Han var der i gode dager, men ikke i onde

Jeg falt for Klaus’ optimisme og at han tok så lett på ting. Men da søsteren min ble alvorlig syk, framsto han som ganske overflatisk.

DET VAR HELT tilfeldig at jeg havnet ved siden av Klaus på en sommerfest. Sjelden har jeg hatt det så morsomt, og kvelden bare fløy. Til slutt havnet vi i samme seng, hjemme hos meg.

Mine to tenåringsbarn, Maja og Magnus, var hos faren sin, akkurat som de pleide å vaere annenhver uke. Så Klaus kunne bli hos meg resten av helgen.

Mandag morgen kom vi begge for sent på jobb, vi hadde rett og slett vanskelig for å slite oss løs fra hverandre. Samme kveld snakket vi i telefon i tre timer, og på onsdagen kom han hjem til meg igjen. Etter dette begynte vi å se på oss selv som et par.

Det var da gått fire år siden jeg ble skilt fra Kim, barnas far. Klaus var ikke den første mannen jeg hadde vaert sammen med siden skilsmissen, men han var den første som fikk treffe Maja og Magnus. Jeg var utrolig stolt av den nye kjaeresten min. Han var både trivelig, kjekk, positiv og utrolig morsom. Det var som om jeg svevde på skyer.

ALLEREDE FEM MÅNEDER etter at vi traff hverandre, fortalte jeg barna mine om at Klaus gjerne ville flytte inn hos oss. De reagerte positivt, akkurat som jeg hadde forventet, ellers hadde jeg aldri foreslått det. Nå gledet jeg meg til å få en mann i huset igjen.

Skilsmissen min hadde vaert et hardt slag. Kim hadde truffet en annen. Heldigvis hadde søsteren min Line vaert der for meg hele den vanskelige tiden. Hun var bare ett år yngre enn jeg. Dessverre hadde ikke Line fått egne barn, det var hennes store sorg. Hun og Jan hadde forsøkt alt, og vaert igjennom minst fem fertilitetsbehandlinger, uten resultat. Nå var hun fylt 40 år, og jeg hadde inntrykk av at hun hadde gitt opp den drømmen.

ET HALVT ÅR etter at jeg og Klaus hadde flyttet sammen, fridde han. Jeg var overlykkelig og ville selvfølgelig fortelle det til Line. Til min store skuffelse ble jeg møtt av telefonsvareren da jeg ringte, men jeg la igjen en beskjed om at jeg hadde store nyheter. Vanligvis ville det knapt gå mer enn en time før hun ringte tilbake, men denne gangen måtte jeg vente til neste dag før jeg fikk tak i henne.

– Hvor i all verden har du vaert? Jeg har ringt flere ganger!

– Ja, unnskyld, jeg var hos legen i går, jeg følte meg så dårlig, sa hun og hørtes litt pjusk ut.

Resten av samtalen handlet om Klaus’ og mitt bryllup, og det var først etterpå at det slo meg at jeg ikke hadde spurt henne om hva hun gjorde hos legen. Kanskje hun hadde begynt med enda en fertilitetsbehandling?

Neste dag dro jeg hjem til Line for å be henne bli med og velge brudekjole. Jeg hadde også en baktanke med besøket, jeg hadde nemlig tenkt å spørre henne om de var begynt med behandling igjen. Litt forsiktig, for jeg visste at det var et følsomt tema.

Da jeg så Lines hovne øyne, forsto jeg at hun hadde grått og at de ikke hadde fått noen positiv beskjed. Til min overraskelse var Jan hjemme. Han pleide vanligvis ikke å slutte på jobb så tidlig, og også han så helt knust ut.

– Jeg ville ikke ødelegge gleden din i går, Birgitte, men jeg kan jo ikke holde dette hemmelig helt til bryllupet. Jeg har brystkreft, sa Line og begynte å gråte igjen.

Jeg ble naturligvis helt knust, samtidig viste Line en skikkelig kampglød. Dette var noe hun skulle klare å bekjempe.

Min positive kjaereste sa det samme.

– Hun blir frisk igjen, Birgitte, og jeg foreslår at vi utsetter bryllupet til Line er utenfor fare og noenlunde frisk igjen, sa Klaus.

Dessverre bekreftet prøvene legenes frykt. Kreften hadde spredd seg. Det så ikke bra ut, og nå begynte en lang kamp med både operasjon, cellegift og strålebehandling.

Jeg kunne ikke få Lines smerter til å forsvinne, men jeg kunne vaere ved hennes side. Visse uker var jeg faktisk mer hos henne enn jeg var hjemme. Maja og Magnus var så store at de forsto, men dessverre begynte Klaus overraskende nok å klage over at jeg aldri var hjemme. I begynnelsen gjorde han det likevel på en søt måte.

