Sommerroman: Sparkongen

På et hotell i en liten badeby blir noen ungdommer spådd av hotellgjesten Viola for å fordrive tiden, utenfor pøser nemlig regnet ned. Men det som begynner som en lek, ender med død og uhygge.

Det virket som om sommeren regnet bort. Det var som gråt – barnegråt, og alle sommergjestene i den lille badebyen husket sin barndoms tårer: Viola Lund, som satt og kjedet seg på sitt hotellrom, den franske kokken Michel, som lagde mat på hotellkjøkkenet, Anne Hammer bak resepsjonen, Curt i sin slitte folkevognsbuss …

Regnet trommet stridig mot vinduet på hotellkjøkkenet, der Lena arbeidet i oppvasken. Kai Borg, som nylig hadde tatt inn på hotellet, sto ved et vindu i matsalen og så dystert ut over det regnvåte tettstedet. Det var som om alt ville drukne i regnet.

På badehotellet forsøkte man å gjøre det beste ut av situasjonen. Det ble tent opp i peisen i selskapsrommene, og levende lys sto på alle bord. Michel gjorde seg ekstra flid med matrettene, men Annes yrkesmessige smil til gjestene ble stivere for hver dag som gikk. De eneste som ikke hadde noe vondt av vannet, var de unge guttene som pleide å dykke og plukke blåskjell og studere havbunnen.

Feriedager som regnet bort, kom aldri igjen.

Den femte regndagen satt Viola igjen ved matbordet etter lunsjen. Plutselig fikk hun en idé. Hun gikk ut i resepsjonen for å snakke med Anne.

– Vi må gjøre noe, sa hun. – Finne på noen leker for å få tiden til å gå. Spør hotelleieren om vi får lov til å holde til i den hvite salongen. Han kan ikke ha noe imot at vi forsøker å underholde oss selv.

– Jeg skal finne ut hvor mange som har lyst til å vaere med, sa Anne tjenestevillig.

Hotelleieren hadde ingenting imot at de arrangerte selskapsleker i den hvite salongen. Viola trakk for gardinene og slo på de små lampettene med rosa skjermer. Hun hadde til hensikt å kjempe mot kjedsomheten med sine kortferdigheter.

For Viola kunne spå i kort, og spådommene slo nesten alltid til, påsto hun. Alltid møtte man en mørk fremmed, alltid fikk man et brev, en pengesum eller dro på tur.

Viola satt i hjørnesofaen og ventet på sine «ofre». Hun så opp da Anne kom inn sammen med Lena. Rett etter dem kom Kai. Det virket som han kjedet seg, og ingen forsto hvorfor han var kommet hit – han verken seilet, badet, gikk turer, fisket eller spilte tennis eller golf.

Døren ble åpnet igjen, og Michel kom inn. Han var kraftig og mørk, med hvite tenner og veltrimmet skjegg. Han snakket norsk med litt aksent.

– Vi blir tydeligvis ikke flere, sa Viola skuffet og så på klokken. Da setter vi i gang. Hvem vil bli spådd først?

De så villrådig på hverandre. – Ok, jeg kan begynne, sa Anne.

Viola tok opp kortstokken og så Anne alvorlig inn i øynene.

– Du må konsentrere deg, sa hun. – Er du klar?

Anne nikket og forsøkte å se ut som om hun tok det hele på blodig alvor. Hun skottet bort på Lena, som satt og stirret på kortstokken som om den var en giftig slange.

– Vaer snill og bland kortstokken ordentlig, fortsatte Viola. Rekk meg et kort med jevne mellomrom. Fortsett så å blande.

Det første kortet var kløveress, fulgt av ruteress og sparti. Da kortene var lagt i en stjerne, lå femten kort på bordet, i grupper av tre. Viola studerte kortene en stund. Hun så bekymret ut.

– Her er det mange svarte kort, sa hun så. – Men det finnes like mange hjerter som spar. Det er et godt tegn. Dette kortet representerer deg, fortsatte hun og pekte på kløveresset, som lå i midten av stjernen. Det viser at du er talentfull og har ambisjoner. Du har et kvikt intellekt og får lett kontakt med andre mennesker.

Viola spurte ikke om det stemte, hun visste at det stemte. Anne svarte ikke, og Viola gikk tilbake til kortene.

– Ruteresset, som ligger her, viser at du ville passet til laereryrket …

– Jeg er laerer, sa Anne.

– Se det, sa Viola fornøyd. – Kortene lyver ikke.

Hun pekte på tre kort som lå lengst opp til høyre.

– Disse, sa hun, representer din framtid. Sparfem betyr avskjed, anger og tårer: Noen forsvinner ut av ditt liv for alltid. Sparseks peker på at du kommer til å gå igjennom en vanskelig og stressende tid, men hjerterseks viser lykke.

Tilskuerne så stumt på kortene. Viola fortsatte:

– Du skal vaere på vakt mot en lys mann – han står for stor fare. Han beveger seg raskt, jeg tror at han kjører bil, og han kommer til å forsvinne ut av ditt liv. Ja, det er alt jeg kan se akkurat nå.

Anne satt taus. Hun følte seg litt ille til mote, selv om hun ikke riktig skjønte hvorfor. Hun skulle ønske at de aldri hadde begynt med denne leken.

– Vaer så snill, spå meg også, ba Lena og så ivrig på den eldre kvinnen.

Viola ga henne kortstokken. – Gjør som Anne gjorde, sa hun. – Bland kortstokken, og rekk meg ett kort om gangen.

– Jeg vet, sa Lena ivrig og gjorde som hun var blitt bedt om.

For hvert kort hun la på bordet, rynket Viola øyebrynene og så allerede bekymret ut. Til slutt lå alle femten kortene i en stjerne. Lena bøyde seg forventningsfullt fram over bordet og sa:

– Mange mørke fremmede, eller hva? Ser det ikke koselig ut?

Viola betraktet kortene og svarte kort:

– Jeg beklager, men jeg klarer ikke å konsentrere meg. Du snakker for mye. Jeg får ikke noe ut av denne stjernen, sa hun og sopte sammen kortene med en eneste håndbevegelse.

– Men, vaer så snill … Jeg lover å vaere stille …

Lena var nesten gråteferdig, og hun så bedende på Viola. De andre virket overrasket over Violas brå oppførsel.

– Nå ja, svarte hun. – Men bland stille og rolig, og ikke snakk.

