutten jeg noensinne ble glad i. – Det visste jeg aldri.

– Nei, like lite som jeg visste om dine følelser.

– Hadde jeg bare visst … Et sårt drag farer over øynene hans.

– Livet hadde vaert enkelt om vi visste slike ting på forhånd.

– Du sier noe, Libby.

– Peder …

– Ja?

– Det er vel egentlig ikke for sent, eller?

– For sent?

– Å gjøre det vi burde ha gjort for mange, mange år siden?

Han ser befippet bort på henne. – Du mener …?

– Ja?

– Du mener … at vi skal bli … Ja, liksom kjaerester, er det det du mener?

– Ja.

Han svarer ikke med det samme. Stryker seg fort over de såre kjakene, uvante som de er med barberhøvelen, nervøst som i en fjern ungdom. Så, varsomt, to never, merket av tidens faren, lukker seg om hverandre i et fast grep. Lenge sitter de slik. Til sist kremter han:

– Du. Libby.

– Mm?

– Hva sier du om vi venter ei stund, med … du vet, barn og sånt?

Et smil brer seg over ansiktet hennes. – Jo, jeg tror nok det er en god idé, jeg.

Begges blikk søker ut av vinduet. En tynn månesigd i ny viser seg over den taggete skogranden i øst.