– Åh, nå må jeg altså klare meg en hel dag uten deg, sa han da jeg var på vei ut døren for å kjøre

Line til cellegiftbehandling.

Senere i sykdomsforløpet ble han mer anklagende.

– Hvorfor må det alltid vaere du som følger henne? Burde ikke Jan eller foreldrene dine stille opp mer?

– Mamma og pappa er for gamle til det. Og Jan må jobbe, slik at økonomien deres ikke går over ende også. Selv kan jeg jo like gjerne jobbe om kvelden eller natten, sa jeg og nikket til pulten der jeg jobbet med mine frilansoppdrag innen grafisk design.

«Jeg har ikke gjort annet enn å sette mine behov til side, for alt har handlet om Line!»

– Flott! Når du endelig er hjemme, må du jobbe, protesterte Klaus.

Det var så ulikt ham å klage, og jeg kunne ikke forstå hvor empatien hans hadde tatt veien.

Samtidig måtte jeg fokusere på Line. Hun trengte virkelig min hjelp og støtte. I perioder gikk det riktig vei, men så fort vi begynte å glede oss, kom et nytt nederlag. Slik holdt vi på i over ett år.

– Kanskje vi likevel skulle bestemme en dato for bryllupet, sa Klaus en kveld da jeg helt utmattet slo meg ned foran tv-en.

Line var innlagt på sykehuset, og jeg visste at hun ble tatt godt hånd om, men det var likevel umulig for meg å leve opp til Klaus’ forventninger om en romantisk kveld. Jeg hadde takket nei til rødvin, og tårene veltet opp i øynene mine hele tiden. Når jeg var sammen med Line, gråt jeg aldri, for jeg måtte vaere sterk, og hun måtte for all del ikke tro at jeg hadde gitt opp håpet.

Men Klaus ignorerte hvor lei meg jeg var, og i stedet for å trøste meg begynte han å mase om bryllupet.

– Jeg synes faktisk at vi trenger litt glede også, ikke bare en masse sykdom, sa han.

Om jeg ikke hadde vaert så sliten, ville vi hatt vår første krangel den kvelden, men jeg orket ikke.

Neste dag bestemte jeg meg for å ta en alvorsprat med ham. Det var åpenbart ting ved Lines sykdom som han ikke klarte å håndtere. For å skape litt god stemning foreslo jeg at vi skulle gå ut og spise. Klaus ble fyr og flamme, men jeg la fort merke til at han ikke ville snakke om problemene våre. Nå skulle vi bare drikke og ha det koselig, akkurat som da vi var nyforelsket, understreket han.

Kvelden endte med at Klaus ble full, og at vi ikke snakket om noe. Jeg kunne trengt hans støtte, for alt gikk feil vei.

SNART MÅTTE LEGENE konstatere at de ikke kunne gjøre mer for Line, utover å gi smertelindrende de siste månedene hun hadde igjen å leve.

Det er ingen ord som kan beskrive hvor forferdelig det var å sitte ved Lines side de siste dagene. Vi ventet og ventet på at hun skulle få hvile, samtidig som tanken på at hun snart ikke ville finnes mer, var uutholdelig.

Min lille trøst var at Klaus endelig begynte å dele min sorg. Den siste natten vek han ikke fra min side, og da Line døde, gråt han. For første og eneste gang i løpet av hele denne tiden.

Begravelsen ble holdt mindre enn to uker senere. Klaus var sammenbitt og blek under seremonien, men da vi etterpå drakk kaffe hos foreldrene mine, hørte jeg ham le og tulle med nabobarna. Etterpå kunne jeg ikke glemme den latteren. Kanskje det var urettferdig, men det var vel på grunn av hvordan han hadde håndtert alt annet.

Den natten holdt jeg ikke ut å ligge ved siden av ham, så da han hadde sovnet, la jeg meg på sofaen i stedet. Neste morgen våknet jeg av at Klaus kjaertegnet meg. Men jeg var absolutt ikke med på notene.

– Faen, Birgitte. Jeg kan ikke huske når du sist hadde lyst på sex, sa han og reiste seg surt.

– Nei, men er det rart? Tenk om du kunne sette behovene dine til side og bare holde rundt meg dagen etter min søsters begravelse!

Klaus kikke kjølig på meg.

– I løpet av nesten halve tiden du og jeg har vaert sammen, har jeg ikke gjort annet enn å sette mine behov til side, for alt har handlet om Line. Nå er det ikke mer du kan gjøre for henne, og da er det på tide å gå videre.

JA, VI GIKK videre. Men hver for oss. For etter Lines død klarte vi ikke å finne tilbake til hverandre. Den positiviteten som jeg hadde forelsket meg i hos Klaus, føltes nå ganske overflatisk. Livet består jo av både gode og dårlige dager, og jeg vil ikke leve med en som bare er der i gode, men ikke i onde.