Stjernen av kort kom opp på bordet igjen. Og enda en gang viste den uvanlig mange svarte kort: åtte spar og tre kløver. Dessuten var hjerterdame, hjerterknekt, hjerteress og ruterkonge med.

Viola så opp fra kortene og møtte de andres blikk. Hun visste at hun måtte fortsette. Hun trakk pusten dypt inn og satte fingeren på kortet i midten: hjerterdame.

– Dette kortet representerer deg selv, sa hun. – Det sier noe om varme følelser, kjaerlighet, glede og nytelse. Men også om overflatiskhet og lettsindighet …

Hun har sett meg og Curt sammen, tenkte Lena. Plutselig var spenningen forsvunnet

– dette var jo bare tull.

– Du er sjenerøs, men blir også lett fornaermet …

Krangelen med Michel i går, tenkte Lena. Hun må ha hørt den.

– Du er aerlig og ikke spesielt lettlurt, fortsatte Viola.

Hun så opp fra kortene. – Holder det? spurte hun. Kan vi slutte nå?

– Men …, innvendte Lena. – Det der handler jo bare om meg som person.

– Stemmer det ikke, da?

– Jo, selvfølgelig stemmer det. Men … det sier jo ingenting om framtiden min. Det kortet der, for eksempel. Hva betyr det? Sparesset?

Viola svarte ikke, men pekte i stedet på kløverto.

– Her ligger det en invitasjon, sa hun. Og her – en advarsel mot uventet fare.

– Og hva betyr sparkonge? spurte Lena med lav, spent stemme.

– Du forstyrrer meg med maset ditt, sa Viola irritert. – Hjerterknekten her nede sier at du bruker for mye tid på fornøyelse og fester. Du burde roe deg ned. Men framfor alt …

Viola trakk pusten dypt, og det virket som hun snakket mot sin vilje da hun fortsatte:

– Framfor alt må du se opp for en mørk mann – det er sparkongen her. Han har ikke noe godt i sinne, han kommer gjennom vann. Ja, jeg ser at han naermer seg deg gjennom vann. Du skal …

Viola stanset og lukket øynene. Hun var blitt blek, og hendene hennes skalv.

– Og sparesset lengst ut til høyre her betyr …

Violas stanset, og igjen sopte hun alle kortene sammen og reiste seg.

– Jeg kan faktisk ikke spå i kort, sa hun anstrengt. – Har aldri kunnet det heller. Jeg bare forsøker å fordrive tiden.

Og så forlot hun den hvite salongen med raske steg. De andre kikket forbauset på hverandre.

– Jeg tror på det likevel, sa Michel. – Anne skal treffe en lyshåret kar i en bil. Lena skal passe seg for en mørk mann i båt.

Anne sa rolig:

– Det var bare en lek for å få tiden til å gå. Det hørte dere vel? Forresten har det sluttet å regne. Se selv, solen er tittet fram!

Men ingen lyttet på henne. – Curt er lyshåret og har bil, hvisket Lena. – Michel er mørk og har båt. Kai, du er blond. Har du bil?

Kai ristet på hodet.

«Viola kunne spå i kort, og spådommene slo nesten alltid til, påsto hun.»

– Jeg har ikke engang sertifikat, svarte han. – Men mange norske gutter er blonde og har bil! Michel sa:

– Selvfølgelig. Lena, jeg er mørk og har båt. Men du tror vel ikke at jeg vil deg noe vondt?

Lena svarte ikke. Selv om hun ikke ville innrømme at hun trodde på spådommen, følte hun seg ille til mote.

SÅ FORT SOLEN var kommet fram, begynte den lille badebyen å våkne til liv. Plutselig var det folk overalt, ved havnen og i de trange, idylliske gatene. Guttene i våtdrakter dukket igjen opp ved odden, på jakt etter havets hemmeligheter, og kom opp som trolske eventyrvesen: blanke, våte, med dryppende, slimete ting i hendene.

Luften sto og dampet mellom de lave husene, men ingen beklaget seg over den plutselige varmen.

Lena vred på hodet og så på Curt, som hadde sovnet ved siden av henne. Den solbrente huden på brystet glinset av svette. Det var trykkende hett inne i folkevognbussen, og Lena hadde vanskelig for å puste. Hun dyttet opp bakdøren, og sval luft strømmet inn.

Hun betraktet Curts nakne kropp, tente en sigarett og strakte på seg. Hun tenkte på spådommen, den etterlot seg en følelse av ubehag – som en besk smak i munnen.

Selvfølgelig ville hun ikke tro på den. Men likevel …

Et sted inne i Lena hadde en varselklokke ringt da hun hørte spådommen. Vann. Jeg ser ham naerme seg i vannet. Violas ord trengte seg fram i bevisstheten.

Lena gikk ut av bussen, ut på havneområdet. Noen kom gående mellom husene, og hun så at det var Michel. Han kom fram til Lena, omfavnet henne og kysset henne. Hun trakk seg unna.

– La meg vaere! Curt kan våkne.

– Unnskyld, sa han. – Så … du er Curts kjaereste nå?

Lena trakk på skuldrene. Curts kjaereste, Michels kjaereste. Det var ikke så nøye. Hun tilhørte bare seg selv, uansett hvem hun tilfeldigvis gikk ut med.

Michel kikket ut over det glitrende vannet.

– Blir du med en tur på sjøen? Det er utrolig varmt i dag. Jeg tenkte å ta en dukkert lenger ut, der vannet er friskere.

Michel og båten hans. Pass deg for en mørk mann som kommer gjennom vann …

Til tross for at det var en varm sommerdag, kjente Lena et strøk av kulde – en ond forutanelse.

Det var som om noe fryktelig holdt på å ta form denne varme, solfylte sommerdagen.

– Nå, blir du med?

Michels myke stemme var bedende, men Lena ristet på hodet.

– Ikke i dag, svarte hun.

– Er det på grunn av Curt? – Ja.

– Ok.

Michel snudde seg og gikk uten å si ha det. Han virket sint, kanskje sjalu. Lena sto og så etter den lille seilbåten til den rundet piren. Det var tåpelig, men likevel. Hun hadde ikke våget å bli med ham.

Hun bestemte seg for å gå til badeplassen i stedet. Med raske skritt gikk hun forbi havnen, ut mot klippen der hun pleide å dykke. Hun tok av seg den lille bikinien og sto noen sekunder naken og lot solstrålene kjaertegne huden.

