Jeg trodde at jeg var til bryderi

Jeg kommer fra et dårlig hjem. Veldig dårlig, faktisk. Da jeg var fjorten, flyttet en familie til et gårdsbruk naer oss. Familien kom til å bety svaert mye for meg, dessverre oppsto en misforståelse, som skulle få uante konsekvenser for meg.

JEG HUSKER AT barnevernet var hos oss, men det skjedde ikke noe. De som kom fra barnevernet, visste godt at foreldrene mine drakk og turet, men så lenge jeg fikk mat, klaer, ikke ble slått og kom presis på skolen, lot de oss stort sett vaere i fred. Den psykiske mishandlingen syntes jo ikke på utsiden. Jeg ble instruert om hva jeg skulle svare på ting de ganske sikkert ville spørre om, noe jeg gjorde – lydig og pliktoppfyllende som jeg var.

Pappa var snill, men når han var full, og det var han nesten alltid, var det så ille at han deiset rundt i gatene som en løs kanon, snøvlet og sang, og det var umulig å forstå hva han sa. Det var så utrolig flaut! Mamma satt hjemme og tømte den ene vinflasken etter den andre. Hun kunne kalle meg stygge ting uten noen grunn og nektet alltid for at hun hadde drukket. Jeg var en drittunge, og hun angret på å ha født meg. Hun kunne skrike til meg at jeg fikk alt, og at ingen var en så god mor som henne! Jeg skjønte at hun ikke var frisk som kunne si sånt, men jeg gledet meg bare til jeg kunne flytte derfra.

DA JEG VAR fjorten, flyttet det inn en familie på et gårdsbruk naer oss. Vi bodde i et lite hus, naermest for hytte å regne, og såpass langt fra andre hus at ikke alle og enhver så hva slags «fyllereir» jeg kom fra. Det var ingen i klassen som kom hjem til meg, og jeg hadde få venner, så da jeg fikk vite at den nye familien hadde ei jente på min alder og en liten gutt, ble jeg veldig spent.

Jenta het Eva og begynte i min klasse. Vi tok følge til og fra skolen hver dag, og hun ble min beste venninne. Foreldrene til Eva var akkurat sånne foreldre jeg skulle ønske jeg hadde. Jeg drømte om at Eva var søsteren min, og at lille Erik var lillebroren min. Jeg var hos Eva nesten hver eneste dag. Jeg fortalte henne om foreldrene mine. Det ble for vanskelig å holde det hemmelig, men hun fikk ikke lov til å fortelle om det til noen, ikke engang foreldrene sine. Likevel hadde de fått vite det. Moren og Eva hadde møtt faren min, full som et øsekar. På en måte var det fint at de visste. Det var slitsomt å skulle skjule hvordan jeg hadde det. Eva hadde også fortalt at moren min drakk mye og ikke var snill mot meg.

Etter dette fikk jeg ekstra mye omsorg av Evas foreldre. De sa at jeg når som helst kunne komme til dem om det var noe. De ville alltid vaere der for meg.

Jeg syntes Eva oppførte seg frekt overfor foreldrene sine mange ganger. Hun svarte surt og gadd ikke hjelpe til når moren spurte om hjelp til noe. Jeg kunne ikke skjønne at hun kunne oppføre seg sånn, hun som var så heldig! De hadde skaffet seg et par hester og hadde høner som kaklet rundt inne i en svaer innhegning med hønsehus. Moren jobbet hjemme med kunstnerisk arbeid og trengte ofte hjelp når Eva kom hjem fra skolen – nesten alltid med meg på slep. Når hun ikke gadd hjelpe til og jeg sa at det var dårlig gjort av henne, sa hun at jeg godt kunne gjøre det, noe jeg gjerne ville! Jeg passet Erik, jeg feide i stallen og så etter egg i hønsehuset. Moren til Eva skrøt av meg og sa at hun håpet foreldrene mine forsto hva for en fin datter de hadde. Jeg suget til meg alt hun sa som en svamp.

Jeg gjorde nesten alltid lekser hos Eva. Faren hennes var laerer og hjalp oss om det var nødvendig. Eva ble ofte irritert på faren sin og nektet for at hun hadde skrevet eller regnet feil. Jeg, derimot, var lydhør, grei og takknemlig for alt.

SENERE HAR JEG tenkt at kanskje det var dette som etter hvert irriterte Eva. Foreldrene hennes var så søte mot meg, og selv om jeg aldri hørte noe sånt, syntes de muligens at jeg var lettere å ha med å gjøre enn henne. Vi var i en alder hvor de fleste er i opposisjon til foreldrene sine, noe Eva var til gagns, men jeg ville ikke opponere, jeg ville bare bli elsket!

