Datteren min hadde en vond russetid

Så var det den tiden på året igjen. Mai, grønne traer, norske flagg og russetid. Jeg husker min egen russetid som en hyggelig feiring. Den opplevelsen sitter min datter dessverre ikke igjen med.

DA JEG VAR russ, fantes det ikke egne russegrupper eller russebusser med musikkanlegg til hundre tusen. Vi var alle det de i dag kaller vandreruss, alle deltok på de samme tingene, og det kostet ikke mange kronene. Det eneste vi betalte for, var klaerne, russekortene og alkoholen.

Nå betaler ungdommene ofte titusenvis av kroner for å vaere russ, og det skremmer meg å se hvilken retning utviklingen har tatt. Det verste er at det skaper splid mellom de unge, og det blir fort tydelig hvilken status man har på skolen og hvor mange penger man er i stand til å skaffe. Noe min datter dessverre fikk kjenne på da hun var russ for noen år siden.

ELINE HAR ALLTID hatt mange venner, og jeg behøvde aldri å vaere redd for at hun skulle vaere ensom. Hun trivdes godt på skolen og hadde sunne fritidsinteresser. Det var sjelden noe å bekymre seg over, og sånn fortsatte det helt til hun begynte på videregående.

Den videregående skolen lå noen mil fra hjemstedet vårt, og Eline flyttet derfor på hybel. Hun kjente ingen av de andre i klassen, men det gjorde henne ingenting. Hun hadde jo aldri hatt problemer med å bli kjent med andre på sin egen alder.

Hun gikk studiespesialisering og jobbet hardt for å få gode karakterer, noe hun også fikk. Det kan nok virke provoserende for noen. En av de andre jentene i klassen kjempet stadig mot henne for å få de beste karakterene. Eline syntes det var ubehagelig, for denne jenta hoverte når hun gjorde det bra, og var snar til å komme med spydigheter om hun ikke var best.

DA DE VAR midtveis i andreåret, forelsket Eline seg i en av guttene i klassen. De var lykkelig forelsket et par uker, men så ble idyllen brutt. Det skulle vise seg at den andre jenta også var forelsket i den samme gutten, og ble rasende da Eline og han ble et par. Fra da av erklaerte hun full krig.

Det begynte å gå rykter om Eline, stygge rykter om at hun var lett på tråden og utro mot kjaeresten sin. Dessverre trodde han på disse ryktene og avsluttet forholdet. Eline ble lei seg, og de neste ukene var hun naermest utrøstelig. Sorgen gikk heldigvis over etter hvert, men det skulle vise seg at dette bare var starten på det som skulle bli et halvannet år med svaert tøffe utfordringer for henne.

Den andre jenta var virkelig på krigsstien, og ryktespredningen fortsatte. Rykter kan vokse seg store og bli svaert ødeleggende, og slik ble det for min datter. Flere av de nye vennene hennes var usikre på hva de skulle tro, og gradvis begynte de også å snu ryggen til henne.

Siste del av andre klasse holdt Eline seg mest sammen med sine gamle venner, for de sviktet henne ikke. I helgene kom hun stort sett hjem. Det var tryggere her hvor den andre jenta ikke hadde noen makt, og det var godt å få en pause fra alt det vonde. Jeg var bekymret for henne, men fortsatt holdt hun motet oppe. Hun visste jo hvem som var årsaken til alt dette og hadde troen på at de andre også ville forstå det etter hvert.

DEN FØLGENDE SOMMEREN var en lykkelig tid for Eline. Hun fikk seg en sommerjobb hun trivdes med her på hjemstedet, og på fritiden var hun sammen med vennene, som også var hjemme på ferie. Det gjorde virkelig godt å se henne så lykkelig igjen.

Da august kom, gledet hun seg faktisk til å starte på skolen. Hun hadde fått vite at den andre jenta ikke alltid hadde hatt det så lett og tenkte at om hun rakte ut en hånd og viste empati, kunne de laere hverandre bedre å kjenne og bli venner. Dette året var de jo også russ, og alle jentene i klassen var med på samme russebuss. Det ville ødelegge for alle om de skulle fortsette som uvenner. Dessuten hadde hun alltid trodd på det gode i alle mennesker og var sikker på at alt skulle ordne seg.

Det gjorde det ikke. Den andre jenta reagerte med sinne, antakeligvis fordi hun ikke likte at Eline nå visste om den vonde barndommen hennes, og hatet hennes eskalerte. Fra nå av ble det virkelig ille.