Så hevet hun armene over hodet og stupte uti. Det glassklare, gjennomsiktige vannet omsluttet henne.

ANNE SÅ PÅ klokken da hun forlot hotellet. Hun hadde jobbet siden åtte om morgenen. Nå var klokken tre, og hun hadde fri resten av dagen.

Hun gikk rake veien til annekset hun delte med Lena.

Hun håpet at Lena skulle vaere der, for hun ville snakke med henne om spådommen. Ikke for at hun trodde på den, men uansett …

Lena var ikke i rommet, og Anne gikk ut igjen. På en eller annen måte føltes det viktig at hun fikk tak i Lena.

Anne begynte å gå på måfå. Det var som å lete etter en nål i en høystakk. Hun så Curt sitte ute på piren, alene. Hun gikk tilbake til hotellet og spurte Michel om han hadde sett Lena. Jo, han hadde truffet henne tidlig om morgenen, nede ved havnen.

– Hun er vel sammen med Curt som vanlig, sa han litt surt.

– Nei, hun er ikke sammen med Curt.

– Da er hun vel sammen med en av de andre typene sine.

Svaret gjorde Anne litt irritert; som om hun selv var blitt kritisert. Hun snudde seg tvert.

Hotelleieren hadde ikke sett noe til Lena den dagen. Hans kommentar var noe mildere enn Michels, men den hadde samme innhold.

Klokken seks om ettermiddagen begynte Anne å bli alvorlig urolig. Hun gikk for å finne Michel på kjøkkenet igjen, men han avfeiet henne bare med at Lena sikkert var blitt med en eller annen fyr som hun hadde truffet.

Anne gikk tilbake til rommet deres. Så vidt hun kunne se, var alle Lenas klaer der. Alle, unntatt bikinien.

Hun gikk tilbake til havnen og fant Curt i folkevognbussen. Et sted inne i Annes hode malte spådommen: Pass deg for en blond mann i en bil.

– Vet du hvor Lena er? spurte hun så rolig hun kunne.

– Hun ligger vel og sover. Det burde vel du vite. Dere deler jo rom.

Anne ristet på hodet.

– Hun er ikke på rommet. – Har du sjekket campingplassen?

Anne kjente at hun rødmet; som om hun tok på seg skylden for det Lena gjorde, og det irriterte henne. Lena hadde rett til å leve som hun ville.

«Hun skottet bort på Lena, som satt og stirret på kortstokken som om den var en giftig slange.»

– Michel er mørk i håret og har båt.

Anne oppdaget at hun hadde tenkt høyt. Curt betraktet henne forbauset.

– Er du blitt gal? sa han.

Anne kom på at Curt ikke hadde vaert der da Viola hadde lagt kortstjernen; han visste ikke noe om spådommen. Curt rynket brynene og sa:

– Dere snakker så rart. Lena fablet også om en mørk mann i en båt.

– Jeg skal forklare senere, sa Anne. – Nå må jeg gå.

Hun gikk opp den lille bakken som ledet fra havnen til de først husene. Halvveis oppe i bakken møtte hun Kai.

– Hei, sa Anne. – Kan jeg spørre deg om når du sist så Lena? Jeg kan ikke finne henne. Kai funderte.

– Ved tolvtiden i dag, tror jeg. Det så ut som hun skulle til odden og bade.

Odden, der Lena pleide å stupe fra den høye klippen, lå rett nedenfor campingplassen. Kai fortsatte:

– Du virker urolig, Anne.

– Ja, jeg er faktisk urolig. Jeg er redd for at hun er blitt utsatt for noe. Du husker vel spådommen?

Kai nikket.

– Sparkongen, samtykket han. – Viola sa: «Pass deg for en mørkhåret mann i en båt.» Tror du virkelig på det der?

– Jeg vet ikke, hvisket Anne. – Men jeg er redd. DA MORGENTÅKEN LETTET, kunne man se den unge kvinnen som lå helt inne i strandkanten, kilt fast mellom et par store steinblokker. Hun var naken, og hodet lå halvt under vann. Det lange, blonde håret fløt rundt hodet hennes, som havfruehår.

Hun lå med ansiktet ned, og det var kanskje best slik.

– IKKE ENGANG på en søndag, sukket politioverbetjent Geir Nilsen da han hadde lagt på telefonrøret. – Framfor alt ikke på en søndag.

Assistenten hans så opp med en spørrende mine.

– Noen har drept en ung jente ute i Stensnes, badebyen, sa Nilsen. – Og jeg som hadde tenkt å ta en runde på golfbanen i ettermiddag. Men da gikk det i vasken.

Han sukket igjen, løftet røret og slo nummeret til rettslegen.

Under bilturen ut til Stensnes fikk assistenten vite hva som var skjedd: Tidlig søndagsmorgen hadde et par lekende barn funnet liket av en ung kvinne i vannkanten.

Hun var blitt trukket opp på land og dekket med en presenning. To politimenn sto vakt ved det avsperrede området der hun lå. Likevel var det umulig å holde nysgjerrige på avstand.

Hele lokalsamfunnet surret som en bikube. Og i sentrum lå en bylt som tydelig viste konturene av en menneskekropp.

Kroppen av en ung kvinne, som nylig hadde vaert varm og levende. Hun hadde vaert død i cirka ett døgn og ligget i vannet like lenge.

Konklusjonen i rettslegens rapport lød slik: «Dødsårsak drukning.» Til tross for at det viste seg at Lena Lind hadde vaert en utmerket svømmer.

Man kunne ikke avskrive hennes død som en ulykkeshendelse, eller selvmord. Men én ting ble politioverbetjent Geir Nilsen mer og mer sikker på: Lena hadde levd «farlig».

DET VIRKET SOM om alt gikk for halv maskin i den lille, idylliske badebyen Stensnes etter at Lena Søderlind ble funnet drept i sjøen.

Politioverbetjent Geir Nilsen satte umiddelbart i gang med forhør, men overalt støtte han på den samme tausheten, den samme hoderistingen, de samme unnskyldningene. Ingen hadde kjent Lena spesielt godt. Ingen hadde vaert tilstrekkelig knyttet til henne eller hatt tilstrekkelig mye imot henne til å ville ønske å se henne død.

