For min søsters skyld (5:8)

Gjensynet med Rikard Sandberg har overrasket Siv fullstendig, og enda mer paff blir hun av at han uten foranledning kysser henne. I de korte, kaotiske sekundene før katastrofen inntreffer, får hun øye på Noah, som står og ser på dem …

Dette er hendt:

Siv og Noah er blitt viet i et proformaekteskap, der hun får penger av Noahs farfar, entreprenøren

Viggo Lunde, så den dødssyke søsteren hennes kan få en kostbar behandling. Viggo Lunde ønsker å få Noah gift, så han kan stå fram som en troverdig etterfølger etter Viggo. Dette har firmaets styre sine tvil om, fordi Noah har levd ganske utsvevende. Avtalen er ett års ekteskap, så Viggo kan utmanøvrere administrerende direktør, den ambisiøse Rikard Sandberg. Noah og Siv er kommet til Peru sammen, der de skal arbeide med gjennomføringen av et stort byggeprosjekt. Noah er populaer på anleggsplassen, saerlig hos kvinnene. Siv kjenner et snev av sjalusi, saerlig da Noah viser interesse for en ung, kvinnelig ingeniør. Samme kveld dukker Rikard Sandberg uventet opp på byggeplassen, men det er på langt naer det største sjokket ...

JORDSKREDET TRAFF brakkebyen med stor styrke og med katastrofale konsekvenser. De brakkene som ble truffet, ble smadret som om de var av papp. Brakken som tjente som kantine, ble bare delvis truffet, men selv om det ikke gikk så ille med den som med mange andre, ble hele brakken dreid rundt, og deler av den ble dekket av gjørme.

Høye, redselslagne skrik gjallet da noen ble tatt og forsvant, mens andre med nød og neppe berget seg unna skredet.

Kanskje var det skrikene som vekket Siv. Hun visste ikke, men hun merket at hun ikke kunne røre beina, og at det rant blod ned i øynene hennes fra et kutt i pannen.

I noen sekunder visste hun ikke hvor hun var, ei heller hva som var skjedd. Så kom det hele tilbake til henne. Skredet var kommet veltende som en gråbrun bølge nedover mot brakkebyen og de få husene som alltid hadde stått der de skulle bygge hengebro over dalen og elven.

Hun husket Rikard, som få sekunder før jordraset hadde holdt om henne, til og med kysset henne. Og Noah, som i det ene øyeblikket hadde vaert på vei mot henne i fullt firsprang, men som det neste var blitt borte i havet av søle, gjørme og vann.

– Noah. Hun hvisket navnet hans, samtidig som hun så nedover seg selv for å finne ut hva det var som holdt henne fast. – Noah.

Stemmen hennes steg til et skrik idet hun begynte å kjempe for å komme seg fra den gjørmen som holdt henne fast. Om noe, virket det som hun bare sank dypere, men så kjente hun fast grunn under føttene. Hun sank ikke dypere, men likevel var det umulig å komme opp ved egen hjelp. Hun så seg desperat rundt. Det var bevegelse i skredet rundt henne fremdeles, men ikke der hun satt fast.

En mann kom løpende mot henne fra den andre siden av brakkeområdet. Han ropte noe som Siv ikke forsto, men skjønte at han kom for å hjelpe.

I frykt for å synke ned i gjørmen selv ble han stående rundt to meter fra henne. Han sa noe til henne, men igjen forsto hun ikke hva han sa. Så snudde han og kavet seg tilbake i den retningen han var kommet fra.

Kort etter dukket mannen opp igjen, denne gangen hadde han med seg et langt tau, som han kastet ut til henne.

Takknemlig tok hun tauet, viklet det rundt hendene et par ganger og ga tegn om at hun var klar til å bli trukket fri.

Nok en gang ropte han noe som hun ikke skjønte og begynte å dra henne opp. Først forsiktig, så med mer og mer styrke. Siv merket hvordan hun sakte, men sikkert ble dratt fri fra gjørmen.

Da gjørmen til sist måtte slippe grepet om føttene hennes, hørtes et høyt svupp. Hun hadde mistet en av sandalene, men hva betød vel det.

