Leserne forteller

En steinhelle, fremdeles lun etter dagens solskinn, et strå som kiler i nakken, et oppskrapet kne, et myggstikk som klør og en seksåring som venter på at kvelden skal bli slørblå. Hun er så spent på hva det innebaerer.

BESTEFAREN HADDE LENGE snakket om det, at sankthansaften var den fineste av alle kvelder. Jentungen, det var meg, for 50 år siden. Spenningen og nysgjerrigheten jeg satt med, der på steinhella, kan gjenkalles den dag i dag. Det hele var så magisk.

JEG HAR HATT en kjaerlig og trygg oppvekst og lar meg lett lede tilbake til barndommens mange gylne stunder. Det kan vaere ved lyder, lukter, en stemme, en sangstrofe eller en stemning. Enkelte minner er sterkere enn andre. Sankthansaften 1961 er et av dem, og jeg har delt historien med barn og barnebarn. Det er blitt tatt godt imot. Som et av de eldste barnebarna sier: «Det er akkurat som jeg kjenner tippoldefar Jens, selv om jeg aldri har møtt ham.»

Jens, min bestefar på farssiden, er den eneste av mine besteforeldre jeg selv har laert å kjenne. Min mors foreldre døde før jeg var født, og bestefar Jens ble enkemann da jeg var bitte liten. Familien er ikke så stor ellers, så bestefar fikk stor betydning for meg. Han var egentlig ingen varm personlighet, i den forstand at han fortalte eventyr, sang for meg, eller lekte med meg. Oppmerksomheten var mer rettet mot laeringssituasjoner. Det passet meg bra, for jeg var et vitebegjaerlig barn. Bestefar ble en kamerat. Han snakket med meg, og ikke over hodet mitt, som jeg opplevde at mange voksne ellers gjorde. Jeg var spesielt opptatt av ord jeg ikke skjønte. Bestefar jobbet i skogen. Han var tømmerhogger, og det var det første rare ordet jeg kan huske at jeg laerte betydningen av.

Bestefar laget tankekart til meg. Han tegnet opp et tre, en sag, en øks og en tømmerstokk. Så snakket vi om tegningene, om rekkefølgen fra treet der i skogen og til hva det kunne ende opp som. En planke på et hus, foreslo jeg, og bestefar nikket. Slik holdt vi på, min tålmodige laeremester og jeg.

Så kom møtet med ordet slørblå. Vi satt ved kjøkkenbordet, samlet til kveldsmat. De voksne snakket om sankthansfeiringen vi skulle vaere med på dagen etter. Samlingen ved det lille tjernet, båltenning, musikk og glade bygdefolk. Det ville bli min første deltakelse på en slik fest. Få vaere lenge oppe, helt til det ble natt, om jeg orket, og mamma hadde lovet å flette en blomsterkrans til meg. Ikke rart jeg var oppspilt, ikke rart jeg hadde ørene på stilk.

Derfor var sansene i høyeste beredskap da bestefar, etter å ha slurpet i seg en kaffeslurk, forkynte at midtsommerkvelden, for ham, var den mest spesielle av alle kvelder. Trolsk og slørblå. Jeg visste hva trolsk betydde, men dette nye, rare ordet, det ga ingen mening. Jeg sa ingenting, men smakte på ordet, lot tungen rulle lydløs over konsonanter og vokaler. Bestefar merket seg undringen min og ga meg følgende forklaring: «Enkelte ord kan ikke bare forklares, vesla, de må også oppleves.»

DET VAR DENNE opplevelsen jeg ventet på der jeg hadde tatt plass på steinhella, junikvelden for fem tiår siden. I dag vet jeg at det hele handler om skumring. Den gangen var det som om himmelen senket seg ned rundt meg, som et slør, og der traer og busker kastet skygger i alle sjatteringer av blått. Lydene fra musikk og stemmesurr forsvant, og jeg var i en egen verden, aldeles trollbundet. Jeg sovnet der på steinhella, er jeg blitt fortalt, og at bestefar bar meg hjem. En utmattet, liten jentunge med gode følelser festet til sinnet. De har ikke forsvunnet med årene, men naermest forsterket seg.

«Lydene fra musikk og stemmesurr forsvant, og jeg var i en egen verden, aldeles trollbundet.»