Lena hadde vaert en utmerket svømmer, det var allment kjent. Fra hjemplassen Eksjø på Sørlandet ble det til og med opplyst om at hun hadde tatt en mengde svømmemerker og fått noen pokaler i ulike grener som hadde med vann å gjøre. Hun kunne uten tvil ha svømt fra de fleste; hun dykket og beveget seg i vannet som en fisk.

Til gjengjeld virket det ikke som om noen av mennene i hennes omgangskrets var noen gode svømmere, de fleste av dem likte ikke engang å bade.

Noe som forvirret politioverbetjent Geir Nilsen enda mer, var alle historiene om den mystiske spådommen rett før dødsfallet.

Til slutt anså han seg nødt til å forhøre alle personene som hadde deltatt i den mye omtalte selskapsleken.

Som forhørslokale fikk han låne den hvite salongen på hotellet. Det var ubehagelig å tenke på at det var akkurat her, i dette rommet, at det hele hadde startet. Det var her Viola Marklund hadde lagt ut spåkortene sine.

NILSEN BEGYNTE MED å forhøre Curt Mahler, «den avdødes mer eller mindre faste kjaereste». Motivet kunne i hans tilfelle vaert sjalusi – Lena var ikke akkurat kjent for å vaere av den trofaste typen. Men ingenting talte imot ham.

Deretter gikk turen til

Michel Delorme, hotellets franske kokk. Selv i dette tilfellet kunne det også dreie seg om et crime passionnel. Michel ble nemlig utpekt som Lenas eks. Eller en av dem.

En av gjestene på hotellet, Kai Borg, var også blitt sett i Lenas selskap. Han var ankommet badebyen samme dag som hun. Men de hadde aldri truffet hverandre på tomannshånd, hevdet Borg. Han manglet derfor motiv for mordet – om det nå dreide seg om et mord.

Ellef Bergman, hotelldirektøren, kunne raskt strykes fra listen over mistenkte. Kona hans var ytterst sjalu; han ville aldri hatt mulighet til å treffe Lena «privat». (Selv om han hadde ønsket.)

Folk som hadde teltet i naerheten av badeplassen, ble lett opp og forhørt. Men ingen kunne kobles til drapet.

Overalt støtte Geir Nilsen på den samme muren, samme tausheten.

KLOKKEKIMINGEN VIRKET fremmed og malplassert denne varme ettermiddagen i august. De klagende tonene, som kalte den lille gruppen med sørgende til minnestunden rundt kisten, førte tankene til et uvirkelig skuespill eller en makaber lek.

Lena var død, men det var ikke noe tomrom etter henne. Hun hadde bydd på seg selv altfor villig – og det som deles ut altfor billig, får ingen verdi. Det blir som lekepenger.

Lena hadde levd i tjueto år, beveget seg på denne jord med lette føtter. Håret hennes hadde flagret i vinden, favnen hennes hadde vaert varm og lokkende og åpen, huden hennes silkemyk.

Nå ville alt sammen snart vaere forgjeves og borte. Kom noen av de tilstedevaerende til å minnes varmen i øynene hennes, lyden av latteren hennes?

Anne kjente at hun begynte å føle seg dårlig der hun satt et stykke unna de andre begravelsesgjestene. Hun la merke til at politioverbetjent Nilsen hadde kommet inn i kapellet så diskré som mulig. Han satt lengst

«Noe som forvirret politioverbetjenten enda mer, var alle historiene om den mystiske spådommen.»

nede ved utgangen og forsøkte å gjøre seg usynlig. Han møtte aldri Lena i levende live; han burde ikke vaert med på begravelsen hennes.

Men Nilsen var tydeligvis overbevist om at Lena var blitt myrdet. Til tross for at hun sannsynligvis bare hadde svømt for langt ut og fått krampe. For det var jo slik det var gått til. Eller var det ikke? Kunne noen ha hatet Lena så sterkt at de var i stand til å …? Og i så fall hvem? Og hvorfor?

Anne lot blikket gli over de fåtallige sørgende i kapellet: Michel, paret som eide hotellet, Curt. Lenas halvsøster, Ingrid Jarl, og hennes mann.

Anne visste at Lenas far hadde vaert gift tidigere og hadde fått datteren Ingrid før han traff Lenas mor, som han for øvrig aldri hadde giftet seg med. Det var ti år mellom døtrene. Forskjellen i liv og levesett var enda større, og Lena hadde ikke trivdes hjemme etter at moren døde. Hun hadde flyttet hjemmefra straks hun var ferdig med videregående skole.

Det var alt Anne hadde fått vite om romkameraten sin, som nå var blitt offer for en ulykke. Eller muligens for en morder.

Presten gikk til side, og fra et usynlig orgel et sted over hodene til forsamlingen startet tonene av en langsom salme. De sørgende gikk fram til kisten, én etter én. Stoppet noen sekunder og la en blomst på kistelokket. Da Anne sto der og så ned på kisten, tenkte hun på kløverfem – kortet som betydde avskjed og som hadde vaert med i hennes stjerne.

Skulle spådommen komme til å bli oppfylt til punkt og prikke?

Se opp for en mørk mann i en båt. En blond mann i en bil …

Anne grøsset, og et øyeblikk trodde hun at hun skulle besvime. Men så tok hun seg sammen og stemte i salmesangen.

DEN ENKLE begravelsesbevertningen ble inntatt i halvsøsterens hjem i nabobyen, en treroms som var så velstelt at det grenset til det utrivelige. Anne kom til å tenke på Lenas rot, og hun forsto at Ingrid hadde vaert glad da Lena dro hjemmefra og tok med seg alt hun pleide å strø rundt seg med: bh-er, truser, bluser, leppestifter, hårbørster, billige smykker.

Ingrid virket ikke berørt av Lenas død i det hele tatt – de hadde ikke vokst opp sammen og hadde tydeligvis aldri hatt noen varme følelser for hverandre.

Da Curt og Michel til slutt brøt opp, da de forsto at det bare skulle serveres ett glass portvin per person, satt Anne igjen. Holdt tilbake mot sin vilje, som om hun ikke ville dra fra leiligheten før hun hadde fått en slags klarhet i hva som kunne ha hendt Lena.

Da situasjonen begynte å bli uholdbar og ekteparet Jarl var i ferd med å miste tålmodigheten, harket Anne og sa:

– Jeg tror Lena brydde seg om deg, Ingrid. Hun snakket om deg de siste dagene.