Mannen som hadde reddet henne, smilte til henne, før han så seg rundt og pekte på ødeleggelsene på brakkebyen. Smilet hans fordampet og ble avløst av fortvilelse. Det var så mange som trengte hjelp akkurat nå. Han måtte videre for å hjelpe til der han kunne.

Siv satte seg på en trestamme som skredet hadde tatt med og hev tungt etter pusten. Blod og regnvann rant nedover ansiktet hennes, men hun var ikke redd for at hun var saerlig alvorlig skadet. Hun kjente etter og fant en liten flenge i hodebunnen. Det fikk vente.

Likevel kjente hun seg forvirret og omtåket. Da hun reiste seg, kjente hun at beina

«Siv ser hvordan Noah forsvinner i jordskredet, og blir med ett klar over hva han betyr for henne.»

bokstavelig ristet under henne. Hun ble nødt til å sette seg ned igjen.

Hun så seg rundt. Overalt beveget folk seg rundt for å prøve å finne kolleger som var blitt borte.

Det var lokalbefolkning i brakkebyen også, som jobbet innen catering og annen service.

Tanken fikk Siv på beina igjen. Hun kunne ikke bare sitte der og klynke. Det måtte vaere noe hun kunne gjøre. Hun prøvde å holde regnet ut av øynene ved å skygge for pannen, og speidet over mot bebyggelsen som hadde ligget naer bro-området i mange år. De fleste husene var borte, revet i biter og tatt med av jordskredet. Kanskje det lå folk i husrestene og kjempet for å komme seg ut. Hun var nødt til å prøve å hjelpe. Og hun måtte finne Noah.

Tanken på ham fikk tårene til å svelle i øynene hennes igjen.

Var han allerede død, druknet i mudderet? Hvorfor hadde hun ikke fortalt ham at hun – mot alle odds – hadde forelsket seg i ham? For det var jo akkurat det som var skjedd.

Hun visste godt hvorfor. Hun hadde vaert redd for at han skulle bruke det mot henne. Hun hadde vaert redd for å bli enda mer ydmyket når han flørtet med andre kvinner.

Hun kunne se ham for seg, og visste at hun aldri ville tilgi seg selv hvis hun ikke fikk sjansen til å fortelle ham hva hun følte.

DET SISTE NOAH husket før han fikk beina slått bort under seg av et gjørmehav, var Rikard Sandberg som sto med armene rundt Siv. Det hadde fått ham til å se rødt. Han hadde følt det som hjertet ble revet ut av brystet hans.

Noah hadde aldri opplevd de intense plagene med sjalusi, men i det korte sekundet hadde han innsett at Siv betydde noe helt spesielt for ham. Han hadde til og med rukket å tenke at farfaren hans hadde sett det som han selv ikke hadde sett, for han visste at Viggo ville ha lånt Siv pengene til Fridas behandling uten å stille noen krav. Den gamle hadde bare håpet på at Siv og Noah skulle få øye for hverandre.

Men det var til ingen nytte, hvis Siv var tiltrukket av Rikard. Til tross for den innsikten hadde han mest lyst til å rive Siv bort fra Rikard, men han nådde aldri fram til dem. Jordskredet hadde feid ham over ende, og han var helt sikker på at han kom til å dø.

Slik gikk det ikke. Akkurat nå satt han i en eller annen form for hulrom, som ga ham såpass plass at han kunne sette seg opp. Han ante ikke hvordan det var gått til, men da han lyste rundt seg med telefonlykten, så han at et virvar av trevirke og bjelker, som måtte stamme fra ødelagte brakker, hadde dannet et slags tak over ham.

Et øyeblikk lå han bare og summet seg, så begynte han å se for seg all den gjørmen som kanskje lå over de trekonstruksjonene over ham, og merket hvordan panikken begynte å krype inn.

Han tvang seg til å puste jevnt og rolig. Langsomt vendte fornuften tilbake. Han var nødt til å tenke seg om. Han skjønte at den lille hulen som nesten mirakuløst hadde dannet seg over ham, kunne gi etter hvert øyeblikk. Før det skjedde, var han nødt til å komme seg ut. Han ble nødt til å grave seg fri. Det kunne hende at det ville få alt til å rase, men det nyttet iallfall ikke å sitte og vente på å forkomme.

Jeg har så mye å leve for, tenkte han idet han forsiktig begynte å grave seg ut på den siden han regnet med ville vaere den korteste veien ut.

