Min nye venn kunne vaert datteren min

Vennskap kan vaere så mangt og ha forskjellig innhold. Jeg, som er over halvveis i livet, har nå fått god kontakt med ei som er 18 år. Jeg tror og håper at hun også ser på meg som en venn – selv om måten vi møttes på, kan sies å vaere litt uortodoks.

JEG ER IKKE på butikken og handler mat så ofte som før på grunn av pandemien. Jeg planlegger mine innkjøp og handler minimum en gang i uka på den lokale matbutikken.

En gang jeg var der i vinter, var jeg veldig sliten, og etter å ha kommet inn i huset med alle varene, sjekket jeg ikke lommeboken for å se om bankkortet mitt var der det pleier. Det burde jeg nok ha gjort, for neste gang jeg skulle handle, lå ikke kortet på sin faste plass.

Jeg lette andre steder i huset, og blant matvarene jeg hadde kjøpt, for man hører jo om folk som har lagt fra seg ting på de merkeligste steder.

Da jeg innså at kortet var borte, ringte jeg selvfølgelig banken og sperret det. Jeg var inne på nettbanken og så at det dessverre var blitt brukt etter den siste gangen jeg hadde handlet. Det var ikke de store summene, men i underkant av 500 kroner hver gang, noe som er innenfor grensen av det man kan handle for uten å bruke kode. Totalt ble det noen tusenlapper tapt, men ingenting å gjøre med det. Jeg hadde bare meg selv å skylde, siden jeg ikke hadde passet på kortet mitt godt nok. Jeg lovet derimot meg selv at jeg skulle passe bedre på det i framtiden. Nå var det bare å prøve å glemme hele saken, selv om det var en lei episode.

EN KVELD RINGTE det på døren. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå ut for å åpne, siden jeg syntes det var litt sent, men da det ringte på flere ganger, gikk jeg likevel for å åpne. Utenfor sto det en ungdom med en blomsterbukett som hun ville gi meg. Jeg hadde ikke bursdag, og jeg kjente heller ikke denne jenta. Jeg åpnet konvolutten som var festet til buketten, og der lå bankkortet mitt. Hun hadde funnet kortet – det var i det minste det hun sa først. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle få en blomsterbukett i tillegg til kortet, men jeg så på kroppsspråket hennes at det var noe som ikke stemte. Jeg spurte om hun kunne fortelle meg litt om hvor hun fant det, men da sa hun at det var en lang historie. Jeg hadde ikke lyst å slippe en fremmed inn i huset mitt så sent på kvelden, men jeg tok på meg en jakke, og så sto vi utenfor huset og pratet.

Etter noen setninger skjønte jeg sammenhengen.

Hun hadde litt vanskelig for å si det rett ut, men det var hun som hadde funnet kortet mitt utenfor butikken. Hun hadde tatt det, og deretter ble hun fristet til å bruke kortet i diverse butikker. Det stemte overens med de uttakene jeg så i nettbanken. Hun hadde handlet på noen klesbutikker og kjøpt seg noen småting fra andre butikker. Etter hvert som hun forklarte seg, så jeg at det gjorde henne godt å fortelle meg dette. Og jeg passet meg for ikke å bli sint på henne, for jeg så også at hun hadde det vondt da hun kom. Hun hadde nok vaert plaget av dårlig samvittighet en god stund.

Vi pratet over en halv time, så sier hun: «Kan jeg få komme hit flere ganger? Du er så fin å snakke med.» Hva svarer man til noe slikt?

Jeg hadde ikke kjent denne jenta lenge, men jeg følte at det var noe ved henne som fikk meg til å innse at hun trengte en voksen person som samtalepartner. Og jeg syntes hun egentlig virket veldig trivelig, til tross for det hun hadde gjort.

«Kan jeg få komme hit flere ganger? Du er så fin å snakke med.»

VI AVTALTE IKKE noe nytt møte, for jeg ville ikke binde meg til noe spesielt, men siden hun nå visste hvor jeg bodde, tenkte jeg at hun kunne finne veien hit hvis hun ville det selv.

To uker gikk, og jeg tenkte litt på henne, men jeg trodde vel at hun hadde andre ting å styre med, og det hadde for så vidt jeg også. Men en ettermiddag ringte det igjen på

døra, og utenfor sto jenta og spurte enda en gang om jeg ville prate litt. Nå var det blitt varmere i vaeret, jeg hadde satt noen utemøbler ved siden av huset, så vi satte oss der for å prate. Hun hadde fortsatt dårlig samvittighet for det hun hadde gjort. Og jeg lot henne ha den dårlige samvittigheten en liten stund, for hun måtte innse at slikt kan man ikke gjøre mot andre mennesker.

Men så spurte hun meg med gråten i halsen om jeg kunne tilgi henne. Hun virket oppriktig lei seg. Vi pratet litt rundt dette, om konsekvenser det kunne få for andre mennesker, og da lovet hun at hun aldri mer skulle gjøre noe lignende. Jeg fortalte at det ikke var så ille for meg, for jeg har såpass god økonomi at noen tusenlapper tapt ikke var noen direkte krise. Men at andre som tapte slike store summer, kanskje ville få det mye, mye verre. Hun forsto dette, og da sa jeg at jeg tilga henne. Nå kunne hun endelig slappe av, og jeg så det på hele henne at dette var en altfor stor byrde å gå med.

Hun hadde dessuten vaert redd for at jeg skulle finne ut hvor hun bodde og oppgi navnet hennes til politiet, og at det ville få konsekvenser for henne senere. Hun hadde ennå ikke fortalt meg hva hun het før denne samtalen, men nå stolte hun på meg, sa hun, og fortalte navnet sitt og litt om familiesituasjonen.

Noen mennesker får man en godhet for, uten egentlig å kunne forklare det. Denne jenta er en slik person. Av og til gjør man noen feil i livet, og det var det denne jenta ble fristet til å gjøre. Jeg forstår også at det er andre tider nå enn det var da jeg var ung. Nå stilles det flere og større krav til de unge, de skal vaere såkalt vellykket, og ha like mange ting som det andre har. Ikke alle klarer å stå imot dette presset, og da kan fristelsene bli for store.

«JEG VIL GJERNE betale tilbake det jeg har tatt fra kortet ditt», sa hun sist hun var her.

Jeg hadde egentlig tenkt at hun kunne hjelpe meg med noe, for eksempel med hagearbeid, for å føle at hun gjorde opp for seg. Vi diskuterte litt og ble enige om en kombinasjon av de forslagene vi hadde. Hun ville absolutt betale tilbake, og det skulle vaere en kombinasjon av rene penger og litt praktisk arbeid her i hagen. Hun fortalte at hun fikk ukelønn hjemme, og hun ville derfor kunne betale tilbake, men ikke alt på en gang. Hun sa at hun gjerne ville arbeide i hagen min og luke litt, og ellers hjelpe meg med det jeg trengte.

SLIK HAR DETTE vennskapet vokst seg fram. Hun kommer hit og hjelper meg, og så drikker vi kaffe og prater litt og har en trivelig stund sammen. Hun har ofte sagt at hun setter pris på at jeg ikke dømte henne på grunn av det hun gjorde. Hun er glad for at jeg tilga henne, og på den måten har hun skjønt at det går an å gjøre feil og komme seg videre. Det er mye vi mennesker kan laere av, og av og til laerer vi heldigvis av de feilene vi gjør. Og i dette tilfellet kom det også noe godt ut av det. Jeg håper vi kan holde kontakten en god stund framover.