Den andre jenta var leder i russegruppa, og dermed den som sendte ut invitasjoner til møter og tilstelninger gruppa skulle ha. Den første gangen Eline ikke mottok invitasjon, trodde hun det hadde skjedd en forglemmelse. Hun kontaktet jenta og fikk beskjed om at hun ikke lenger var ønsket i gruppa. Årsaken var at Eline visstnok

«Det var tøft ikke å få vaere en del av noe som skulle vaere et høydepunkt i livet.»

skulle ha prøvd seg på ekskjaeresten sin, som nå var denne jentas kjaereste, og slike jenter var uønsket i gruppa. At det var ren løgn, var ingen interessert i å høre på.

Fra da av ble det tøft å vaere Eline. Hun ble utestengt fra gruppa, noe som betød at hun også var utestengt i klasserommet. Hun håpet i det lengste at de andre skulle forstå at ryktene ikke var sanne, og hun var villig til å tilgi, bare alt kunne bli som før igjen. Hun har alltid vaert raus på den måten. Men det ble aldri noe å tilgi, det var ingen som tok kontakt og ønsket henne tilbake.

Russetiden som hun hadde gledet seg så mye til, ble et mareritt. Hennes gamle venner var allerede med i russegrupper i sine egne klasser, og der kunne hun jo ikke vaere med. Plutselig hadde hun ingen, hun var helt alene i en tid der samhold er det viktigste av alt.

Som mamma var det fortvilende å se på det som skjedde.

Alt jeg ønsket, var å sørge for at uretten som var begått mot Eline, ble ordnet opp i, men det er begrenset hva en forelder kan gjøre etter at ungene har fylt atten år. Jeg prøvde å kontakte sosiallaerer på skolen, men kom ingen vei. Det var Eline selv som måtte ta kontakt, og det ønsket hun ikke.

Det endte med at hun flyttet hjem og heller pendlet til skolen hver dag. Hun begravde seg i skolearbeidet og var sammen med sine gamle venner i helgene, men hun var ikke lenger den blide og glade jenta hun tidligere hadde vaert.

Russeklaerne hun hadde bestilt i begynnelsen av året, lå pakket vekk nede i boden. Hun hadde bestemt seg for ikke å vaere russ, for all gleden og forventningene hun hadde hatt til den tiden, var ødelagt. Ødelagt av stygge og usanne rykter på grunn av en annen jentes sjalusi.

Selve russetiden var uendelig vond for henne, og det gikk ikke en dag uten at hun kom gråtende hjem fra skolen. Det var tøft å vaere der blant alle de russekledde ungdommene og ikke få vaere en del av en tid som skulle vaere et høydepunkt i livet. Likevel hadde hun ikke en eneste dag fravaer under hele perioden, og det beundrer jeg henne virkelig for. Det sier noe om viljestyrken hennes og hvor sterk hun er som menneske.

17. mai feiret vi her i hjembygda, flere mil unna russetoget. Jeg fikk lokket henne med meg ut, men det ble for mange spørsmål fra sambygdinger om hvorfor hun ikke var kledd i russeklaer, så vi gikk hjem igjen etter kort tid. Jeg hadde kjøpt inn alt hun likte best å spise, og sammen satt vi i sofaen og så på tvsendingene fra feiringene rundt om i landet. Det ble ikke den beste nasjonaldagen vi har hatt, men vi fikk kost oss litt likevel. Og grått litt over det russetoget hun så gjerne skulle vaert en del av.

HUN KOM SEG gjennom resten av året, og gikk ut med strålende karakterer. Da hun gikk ut døren på skolen siste skoledag, var det som om en tung bør endelig falt fra skuldrene hennes. Gradvis ble hun mer og mer seg selv igjen, men det var ikke til å unngå at hun var redd for at det samme skulle skje når hun begynte på universitet den høsten.

Det viste seg raskt at hun ikke hadde noe å frykte. Hun ble inkludert fra første dag, og stortrivdes gjennom alle tre årene. Et par av medstudentene hadde gått i samme klasse som henne på videregående, og de ba tidlig om unnskyldning for at de ikke hadde vaert tøffe nok til å ta henne i forsvar. De hadde jo skjønt at ryktene neppe var sanne, men de fortalte aerlig at de hadde vaert redd for konsekvensene. Og Eline tilga dem.