Han arbeidet frenetisk, og snart rant svetten av ham. Det knaket faretruende over ham. En grein knakk med et smell, men det skjedde ikke mer. Foreløpig, tenkte han. Han lå musestille og ventet på at det hele skulle brase sammen over ham. Så fortsatte han det fortvilte arbeidet med å grave seg ut.

På et tidspunkt var han sikker på at han kunne høre stemmer. Han var overbevist om at han hørte Siv rope navnet hans. Han lå stille igjen og lyttet. Ikke en lyd. Det var bare ønsketenkning. Hvorfor skulle Siv rope etter ham, når hun hadde stått så tett inntil Rikard sist han så henne?

For første gang siden barndommen ba han en bønn.

– Kjaere Gud. Pass på Siv, vaer så snill. Fortell meg at hun ikke ble tatt av skredet. Gi meg et tegn, så jeg vet at hun ikke er forsvunnet.

Hvis Noah faktisk hadde håpet å få et tegn, ble han skuffet. Han hørte ikke flere stemmer heller.

Alt var stille, dødsens stille.

Gå ikke glipp av vår gripende roman!

DELER AV DE nylig oppførte konstruksjonene i forbindelse med broen var også ødelagt. Stål var bøyd, utstyr og maskiner slept av gårde og begravd. De overlevende så på ødeleggelsene med gru i ansiktet. En stund var alt vill

forvirring, der mange sprang formålsløst omkring og ropte på arbeidskamerater eller familie. Så startet deler av arbeidsstokken å ta affaere. Sterke og initiativrike arbeidere begynte å sette folk i arbeid, og de som fremdeles var handlingslammet, fikk litt mer kontroll over seg selv og lyttet til dem som ledet det begynnende redningsarbeidet.

Mannen som hadde berget Siv, hørte til dem som nå organiserte arbeidet. Hun fulgte automatisk etter ham da han begynte å sette folk til forskjellige oppgaver. Metalldragere som ikke var feid vekk eller skadet, ble med mye besvaer lagt over jordmassene som ikke var i bevegelse lenger, så de kunne komme over på den andre siden av skredet.

Siv ble oppfordret til å gå lenger bort fra ødeleggelsene, men hun lot som hun ikke forsto hva mennene prøvde å fortelle henne med tegn og gester. Hun kunne og ville ikke bare se på mens andre kjempet for å hjelpe skadde, innesperrede ofre. Hun ville hjelpe til på like vilkår med mennene.

– SIV! HØRTE hun plutselig en kjent stemme rope. – Herregud, jeg trodde du ble tatt av skredet.

Hun snudde seg og sto ansikt til ansikt med Rikard.

Han stakk av! Han stakk av og etterlot meg der, for det gjennom henne. Så så hun bekymringen og lettelsen i ansiktet hans og fikk for seg at hun kanskje hadde tatt feil, tross alt. Likevel trakk hun seg tilbake da han gjorde mine til å omfavne henne.

– Kom, Siv. Alle kvinnene i kantinebrakken er i god behold. De fleste er samlet i et av teltene som var i reserve før alle brakkene var reist. Du må bli med over dit. Der vil du vaere sikker, foreløpig.

– Hvis de er i sikkerhet, har de ikke bruk for meg, sa hun flatt. – Jeg blir her og hjelper til med å berge dem som berges kan.

– Gi deg. Du vil gjøre mer nytte blant de andre kvinnene. Noen av dem gråter og er veldig opprørte.

– Det er ikke noe de dør av, svarte hun. – Men i husene til dem som har bodd her til alle tider, der er det både kvinner og barn. De har mer bruk for hjelp.

– La mennene ta seg av det, ikke vaer dum.

Hun svarte ikke, bare så på ham. Så kunne hun ikke holde inne, likevel.

– Noah ligger et eller annet sted der ute. Hun slo ut med hånden mot den brede veien av gjørme og vrakrester som skredet hadde skapt. – Jeg må finne ham.

– Det er ingen som overlever under all den gjørmen, sa Rikard stille. – Jeg er lei for det, Siv. Det er for sent å redde Noah.

– Så du vil ikke hjelpe meg? – Jeg hjelper gjerne, men ikke med en oppgave som er dømt til å mislykkes.

