Barnet kjaeresten min ventet, var ikke mitt
Livet kan endre seg på kort tid – i mitt tilfelle; tre uker. Da jeg reiste på ferie, hadde jeg ingen anelse om hva som ventet da jeg kom hjem.
JEG HAR EN venn som ble handikappet etter en fryktelig ulykke. Bilen han satt i, ble truffet av en bil som kom i motsatt retning, med en narkotikapåvirket sjåfør bak rattet.
Som et under kunne sjåføren i den andre bilen krype ut av bilen sin helt uskadet, mens min venn ble kvestet for livet. Det er så trist.
Han var bare 31 år og hadde hele livet foran seg da han den skjebnesvangre dagen satte seg i bilen for å dra til jobben. I stedet havnet han på sykehus, og der ble han i flere måneder. Da han kom hjem, var det i rullestol.
Om noen skulle vaere bitter, så er det vel ham, men han er ikke laget slik, han har i stedet kjempet så godt han har kunnet med jobb og rehabilitering. Ved hjelp av trening og atter trening har han til slutt klart å ta seg fram ved hjelp av krykker, men det handler om kun korte strekninger. Rullestolen kommer nok for alltid å bli hans trofaste følgesvenn.
ALLEREDE FØR ULYKKEN hadde Mons snakket mye om å dra til Kina. Drømmen om å reise til Beijing, til tross for handikappet, tok form, og jeg ble ordentlig rørt da han spurte om jeg ville bli med som hans reisefølge og «hjelpemannskap». Selvfølgelig svarte jeg ja.
Vi var kompiser og hadde holdt kontakten siden videregående skole. På grunn av jobben min hadde jeg flyttet til Oslo, mens han bodde igjen i Bergen, men vi holdt kontakten per tekstmeldinger eller telefon minst et par ganger i uken.
Vi ble enige om å begynne å spare og reise sommeren etter. Naturligvis snakket jeg med kjaeresten min først, og hun hadde ingen innvendinger. Hun bodde fremdeles i en liten by noen mil unna Oslo, der hun var vokst opp, men hun søkte jobb i Oslo, slik at vi snart kunne flytte sammen. Nå hadde vi hver vår leilighet og delte på å reise til hverandre.
Slik hadde vi holdt på i over et år – nå følte vi begge at det var på tide å få et felles hjem.
DET BLE PLUTSELIG veldig aktuelt da Nora fortalte at hun var gravid. Graviditeten var ikke planlagt, men vi hadde jo snakket om å få barn, så til tross for overraskelsen ble jeg veldig glad. Jeg skulle bli far!
Dessverre kom beskjeden om graviditeten bare noen uker før Mons og jeg skulle dra til Beijing. Jeg led valgets kval. Skulle jeg foreslå at vi avlyste turen? Nei, jeg kunne ikke svikte vennen min som hadde gledet seg til dette så lenge.
Samtidig føltes det som om jeg sviktet kjaeresten min. Hun kunne jo trenge meg nå i begynnelsen av svangerskapet. Jeg visste at vordende mødre kunne vaere kvalm den første tiden og at humøret kunne svinge en del. Nora forsikret meg om at det ville gå fint.
AVREISEN FØLTES VEMODIG.
Her sto jeg midt mellom to personer som betydde så mye for meg; min venn som endelig skulle få oppfylt drømmen om å reise til Beijing, og min kjaereste som var gravid. Det føltes som om begge trengte meg. Men Mons aller mest.
For hans skyld fortalte jeg ikke om min uro for Nora. Reisen hans var viktig. Men selvfølgelig forsto han at omstendighetene ikke var optimale.
Jeg reiste til Nora helgen før vi skulle reise til Kina og tog toget direkte derfra til Gardermoen. Da hun fulgte meg til togstasjonen, gråt hun.
Jeg skulle vaere borte i bare tre uker, men hun gråt som om hun aldri kom til å se meg igjen. Det siste jeg sa til henne før jeg gikk om bord, var at jeg kunne flytte til henne og ukependle til Oslo til vi kom fram til en bedre løsning.