Lena hadde faktisk snakket om å reise og hilse på halvsøsteren sin; det hadde til og med virket som om hun hadde søkt jobb i Stensnes for å komme naermere henne.

– Ja, hun snakket om å komme hit, svarte Ingrid med en liten grimase. – Eller rettere sagt: Hun skrev det.

– Hva skrev hun for noe mer?

Ingrid rynket pannen.

– Ikke noe spesielt. Hun fortalte lite om hotellet og om jobben sin.

– Skrev hun noe om folk rundt henne?

– Hun fortalte at hun delte rom med deg. Ellers var det ikke mye. Hun skrev korte brev og uttrykte seg dårlig. Anne sa:

– Har du fortsatt de brevene? Jeg hadde satt pris på å få lese dem. Om du ikke har noe imot det.

Ingrid sendte henne et langt blikk.

– Hvorfor vil du se brevene? spurte hun til slutt. – Tror du at det står noe i dem som … Hun rettet seg opp.

– Ja, svarte Anne. – Det er vel ikke utenkelig?

Hun bøyde seg fram. Kinnene hennes glødet av iver. – Vaer så snill, ba hun.

– Jeg tviler på at jeg fortsatt har dem, sa Ingrid kort. – Jeg tar aldri vare på gamle brev og annet papiravfall.

Papiravfall, tenkte Anne. Brev fra din døde lillesøster.

Hun la hånden på Ingrids arm og sa vennlig:

– Du kan vel vaere så snill å se etter. Hun skrev til deg for bare et par dager siden, samme dag som … Du har kanskje ikke rukket å kaste det ennå.

Ingrid reiste seg motvillig, som om hun innså at hun ikke kom til å bli kvitt Anne før hun i det minste klarte å komme opp med det siste brevet. Hun gikk bort til et skatoll og tok fram en liten brevbunke.

– Her ligger faktisk de tre siste, sa hun likegyldig.

Anne rakte fram hånden. – Får jeg lese dem?

Ingrid slengte brevbunken på salongbordet.

– Du kan beholde dem, sa hun. Lena er død, de brevene endrer ingenting.

– Takk, sa Anne og la dem i håndvesken. Hun tenkte i sitt stille sinn at Lena sikkert ville ha likt at noen tok vare på brevene, de aller siste hun skrev.

SÅ FORT ANNE kom inn på rommet sitt den kvelden, leste hun Lenas brev. De var udaterte, men Anne kunne likevel plassere dem i tid ved hjelp av hendelsene som ble beskrevet i knappe ordelag: den vellykkede strandfesten uken før, Viola Marklunds spådom …

Det tredje brevet, som åpenbart var det eldste og som manglet én eller flere sider, var skrevet samme dag som Lena var kommet til Stensnes. Lengst nede på det ene arket ble teksten avbrutt. Det sto:

«Jeg haiket fra tante Greta på morgenen og måtte bytte skyssbil et par ganger i naerheten av Trane …»

Anne lot brevarket synke

ned på kneet. Hun forsøkte å tenke etter om det sto noe i brevene som kunne kaste lys over det som senere hadde hendt Lena, men hun fant ingenting.

Anne la brevene til side og gikk til sengs. Men etter å ha ligget en stund i mørket, skrudde hun på lyset igjen, sto opp og gjemte brevene bak en revne i tapetet. Det var en instinktiv handling, på samme måte som hun kontrollerte at døren var ordentlig låst og vinduet stengt, før hun gikk og la seg igjen.

Tidligere på sommeren hadde hun ikke brydd seg om å låse. Stensnes hadde vaert en fredelig og idyllisk plass. Men siden den regnvaersdagen, da kortstjernene var blitt lagt opp og Viola med sin hese stemme hadde snakket om sorg og død, var alt blitt annerledes.

Anne lå lenge og lyttet til knakingen i veggene og den monotone dryppelyden fra vannkranen. Også lydene utenfra skremte henne: skrål fra puben ved siden av som holdt på å stenge, smell fra bildører, motorer som ruste.

Men skrittene som naermet seg, og stanset utenfor døren hennes, hørte hun ikke – ei heller at håndtaket sakte ble trykket ned.

Da sov hun.

19. august sto det på avisenes forsider:

«Enda et kvinnedrap i Stensnes?

Ukjent ung kvinne funnet død i skogen.

Liket av en ukjent, ung kvinne ble funnet ved

20-tiden onsdag kveld i et skogholt ved Stensnes. Kroppen lå gjemt under lag av mose og kvist.»

Den døde ble identifisert. Hun het Helene Engdahl og var tjuetre år gammel. Hun hadde haiket fra hovedstaden med en lastebilsjåfør og hoppet av i naerheten av Stensnes. Sjåføren meldte seg selv til politiet, da han fant ut at signalementet stemte med den unge kvinnen som hadde sittet på med ham. Hun hadde sagt at hun var på vei sørover. Det så ikke ut til at noen savnet henne.

Helene Engdahl hadde store hodeskader. Morderen – om det nå dreide seg om et mord – hadde åtte døgns forsprang. Den døde hadde ikke vaert utsatt for noe seksuelt overgrep.

ANNE LESTE DEN korte artikkelen. Hun lot avisen synke og stirret rett framfor seg.

Det fantes ingen umiddelbar sammenheng mellom denne fremmede kvinnens død og Lenas drukning en drøy uke senere. Likevel kunne ikke Anne frigjøre seg fra følelsen av at det var en forbindelse mellom de to dødsfallene. Men hvilken?

Kunne Helene og Lena ha kjent hverandre? Bar de på en felles hemmelighet som gjorde dem farlige for noen, slik at de måtte ryddes av veien?

Anne bøyde seg over avisen på nytt og leste artikkelen for tredje gang.

Gjerningsmannen hadde ryddet grundig opp etter seg og ikke blitt rammet av panikk. Han – eller hun – hadde gått rolig og systematisk til verks da liket skulle gjemmes.

Man hadde med en iskald person å gjøre, en med nervene under kontroll.

Nederst på siden var det en skisse over området der Helene ble funnet. Annes underbevissthet reagerte. Det var noe her, noe uhåndgripelig. Og plutselig visste hun hva det var.

Hun reiste seg raskt og gikk bort til sengen. Stakk fingrene inn i revnen i tapetet for å dra ut Lenas brev. Hun fikk ikke tak i dem med en gang, så hun løsnet tapetet litt mer og kikket inn i revnen. Brevene var borte.