– Du vet ikke det! Jeg kan ikke bare gi opp å finne mannen min.

– Mannen din. Du trenger ikke å spille det latterlige skuespillet lenger.

– Jeg spiller ikke noe som helst. Noah er mannen min.

– Han var mannen din. Du er enke nå. Si meg, tror du ikke jeg vet at hele denne komedien med Noah og deg var iscenesatt av Viggo? Styret tvang ham til å få kontroll over Noah. Jeg har selv hørt styreformannen, Riise, forlange at Noah måtte roe seg ned, hvis ikke skulle Riise og de andre styremedlemmene selge seg ut av firmaet. Jeg vet at Viggo gjerne ser at jeg fører livsverket hans videre, men blod er tykkere enn vann, og nå …

Han ble stille og trakk på skuldrene. – Du og jeg, Siv, kan gjøre virksomheten enda mer inntektsbringende. Nå vet vi jo ingenting om dette broprosjektet blir tatt opp igjen noen gang, men sånn er det i søramerikanske land. Men firmaet taper ingenting. Vi er forsikret mot naturkatastrofer, så …

Siv hørte ikke etter lenger. Hun ville ikke høre mer. Hun hadde alltid ment at vold var den svakes maktmiddel, men for første gang i livet mistet hun besinnelsen i den grad at hun slo et annet menneske.

Hun satte i et skrik og smelte til Rikard med flat hånd så hardt hun maktet. Så snudde hun ryggen til ham og gikk tilbake til arbeiderne som nå hadde fått etablert en slags gangbro over gjørmen. Hun grep tak i den naermeste og pekte i den retningen der hun sist hadde sett Noah sist.

– Noah Lunde, ropte hun. – Noah Lunde ligger der nede et sted.

Selv om de ikke forsto språket til hverandre, nikket mannen og kalte på et par av de andre. En av dem snakket engelsk, og Siv forklarte hva hun hadde sett.

Mannen så på henne med sorg i blikket.

– Hvis señor Lunde ble begravet her, er det ikke store sjanser for at han har overlevd.

– Det er en mulighet, insisterte Siv. – Se bjelkene som stikker opp der, kanskje de har beskyttet ham. Kanskje han har luft i et hulrom!

– Det er ønsketenkning. Mannen ristet beklagende på hodet. – Vi har hørt rop om hjelp borte fra landsbyen. Vi vet at det ligger folk i husene der, og vi tror vi kan få dem ut. Vi er nødt til å prioritere dem.

Siv forsto det godt. Motløs og med tårer i øynene spurte hun om hun kunne hjelpe til.

– Kanskje senere, hvis og når vi får noen ut, men akkurat nå er det best om du ikke går i veien.

Mannen sa det ikke av ond vilje, men det var likevel som et slag i ansiktet. Bare fordi hun var kvinne, kunne hun bare vaere til nytte når det tyngste arbeidet var overstått.

– Hjelpen er på vei, sa mannen, som så av uttrykket i ansiktet hennes at avslaget hans var gått innpå henne.

– Det er redningsarbeidere på vei med mer erfaring og bedre mulighet til å sikre ruinene, så vi ikke risikerer at de styrter. Jeg vet at kvinnene fra den store brakken er samlet i et telt lenger borte …

Siv slo ikke denne gangen. Hun visste at han gjorde sitt beste, men det betød ikke at hun likte å bli sett som svak, så hun vendte ham ryggen. Hun stirret igjen på det stedet der Noah hadde forsvunnet.

– Ikke gjør noe dumt nå. Det blir snart mørkt, og da kan du raskt havne i problemer hvis du kaver deg ut i det der, sa mannen bak henne. Så forlot han henne for å bidra der hjelpen kanskje kunne berge liv.

«Hvis señor Lunde ble begravet her, er det ikke store sjanser for at han har overlevd.»

HAN HAR RETT, tenkte Siv. Likevel la hun seg ned på kne på den bjelken hun sto på. Hun begynte å grave med bare hendene. Hver gang hun hadde fylt hendene meg gjørme, ble den lille gropen hun hadde laget, fylt igjen. Dette nyttet ikke. Hun kunne ikke gjøre det slik. Det var ikke engang sikkert at Noah lå her, men hvis han gjorde det, måtte hun finne på noe annet.

