Ferien med vårt viltre barnebarn kommer vi aldri til å glemme

Jeg ønsker å fortelle denne historien fra i fjor sommer, fordi jeg tror at det kan vaere mange besteforeldre som kjenner seg igjen, og det kan vaere en trøst å høre at vi er flere i samme situasjon.

LARS OG JEG er besteforeldre til fire. Tre gutter og en jente. To av guttene er sønnene til vår eldste datter, de er nå tolv og fjorten år gamle. Det er to rolige og pliktoppfyllende gutter som det alltid har vaert en stor glede å ha på besøk eller sitte barnevakt for.

Vår yngste datter er mor til Simen, nå sju år og skolegutt. Simen er et viltert barn, helt annerledes enn de to andre guttene. Han er alltid urolig og impulsiv. Kan for eksempel løpe vilt rundt i huset, dra i duker og rive ned gjenstander. Han har en diagnose, men det ble bestemt at medisin var unødvendig.

Vi opplevde ham som ulydig. Hvis vi irettesatte ham, ble han bare enda verre. Både Lars og jeg syntes det var vanskelig å ha ansvaret for ham. Vi var på tå hev hele tiden, redd for hva han skulle finne på. Jeg må vaere aerlig å si at jeg faktisk prøvde å unngå ham. Så det var egentlig ikke så ofte vi hadde ham alene. Når foreldrene var til stede, gikk det sånn noenlunde.

DA DATTEREN VÅR i fjor sommer ventet sitt andre barn, ble det komplikasjoner i svangerskapet, og hun måtte legges inn på sykehus. Praktiske omstendigheter førte til den gode ideen om at Simen skulle vaere med oss, besteforeldrene, på en fjorten dagers campingferie.

Vi ble ganske sjokkerte, men kunne ikke nekte. Vi måtte jo stille opp for familien. Vi grudde oss, begge to. Kunne ikke skjønne hvordan vi skulle klare to uker med Simen. Men det måtte jo skje, så vi innstilte oss på å gjøre vårt beste, selv om det ikke akkurat ville bli ferie for oss.

– Det går så fint så, trøstet vår svigersønn. – Bare husk ikke å mase på ham for bagateller.

Spar tilsnakk til det som er viktigst, og husk å vaere helt direkte og konkret.

Dette hadde vi jo hørt mange ganger, men teori og praksis var vidt forskjellige ting.

VI HAR EN campingvogn stående fast i utkanten av en skog med et flott badeområde i naerheten.

Så, etter ca. to timers bilkjøring, med en svaert merkbar seksåring i baksetet, var vi framme. Bilturen gikk egentlig ganske bra, selv om jeg ikke klarte meg helt uten å mase på Simon om ikke å bråke slik, eller la vaere å plukke på alt han så, og ha setebeltet på hele tiden. Hva ellers kunne jeg gjøre?

Simen elsket campingvognen. På en blunk hadde han åpnet alle skap og skuffer og endevendt sengetøyet. Så bar det rett ut for å utforske området. Lars og jeg ble enige om at han skulle vaere med Simen ut, så skulle jeg pakke ut og få orden inne. Det var en deilig arbeidsordning. Jeg prøvde å kose meg med å få alt på plass, selv om det ante meg at systemet ville kollapse om ganske kort tid.

Da Lars og Simen kom tilbake etter en times tid, så jeg med en

«Da Lars og Simen kom tilbake etter en times tid, så jeg med en gang at Lars var preget.»

gang at Lars var preget av samvaeret. Senere fortalte han meg at Simen hadde klatret høyt opp i et tre. Altfor høyt. Lars snakket pent til ham og ba han komme ned, men jo mer han ba om det, desto høyere klatret Simen. Til slutt hadde Lars både ropt og skjent, uten at noen av delene hjalp. Først da Lars lot som han gikk derfra, mens han i virkeligheten gjemte seg bak noen busker og fulgte redselslagen med på gutten, klatret Simen ned. Helskinnet, heldigvis.

Resten av dagen gikk på et vis. Vi torde ikke slippe Simen av syne et eneste øyeblikk. Han var mildt sagt høyt og lavt. Jeg prøvde å snakke vennlig til ham, forklare forsiktig hvorfor han ikke måtte gjøre slik og slik, men det virket mot sin hensikt.

Med all aktiviteten sovnet Simen overraskende tidlig. Lars og jeg ble stående ved køyen hans og se på ham. Han så utrolig uskyldig og fredelig ut. Det slo meg at han var en usedvanlig vakker gutt, noe jeg ikke hadde lagt merke til før. Endelig fikk vi slappet litt av en stund, snakket mye om Simen, forsøkte å analysere reaksjonene hans for å skjønne hvilke strategier vi skulle bruke. «Vennlig, men bestemt», sa Lars, det hadde han nok hørt et sted. Vi hadde nesten ikke ofret datteren vår og det kommende barnebarnet en tanke, så opptatt var vi av Simen. Nå fikk vi ringt til Simens far. Han sa at det foreløpig gikk fint med dem, men at det helt sikkert ble fjorten dager på sykehus.