Noen måtte ha vaert inne i rommet hennes og tatt dem … Hvem? Morderen?

Anne begynte å gå nervøst fram og tilbake i rommet. Hun visste nå at hun måtte komme til bunns i denne saken, koste hva det koste ville. Lenas død hadde berørt henne personlig, som om de hadde vaert naere venner.

Hun funderte på hvem hun kunne henvende seg til med sine mistanker og sin uro, og bildet av Kai Borg kom opp for hennes indre blikk.

Anne hadde ikke villet innrømme for seg selv at hun var småforelsket i Kai. Men nå visste hun at det var akkurat ham hun trengte å betro seg til, ved første og beste anledning.

Lena hadde ikke likt Kai.

Hun hadde rett og slett foraktet ham, og Anne hadde aldri forstått hvorfor. Han så bedre ut enn de mennene Lena hadde foretrukket; han var høy, bredskuldret og veltrent, han virket intelligent og hyggelig. Han var kanskje ikke Lenas type, helt enkelt. «En tørrpinn», hadde hun kalt ham.

En tørrpinn. Som Anne selv, da. Lena hadde nok tenkt at de passet sammen.

Kai var ekstremt velpleid og alltid moteriktig kledd. Hans lyse, kortklipte hår var kjemmet bort fra pannen, og det fikk ham til å ligne en filmstjerne fra 50-tallet. Han var tilbakeholden, stille og virket blyg.

Det slo Anne at han praktisk talt ikke hadde fortalt noe om seg selv under sitt besøk på hotellet. Enda de hadde møtt hverandre flere ganger. Alt hun visste, var at han jobbet som ingeniør og var bosatt i hovedstaden (det var i alle fall det han hadde skrevet i hotellets gjestebok).

Han badet sjelden, fisket ikke, seilte aldri, kjørte ikke bil, danset ikke. Han flørtet ikke og hadde ikke prøvd seg på Lena.

Det stilte ham i saerklasse, gjorde ham interessant og annerledes. Kai var kort sagt en mann som stemte overens med Annes oppfatning av en idealmann.

PÅFØLGENDE ETTERMIDDAG fikk Anne et brev. Det var fra Ingrid, og det inneholdt enda et håndskrevet ark fra Lena.

«Det har vel ikke så mye for seg», skrev Ingrid, «men du virket jo interessert i Lenas brev. Dette var det aller siste jeg fikk.»

Anne skummet igjennom det uten større forhåpninger om å finne noen ledetråd. Men så oppdaget hun at det fantes enda et ark i konvolutten. Det gikk en støkk gjennom henne da hun innså at arket hørte sammen med det avbrutte brevet hun hadde fått tidligere. Brevet der Lena hadde beskrevet haiketuren.

Arket startet midt i et ord. Det sto: « … gård, og der fikk jeg haik med en annen bil og fikk sitte på helt til Stensnes.»

Noe ubestemt begynte å ta form i Annes hode. Hun tok fram gårsdagens avis igjen og studerte kartskissen naermere. Leste stedsnavnene. Og der sto det: Tranegård.

Det var den siste halvdelen av ordet som hadde fått henne til å reagere, og nå kom hun på hva det var.

Hun var absolutt sikker. Sannheten slo ned i henne som et lyn.

«Skrittene som naermet seg, og stanset utenfor døren hennes, hørte hun ikke – ei heller at håndtaket sakte ble trykket ned.»

ANNE SANK NED på sengen. Tankene spant rundt i hodet hennes. Nå, som hun hadde fortsettelsen på Lenas brev, sto det klart for henne at Lena, under reisen til Stensnes den 11. august, hadde passert et sted ved navn Tranegård ved middagstid.

Fortsettelsen på brevet lød: «… og der fikk jeg haik med en annen bil og fikk heldigvis skyss helt til Stensnes.»

Ifølge avisartikkelen var Helene Ekdahl sist blitt sett i live i naerheten av Tranegård den 11. august, ved 13-tiden. Her var sammenhengen som Anne hadde prøvd å finne. Hun tvilte på at politiet hadde funnet ut dette; ingen andre enn Ingrid og henne selv hadde lest brevene, ingen andre visste noe om Lenas haiketur.

Et øyeblikk overveide Anne å ringe politioverbetjent Nilsen, men hun slo fra seg tanken. Ingenting kunne jo bevises, ettersom den første halvparten av Lenas brev var forsvunnet fra gjemmestedet bak tapetet.

Anne reiste seg brått og så seg rundt. Hun måtte forsikre seg om at den som hadde stjålet brevene, ikke fikk mulighet til å få tak i fortsettelsen.

Hun åpnet vinduet og stakk raskt det nye arket innunder vindusblekket. Så begynte hun systematisk å gjennomsøke hele rommet. Men brevbunken var borte.

ANNE JOBBET I resepsjonen hele ettermiddagen og kvelden. Hver gang en bil stanset på parkeringen utenfor og døren ble åpnet, kjente hun et stikk i hjertet av forventning.

Hun måtte betro seg til Kai, fortelle ham hva hun akkurat hadde oppdaget. Men Kai dukket ikke opp, og han var ikke på rommet sitt.

Da klokken slo elleve og det endelig var på tide å stenge resepsjonen for natten, gikk Anne ut gjennom den store entreen i stedet for å gå opp til rommet.

Hun stoppet et øyeblikk på trappen, kjente nattevinden mot pannen og hørte suset i de store trekronene på den andre siden av veien. La merke til det svarte vannet i viken og kruset på de hvite bølgetoppene. Fyret blinket beroligende mot henne, som om det ville si: «Ikke vaer redd.»

Anne gikk ned trappen og sto en stund tvilrådig utenfor hotellet. Hun visste at Kai hadde for vane å ta sene kveldspromenader, men hun hadde ingen anelse om hvor han pleide å gå. På måfå gikk hun nedover den bratte, svingete veien mot havnen.

Det var mørkt, og de smale gatene lå folketomme. Varsellampene i Annes hode begynte å blinke, og igjen tenkte hun på spådommen: Spartre, som betydde «fare».

Men hun skjøv bort uroen; dette var noe hun måtte gjøre. Hun måtte finne Kai.

I SENGEN SIN på hotellet lå Viola Marklund og prøvde å få sove. Men hun ble forstyrret av bråk fra puben, og til slutt sto hun opp og gikk bort og stilte seg ved vinduet.