Mons og jeg hadde en fantastisk reise, men tankene mine gikk ofte til Nora. Og barnet mitt, som vokste i magen hennes. Da Mons og jeg besøkte ulike markeder, kjøpte jeg en masse ting til Nora, slike ting jeg visste at hun likte. Kofferten var også fylt med en del barneklaer. De ville sikkert vaere for store, men det var jo bedre å ha noe å vokse i enn at de var for små.
Hun visste hvor mye reisen til Kina betydde for meg og Mons, derfor ville hun ikke såre meg før jeg dro.»
da vi skulle reise hjem. Kameraet mitt var full av bilder fra våre fantastiske utflukter til ulike steder, og både Mons og jeg var fornøyde med opplevelsene.
Noen av stedene hadde vaert vanskelige å ta seg fram til i rullestol, men vi tullet med at jeg hadde fått skikkelige armmuskler.
Første natten i Norge bodde jeg hos Mons. Allerede dagen etter satte jeg meg på toget til Oslo. Snart skulle jeg treffe Nora. Endelig.
Vi hadde bestemt at Nora skulle vaere i min leilighet når jeg kom hjem. I de meldingene vi hadde sendt til hverandre, hadde hun skrevet at hun hadde vaert der forrige helg, og at hun skulle vaere der når jeg kom følgende lørdag.
Allerede da jeg åpnet ytterdøren, ante jeg at noe var feil. Leiligheten luktet innestengt.
Alt så akkurat som jeg hadde forlatt det. Kaffekoppen jeg hadde satt igjen på kjøkkenbenken, sto der fremdeles. Blomstene på kjøkkenbordet hadde visnet.
Jeg ble aerlig talt livredd. Min første tanke var at det hadde hendt Nora noe. At hun lå på sykehuset, at hun hadde mistet barnet.
DET LÅ EN hvit konvolutt på sengen på soverommet. Jeg ante med en gang hva dette handlet om. Det var et avskjedsbrev. Men jeg klarte ikke å ta det inn.
Barnet var ikke mitt. Nora hadde truffet en annen mann mens hun var sammen med meg. Hun visste hvor mye reisen til Kina betydde for meg og Mons, derfor ville hun ikke såre meg før jeg dro. Det hadde vaert bedre om hun hadde gjort det. Kunne det bli noe verre enn å bli dumpet på denne måten?
Jeg satte meg på sengen og gråt. Alle framtidsdrømmene mine var knust. Barnet som jeg hadde lengtet etter, ville jeg aldri treffe.
Da jeg hadde besinnet meg, ringte jeg til Nora. Jeg ville ha svar på spørsmålene mine. Hvorfor hadde hun latt som at hun bodde i leiligheten min når hun bare hadde vaert der for å legge igjen avskjedsbrevet? Barnet … Kunne det vaere mitt? Kunne jeg adoptere det?
Men det for sent for min del. Nora og mannen som var far til barnet, skulle flytte sammen. Hun gråt akkurat som jeg. Jeg gjettet at hun gråt av dårlig samvittighet, mens jeg var frustrert, sint og skuffet.
TO ÅR SENERE lot Nora høre fra seg. Det var slutt mellom henne og den andre mannen.
Kunne jeg tenke meg å forsøke en gang til? Hun hadde vanskelig for å få fram ordene, men jeg lyttet tålmodig på det hun hadde å si.
Barnet kunne jeg dessverre ikke adoptere, hun og Bernt skulle ha delt omsorg, men jeg ville bli en fantastisk ekstrapappa. Det var blitt en jente.
Da hun hadde snakket ferdig, svarte jeg at hun hadde ringt for sent og avsluttet samtalen.
Jeg har en ny kjaereste i livet mitt nå. Jeg er blitt skikkelig brent, men håper at dette forholdet kommer til å holde for evig. Jeg elsker Marit, men Noras svik sitter fremdeles i. Det gjør likevel litt mindre vondt for hver dag som går.
Jeg er takknemlig for at Marit forstår. Jeg skal aldri svikte henne. Hun er aerlig talt det beste som har hendt meg.