Hun så seg omkring. Ikke langt unna sto to menn og snakket sammen mens de gestikulerte. Hun kjente igjen den ene som redningsmannen sin, og plutselig,

da hun egentlig hadde gitt opp håpet om at noen ville hjelpe henne, kom begge karene mot henne. Den ene hadde med seg en favn med planker til avstivning.

Hun holdt nesten på å gråte igjen av ren takknemlighet, men samtidig visste hun at hun måtte ruste seg til det synet som kanskje ville møte henne hvis de faktisk fant Noah.

De var i full gang med det møysommelige gravearbeidet da de hørte det første redningshelikopteret ankomme katastrofeområdet.

Kort etter kom et helikopter til, og enda ett, og til Sivs glede kom snart en tredje arbeider bort til dem for å hjelpe til.

Hun så på dem at de egentlig syntes at de kastet bort tid og krefter, men hennes egen iherdige og desperate innsats inspirerte dem i arbeidet.

NOAH GLED INN og ut av bevissthet. Han hadde en vag formening om at dette måtte skyldes mangel på oksygen, men han var ikke sikker. Han var ikke engang sikker på hvor han var, og hver gang han kom til bevissthet igjen, fikk han den ubehagelige påminnelsen at han lå levende begravd.

Han ble forstyrret i de forvirrede tankene sine av at et blaff av frisk luft strøk ham over pannen. Han var usikker på om det var på grunn av vekten av gjørmen, og at alt nå ville begrave ham for godt, eller om det var noen på den andre siden av gjørmeveggen.

Han trakk takknemlig den friske luften dypt ned i lungene, noe som ga ham både krefter og håp.

– Hjelp, ropte han. – Jeg er her! Både Siv og de tre mennene hørte ropet ett eller annet sted under dem. De gravde med ny iver, men med stor forsiktighet. Hele tiden stivet de av sidene på hullet, så det ikke skulle kollapse inn over dem.

Mørket falt på, plutselig og brått, men nå var lyskastere og lamper satt opp over store deler av området, drevet av generatorer fra parken av anleggsmaskiner. Redningsarbeidet fortsatte med lyset til hjelp.

Det var Siv som først fikk øye på Noah. Han var så skitten og full av gjørme at han ikke var til å kjenne igjen. Hun skjønte at hun så like miserabel ut selv, men det hadde ikke den minste betydning akkurat nå.

Ti minutter senere var åpningen ned til ham såpass at de kunne trekke ham opp og ut. Blikket hans falt på Siv, og hun kunne sverge på at hun så både lettelse og kjaerlighet i de mørke øynene.

– Du lever, sa han enkelt. – Så glad jeg er for å se deg.

– Jeg er glad for å se deg også. Hun begynte å gråte, men tørket irritert bort tårene.

– Jeg har …

En av mennene avbrøt henne med en lang tirade på spansk. Han fortalte Noah massevis som Siv ikke forsto. Hun merket bare at Noah så forbauset på henne innimellom. Han hadde kanskje ikke trodd at hun ville gjøre sitt beste for å redde ham.

– Er du skadet? spurte hun da han sto foran henne.

Han ristet på hodet.

– Ikke en skramme, men det er du. Du har blod i hele ansiktet.

– Det er ingenting, sa hun. – Bare en liten flenge. Jeg trenger ikke …

Hun tiet, for Noah la begge de gjørmete hendene sine rundt det like gjørmete hodet hennes, og kysset henne så inderlig at hun bokstavelig talt ble mo i knaerne.

Høye rop fra landsbyen avbrøt all videre prat.

– Kom deg i sikkerhet, sa Noah. – Jeg er i orden, så jeg må hjelpe til der jeg kan.

Hun ristet oppgitt på hodet da han begynte å gå ustøtt i retning landsbyen.

– Nei, ikke pokker heller! ropte hun bak ham. – Jeg kan også hjelpe til!

Noah så seg over skulderen. Han fikk øye på Rikard Sandberg før hun gjorde det. Rikard manøvrerte seg forsiktig over den provisoriske gangveien over skredet.

– Jeg tror du må gå tilbake, sa han kjølig til Siv. – Det er noen som roper på deg.

Fortsetter i neste nummer av Allers.