– Men hvordan går det med dere og Simen, da? spurte han.

– Jo da, sa jeg, det går fint. Jeg kunne ikke si noe annet. De

hadde nok av bekymringer. – Det er hyggelig å ha ham her, la jeg til. I øyekroken så jeg at Lars flirte litt.

Så la vi oss tidlig, vi også. Det ville bli en ny hard dag i morgen.

En av strategiene vi hadde tenkt ut, var at en av oss skulle vaere sammen med Simen slik at den andre kunne få slappe av.

Neste dag tok jeg ham med til stranden. Han ble overbegeistret og løp i vei før jeg fikk sukk for meg. Så måtte jeg løpe, jeg også, for ikke å slippe ham av syne.

Det var en flott badestrand med masse mennesker, strandtepper og solstoler. Det gikk fint en stund. Vi holdt oss ute i vannet med de forskjellige badelekene vi hadde medbrakt. Jeg er faktisk ganske flink til å svømme, så jeg skulle nok passe godt på Simen. Han kunne forresten svømme ganske bra, han også. Etter en stund ble han urolig og ville finne på noe annet. Før jeg visste ordet av det, var han på stupebrettet og hoppet uten at jeg kunne hindre det. Heldigvis var det fra det laveste nivået. Simen kom til overflaten og svømte til land som ingenting. Så hoppet han mange ganger, om og om igjen. Det var ikke fritt for at han dyttet til barna som kom i veien for ham. Jeg tok ham for meg og forklarte så vennlig jeg kunne at det var ikke sikkert de likte det så godt, og at det kunne vaere farlig. Jeg la merke til at andre foreldre begynte å holde ekstra øye med barna sine.

Så ble det ny aktivitet. Simen fant ut at det var morsomt å løpe i sanden. Løpe så det sprutet sand på alt og alle. Innimellom solstoler og pledd. Folk børstet av så godt de kunne, for så å få en ny dose et minutt etterpå. Jeg ropte fortvilet på ham og prøvde å få tak i ham. Min eneste tanke nå var å få ham tilbake i campingvognen og la Lars ta sin tørn.

Da så jeg en dame som reiste seg, fikk tak i Simen og snakket til ham. Jeg skyndte meg dit for å unnskylde. Hun så bare forbi meg og henvendte seg til Simen.

– Hei, Simen, sa hun smilende. Jeg skjønte at hun visste navnet hans fordi jeg hadde ropt på ham ca. 100 ganger. – Vet du hva? sa hun vennlig, men bestemt, mens hun holdt hånden hans. – Det er ikke lov å løpe mellom menneskene på stranden!

Simen så på henne et øyeblikk. Det så ut som han vurderte noe. Så rev han seg løs og spurtet av gårde. Han løp rundt hele strandpleddog solstolområdet. I rasende fart. Men ikke mellom menneskene. Damen gikk tilbake til plassen sin, og jeg ble stående overrasket tilbake. Overrasket og lettet. Det begynte å demre for meg hvordan vi måtte snakke til Simen. Hvor konkret man virkelig må vaere. Ikke lange forklaringer om kanskje ditt og kanskje datt, og tro at han kan resonnere ut fra det.

OM KVELDEN, DA den vakre, uskyldige gutten sov, snakket Lars og jeg om dette. Foreldrene hadde jo sagt dette mange ganger, men vi ville helst slippe å ha ham, så vi hørte aldri ordentlig etter.

Vi ble flinkere både med å gi rettledning og med å la vaere å mase om helt unødvendige ting. Simen ble faktisk roligere. Ting gikk seg jo til, vi ble vant til hverandre og slappet mer av. Vi ble bedre kjent med Simen og han med oss, vi ble tryggere sammen. Resten av campingferien gikk over all forventning. Slitne, men fornøyde kunne vi levere en glad og noenlunde hel gutt tilbake til hjemmet. Det gikk bedre med datteren vår og barnet, og de skulle snart komme hjem. Svigersønnen vår skulle nå bo hjemme og kunne ta seg av Simon selv.

Simons lillesøster, vårt fjerde barnebarn, kom til verden i god behold to måneder senere.

DET NAERMER SEG tiden for en ny campingferie. Simen har bestemt at han skal vaere med i år også. Det er litt av en tillitserklaering. Camping med Simen skal bli!