Det hørtes opprørte stemmer nedenfra – etter alt å dømme en heftig krangel. Viola kunne ikke unngå å oppfatte hva det dreide seg om: En av fritidsdykkerne klandret sin yngre bror for at han hadde rotet bort en del av dykkerutstyret, men gutten bedyret at han ikke hadde rørt det.

Nattevinden for gjennom trekronene utenfor, og Viola så at bølgene slo høyt mot piren. Noe begynte å ta form i hodet hennes – en mistanke, som fortsatt var vag, men som vokste seg sterkere.

Hun kikket på klokken. Den var noen minutter over elleve. I samme øyeblikk kom noen ut på hotelltrappen, og Viola bøyde seg fram for å forsøke å se hvem det var.

Det var Anne. En alarmklokke begynte å ringe inne i henne – jenta burde ikke vaere ute alene på denne tiden. Ikke etter det som nylig var skjedd i byen. Spådommen hadde advart mot noe farlig.

En blond mann i en bil. En mørk mann som naermer seg gjennom vann …

Viola gikk bort fra vinduet og begynte å kle på seg med nervøse bevegelser, selv om hun ikke riktig visste hva hun var redd for. Alt hun visste, var at Anne trolig var i fare.

ANNE FANT KAI nede ved piren. Han satt og så ut over det opprørte havet. Det tykke, blonde håret hans hang ned i pannen, og han virket nervøs.

Han var ikke seg selv lik i det hele tatt.

Hun satte seg ved siden av ham, og han la armen lett rundt midjen hennes.

– Er du ute og går så sent? sa han mykt.

– Jeg lette faktisk etter deg, svarte Anne direkte. – Jeg har nemlig funnet en sammenheng mellom Lena og den andre jenta som døde, som du sikkert har hørt om.

– Fortell, oppfordret han. Anne fortalte om Lenas brev, som hun hadde gjemt bak tapetet på rommet sitt, og om hvordan brevene hadde forsvunnet fra gjemmestedet.

Hun fortsatte med lav stemme:

– I dag fikk jeg det siste brevet som Lena sendte til halvsøsteren, Ingrid. I konvolutten lå også fortsettelsen på et brev fra bunken, som sluttet med i et stedsnavn. Jeg vet nå at Lena var i naerheten av Tranegård – omtrent samtidig som Helene Ekdahl forsvant. Hun kan ha sett noe som kunne bli farlig for gjerningsmannen når liket ble funnet.

Kai lyttet oppmerksomt uten å avbryte henne. Da hun hadde sagt det hun hadde på hjertet, sa han ettertenksomt:

– Har du fortsatt det arket? – Ja, på rommet mitt. Jeg har gjemt det et annet sted.

Kai reiste seg opp i en fart. – Vi går og henter det med en gang, sa han. – Så ringer vi til politiet og forteller hva du er kommet over.

Han holdt henne fortsatt om livet da de gikk oppover bakken mot hotellet.

VIOLA STO PÅ nytt og spanet ut gjennom vinduet. Hun var litt roligere nå, for hun hadde akkurat sett Anne komme tilbake og gå mot annekset.

Men Anne hadde ikke vaert alene, og det bekymret Viola. Hvem Anne kom sammen med, hadde hun ikke kunnet se i mørket, men det var en mann.

Plutselig hørtes en svak lyd nede fra gårdsplassen, og Viola spisset ørene. Noen kom ut fra annekset og bar på en stor bylt. Så lempet denne noen bylten inn i en bil og kjørte fra stedet.

Viola raste ned trappene og kastet seg inn i sin lille Suzuki. Hun hadde ingen anelse om hva hun skulle gjøre, hun visste bare at noe var fryktelig galt.

Hun kjørte så fort hun torde, og etter en stund så hun baklyktene på en bil. Hun slukket lyset på bilen sin, og holdt seg på behørig avstand.

ANNE ÅPNET ØYNENE langsomt, og lurte på hvor smerten kom ifra. Hun hadde en dundrende hodepine, og den hadde noe med mannen i førersetet å gjøre. Som om han hadde slått henne.

Hadde han slått henne? Hun husket ikke. Hun festet blikket på ham, forsøkte å se hvem han var.

Med ett visste hun: Hun lå i baksetet på sin egen bil. Det velkjente interiøret ga henne en falsk følelse av trygghet, selv om hun ikke forsto hvorfor hun befant seg her nå.

Hun forsøkte å huske hva som var skjedd, og hukommelsen kom tilbake i form av korte fragmenter av bilder. Kai, som ikke hadde vaert seg selv i nattemørket på piren, håret som hang ned i pannen, armen hans rundt livet hennes når de hadde gått sammen opp til rommet hennes. Brevet under vindusblekket. Den friske natteluften da hun hadde bøyd

«Anne tenkte: Han kommer til å drepe meg.»

seg ut for å ta det fram.

Her tok bildene slutt. Helt til hun våknet i baksetet, med den underlige lukten i nesen og den dunkende smerten i bakhodet. Noe var gått galt, men hun visste ikke hva.

– Hva var det som skjedde? Hvor er vi på vei? fikk hun fram.

Han rørte utålmodig på seg uten å ta blikket av veien.

«Vaer på vakt mot en lys mann i en bil.»

– Hvorfor holder du ikke kjeft? freste han.

Anne satte seg brått opp, og smerten eksploderte i hodet hennes. I det samme husket hun klart og tydelig hva som var skjedd: Kai hadde trykket et tøystykke mot munnen og nesen hennes, hun hadde fått problemer med å puste, og den bedøvende lukten av kloroform hadde fått henne til å miste bevisstheten.

Lyden av motoren var søvndyssende, og Anne måtte kjempe hardt for å holde seg klar. Mannen ved rattet kjørte fort, men ikke hensynsløst.

Han var som en maskin, en robot.

Anne tenkte: Han kommer til å drepe meg.

VIOLA KJØRTE LIKE fort som bilen foran, fortsatt uten lys. Sammenbitt tok hun opp mobilen og ringte politioverbetjent Nilsens private nummer, som han hadde gitt henne under forhøret.

Han svarte med en gang, som om han hadde sittet og ventet på samtalen. Viola forklarte raskt hva hun hadde vaert vitne til og hvor hun befant seg.

– Det haster, tilføyde hun. – Jeg kommer med en gang, sa han.