Eva og jeg hadde vaert «hjertevenner» i to år da alt ble forandret. Hun begynte å si at det ikke passet at jeg ble med henne hjem etter skolen. Det kunne jo hende at faren hennes ble sliten av å hjelpe begge to med skolearbeidet. Noen ganger sa hun at kanskje også moren ble sliten av at jeg var der så mye. Jeg var helt på gråten og sa at jeg hjalp jo til med både dyra og med lille Erik. Det betydde ikke så mye, sa Eva. Til jul fikk jeg en konvolutt med fem hundre kroner av foreldrene hennes. Eva viste tydelig at hun mislikte det. Jeg hadde aldri hatt så mye penger. At mamma

«Foreldrene til Eva var akkurat sånne foreldre jeg skulle ønske jeg hadde.»

«lånte» pengene og aldri betalte tilbake, fortalte jeg verken til Eva eller til foreldrene hennes.

Jeg begynte å tro på Eva, selv om begge foreldrene hennes hadde sagt at jeg var kjempeflink, at jeg alltid var velkommen til dem, og det at jeg hadde vaert til så stor hjelp med å passe Erik, gjorde at moren fikk jobbet mer med kunsten sin.

Det var ikke til å holde ut at de var lei av meg, jeg som endelig hadde følt meg ordentlig verdsatt av voksne utenom laererne på skolen. Så hadde de bare latt som for å vaere snille. Det var i alle fall det Eva antydet.

EN DAG JEG kom hjem fra skolen var det en fremmed mann der sammen med foreldrene mine. Det sto «Eiendomsmegler» på bilen hans. Til meg hadde de ikke fortalt noe, men jeg skjønte at de ikke hadde råd til å bo der lenger. Pappa fortalte at hvis de solgte huset og flyttet til et helt annet sted i landet, ville de få mye penger til overs. Jeg visste veldig godt hva penger «til overs» ville bli brukt til, så jeg ble bare enda mer lei meg. Likevel synes jeg det var greit å komme bort. Da slapp jeg å se Eva på skolen, hun så alltid en annen vei når jeg kom. Både moren og faren hennes ringte foreldrene mine og spurte etter meg, men jeg ville ikke snakke med dem. Dette er godt over tjue år siden, så jeg hadde ikke mobiltelefon. En dag jeg så bilen til Evas foreldre utenfor huset vårt, stakk jeg til skogs og kom ikke hjem før bilen var borte.

Bare få uker etter at huset vårt var solgt, flyttet vi. Nå bodde vi langt vekk fra det gamle huset vårt. Jeg begynte på ny skole og fikk meg en liten jobb i en kiosk. Jeg sparte nesten alt jeg tjente og så bare fram til at jeg skulle bli atten og regnet som voksen. Da skulle jeg flytte til byen, og jeg følte meg sikker på at jeg aldri skulle komme tilbake.

Jeg var ikke vant til å få hjelp hjemmefra, og det hadde nok gjort meg sterk. Jeg fant en billig hybel og begynte å gå rundt for å søke etter jobb. Jeg var heldig og fikk jobb på et bakeri allerede samme uke. Jeg følte at nå kunne det ikke bli bedre, men det ble faktisk enda bedre. Jeg søkte om lån etter hvert og fikk kjøpt en liten leilighet. Nye venner fikk jeg også, men jeg kunne aldri glemme Eva og familien hennes. En dag bestemte jeg meg for å dra til gamle trakter å se hvordan det gamle huset vårt var blitt, og kanskje, kanskje ville jeg stikke innom gården. Jeg bestemte meg for å ta toget. Det var en varm sensommerdag da jeg ruslet fra togstasjonen og gikk mot den gamle tomten vår, som jeg så i det fjerne. De hadde revet det gamle huset vårt og bygget et nytt, stort hus, kunne jeg se. Ved innkjørselen til Eva sitt hjem stoppet jeg, litt usikker. Moren til Eva må ha sett meg fra vinduet. Hun kom styrtende ut og veivet med armene for at jeg skulle komme. Jeg trodde aldri hun skulle slippe meg. «Jenta mi, jenta mi!» sa hun.

Vi fikk oppklart alt. Eva hadde etter lang tid fortalt hvordan alt hang sammen. Hun hadde savnet meg så faelt, men hun klarte ikke å ta kontakt med meg. Foreldrene, som ikke visste hvorfor vi ikke lenger hang sammen, ga opp å oppsøke meg etter hvert. De måtte bare akseptere at vennskap kunne ta slutt. Eva hadde vaert sjalu på meg, hun følte at foreldrene brydde seg mer om meg enn henne, noe som selvsagt ikke stemte. Da hun en dag overhørte at foreldrene snakket om muligheten for å bli fosterforeldre for meg, rant det helt over for henne.

Eva hadde flyttet, men ikke langt, så da Erik, som var blitt en stor gutt nå, og faren kom hjem, kjørte de meg til henne. Det ble begynnelsen på et nytt vennskap. Nå er vi begge blitt mødre og ser hverandre så ofte vi kan.