Viola presset den lille Suzukien til det ytterste for å kunne holde samme fart som bilen foran. De var på vei mot fyret.

– Hvorfor drepte du Lena? spurte Anne plutselig med høy, klar stemme. – Du trenger ikke å svare, jeg vet det jo allerede. Hun var i naerheten da du drepte Helene. Eller når du gjemte liket. Du visste at så snart Helene ble funnet, kom Lena til å huske at hun hadde sett deg i området. Hvordan unngikk du at hun kjente deg igjen? Håret, selvfølgelig. Du endret frisyre og klaer, gjemte bilen din, påsto at du ikke hadde førerkort. Lena kjente deg ikke igjen. Og likevel drepte du henne.

Kai svarte ikke. Han så rett framover og økte farten.

Anne forsøkte å holde hodet kaldt. Tenke. Finne en utvei. Hun var stiv av skrekk, men forsøkte å ikke vise det. Han hadde slått henne. Hun måtte holde seg rolig.

– Hvorfor drepte du Helene? sa hun.

Endelig svarte han:

– Det var ikke min feil. Hun dukket opp i veibanen, jeg hadde ikke kjangs til å svinge unna. Jeg hadde drukket. Jeg ville ikke tilkalle politiet. Og hun var allerede død, uansett. Så jeg gjemte liket der i skogholtet.

Hendene hans i lyse hansker klemte rundt rattet. Til og med det hadde han tenkt på: Ikke å etterlate seg fingeravtrykk i bilen hennes.

– Og Lena? sa Anne stille.

– Du druknet henne?

– Ja, hva skulle jeg gjøre? Hun så meg – rett etter ulykken. Da jeg kom tilbake til bilen etter å ha gjemt kroppen, sto hun ved veikanten og haiket. Hun så meg og bilen min tydelig, og kunne ha avslørt meg når de begynte å skrive om likfunnet i avisene … Jeg visste at hun måtte ryddes av veien, men før jeg rakk fram til henne, stanset en annen bil og plukket henne opp. Jeg fulgte etter bilen på avstand, helt til Stensnes. Der tok jeg inn på hotellet. Resten vet du.

Han lo.

– Den idiotiske spådommen hjalp meg – dere var på villspor alle sammen. «En mørk mann som kommer gjennom vann.» En stund trodde jeg at Michel skulle bli tatt av politiet. Det var faktisk spådommen som ga meg ideen.

– Til å drukne Lena?

– Ja. Jeg er en god dykker. Våtdrakten, komplett med dykkerutstyr, fant jeg i et uthus naer hotellet. Det var bare å ta utstyret og vente under vann, til Lena kom til det stedet der hun pleide å bade. Jeg holdt henne nede til det var over.

Han lo høyt mens han kjørte i full fart mot stupet ved fyret. Der tok veien brått slutt. Klippene stupte ned mot havet.

Anne skrek da hun forsto hva han hadde tenkt å gjøre.

GEIR NILSEN KJØRTE i 130 og nøt det. Det var beksvart natt og ingen trafikk. Han hadde tatt

Viola Marklunds samtale på alvor.

Veien svingte oppover. Han tok ut alt han kunne av motoren og kunne skimte fyret mot venstre.

Kai hadde kjørt helt fram til stupet, og Viola stanset bilen et stykke bak og kom seg ut. Hun løp alt hun maktet over lyngen. Snublet og falt, men reiste seg igjen og skyndte seg videre.

I det samme sveipte lysstrålen fra fyren over området og gjorde henne fullt synlig for personene i den andre bilen. Etterpå var mørket enda mer kompakt enn før. Men Viola hadde rukket å se Anne og mannen i et hastig glimt. Begge hadde stirret på henne gjennom bilrutene.

I neste sekund sveipte en annen lysstråle over Viola. Hun blunket og noterte seg at denne gangen stammet lyset fra et par billykter. Hun så politioverbetjent Nilsen kaste seg ut av bilen sin og løpe det han maktet gjennom busker og lyng.

I samme øyeblikk hørtes lyden av steiner som raste. Viola snudde seg rundt og rakk å se at bilen, som akkurat hadde stått

«Den idiotiske spådommen hjalp meg – dere var på villspor alle sammen.»

på klippen, langsomt gled over kanten og forsvant ut av sikte. Så fulgte et fryktelig brak.

Nilsen og Viola rakk fram til klippkanten samtidig. De registrerte at vannet der nede omsluttet bilen og at ringene på overflaten ble større og større.

De ble stående helt stumme. Etter en stillhet som virket å vare i det uendelige, sa Viola:

– Han hadde jenta med seg. Jeg så at hun satt i bilen.

Hun sank ned i lyngen og ble sittende urørlig. Men Geir

Nilsen reagerte umiddelbart.

ANNE VÅKNET AV lyset fra lykter og lyden av opphissede stemmer. Hun satte seg forsiktig opp. Noe varmt rant nedover kinnet hennes, ned mot munnviken, og hun slikket seg på leppene og kjente blodsmaken.

Menneskene oppe på klippekanten hadde ennå ikke sett henne. Lyset fra fyret nådde ikke ned til det stedet der hun satt. Plutselig husket hun: Det var kommet et skarpt lys bakfra og Kai hadde bannet, satt bilen i gir og gitt gass. Bilen raste over klippekanten på under brøkdelen av et sekund. Og i siste øyeblikk hadde Anne lykkes i å åpne bildøren på sin side – eller kanskje hadde den åpnet seg av seg selv.

Hun hadde hoppet eller blitt kastet ut, og tumlet nedover skrenten, inntil noe tok imot henne og fikk henne til å ligge stille. Og hun hadde mistet bevisstheten.

Nå hørte hun at noen ropte ned til henne; stemmen oppfordret henne til å forsøke å klatre oppover klippen. Langsomt begynte hun å ta seg oppover.

Anstrengelsen gjorde henne utmattet, og hun sank ned på bakken.

Hun tenkte, men uten saerlig interesse: Nå får vi aldri vite om Kai kjørte ut over kanten med vilje, eller om han ble grepet av panikk og satte bilen i første gir i stedet for revers …

Mens hun satt slik, steg solen opp. Anne åpnet øynene og så solskiven reise seg over viken, og hun tenkte ydmykt: Jeg lever. Det er over, og jeg lever.

Violas spådom var gått i oppfyllelse.

SLUTT

«Bilen raste over klippekanten på under brøkdelen av et sekund.»