Novelle: Damen som forsvant

Mismotet hviler over Britas ansikt da hun møter sitt eget speilbilde. Ungdommeligheten er og forblir borte. Hun er pensjonist nå, en fattig sådan.

BRITA LUNDGREN STILTE seg foran speilet i gangen. Hun kneppet igjen den røde kåpen samtidig som hun kikket seg stivt inn i øynene. Det var ikke lenger noe glans i dem, og ikke ble de noe bedre av de tykke brillene heller. De var som kuøyne. Den loddrette folden mellom øyenbrynene ble dypere for hvert år, og rynkene rundt øynene var definitivt ikke smilerynker. Håret var grått og livløst, men en gang i tiden hadde hun hatt nøttebrune lokker.

Som vanlig hvilte et mismot over Britas ansikt, og som vanlig forsøkte hun å få øye på noe av det forgangne. Men nei, ungdommeligheten var og forble borte. Hun var fylt 65 og nylig sluttet som sekretaer hos den alderstegne revisoren, som samtidig hadde avviklet firmaet. Hva skulle han ha gjort uten henne i alle år? Tall var hun god på. Men pensjonen var ikke noe å rope hurra for.

Brita kikket på aksjekursene på børsen. Hun måtte ta en tur innom banken senere. Hun tok skuldervesken og låste omhyggelig begge låsene etter seg da hun forlot leiligheten. Med bestemte skritt gikk hun til bussen.

Ny sjåfør i dag, ikke mange passasjerer. Da bussen stanset mot rødt lys i et kryss, så Brita på den innbydende annonsen som hun hadde sett hver dag hele denne uken.

– Dit skulle man ha flyttet, sa sjåføren og kikket i sladrespeilet.

Brita leste: «Unn deg en behagelig alderdom under palmene, ved myke sandstrenger og turkist hav!»

– Det er vel ingen som har råd til det, humret en eldre mann og blunket til Brita.

SOM VANLIG GIKK Brita av ved den gamle barneskolen. På strandpromenaden sank hun sammen på en benk i solen. Den beroligende stillheten senket seg. Hun trakk et dypt sukk og lot skuldrene synke. Nakken hadde fått gjennomgå etter alle årene ved skrivebordet.

Mens hun satt på benken og kikket på den fine utsikten ved elven, lot Brita tankene få liv.

Her drømte hun seg tilbake til de lykkelige dagene da besteforeldrene levde, og hun tilbrakte somrene på landet hos dem. Men Brita tenkte også på fattigdommen da hun og moren bodde alene i den lille leiligheten i byen. Hun var ikke gammel da hun skjønte at hun ikke hadde noen far. Moren snakket aldri om ham eller nevnte navnet hans. Hun tok hemmeligheten med i graven.

Først senere forsto Brita at moren ble forlatt av mannen hun elsket, da det viste seg at hun var gravid.

Mange år etter, blant morens eiendeler, fant hun svaret på spørsmålene sine. Et brev fra en mann som med stor sannsynlighet var Britas far. Han elsket henne … men dessverre, hun hørte ikke til i hans verden. Han kunne ikke ta ansvar … Han var jo direktør i konsernet … Han rådet henne til ikke å lage noe styr over dette … Håpet at de pengene han hadde sendt, kunne hjelpe henne til å ta det riktige valget. Signert Stein Wallius. Hun ble overrasket over sannheten. Og pengene – ti tusen kroner – hadde hennes stolte mor aldri rørt.

Nå hadde hun et navn på faren sin. Brita leste det skrukkete brevet med Wallius-konsernets logo. Hun nølte, men tok til slutt mot til seg og ringte Stein Wallius ved den gamle, aerverdige familiebedriften. Hun fikk vite at han var død, men ville hun snakke med sønnen, Fredrik Wallius?

Brita la på telefonen. Hun følte seg perpleks og skuffet, men samtidig lettet over å kunne legge dette bak seg. Hun trengte ikke lenger å lure. Hun endte med å sjekke folkeregisteret og leste morens personalia. Barnets far: ukjent. Men tankene på at denne mannen hadde ødelagt livet for moren, gnagde stadig i henne.

ENDENE VED ELVEN kvakket mot henne, ikke redde i det hele tatt. Det var en fin dag. Brita likte solen, men hadde kledd seg for varmt.

Mannen som kom sakte mot henne, hadde en krykke og haltet lett. Grusen knaste under skoene. Han stanset der Brita satt.

– Hei. Er det ledig her?

Han satte seg besvaerlig, med det ene beinet rett ut, uten å vente på svar. Brita akte seg litt til side. Mannen pekte mot foten sin.

– Operasjon … ganske ille. Legen sa at jeg skulle gå en lang tur hver dag. Et djevelsk handikap når man er vant til å jogge.

– Det var jo trist.

Jogge? Han var minst 60!

– Jeg og kona måtte avbestille cruiset til Bahamas. Typisk, vi skulle ha flydd nedover neste fredag.

– Så kjedelig.

Bahamas … Brita tenkte på palmer og turkist hav.

– Ja, kona har klart å rive seg løs fra jobben i Brussel … Hun har en viktig jobb der, miljøspørsmål er svaert viktig for henne.

Brita skottet bort på mannens profil. Han kunne like gjerne ha snakket om verdensrommet.

Mannen sa ikke mer. Han satt med ansiktet mot solen, og etter et kvarter fant han fram en mobil som han begynte å trykke på. – Pliktene kaller.

Han kastet et raskt blikk på Brita, nikket og reiste seg møysommelig, så haltet han mot byen, med telefonen mot øret.

Brita fulgte ham lenge med blikket, før hun trakk pusten dypt

«Politiet tror at det kan vaere en forbindelse mellom kvinnen og et ukjent antall minibankuttak.»

og lukket øynene. Tankene og livet passerte revy. Ungdomstiden, venninnen Louise, mennene som hadde sviktet, morens sykdom, den klåfingrete revisoren …

Da hun en time senere reiste seg fra benken, så hun lommeboken som lå der. Hun kikket nedover strandpromenaden, der mannen hadde gått. Hun ble rådvill, men åpnet lommeboken og så et førerkort i en plastlomme.

Brita kikket lenge på bildet. Stakkars, først foten og så Bahamas-cruiset, og nå lommeboken. Hun undersøkte innholdet.

Mange ulike kort. Og alle kodene på baksiden av et visittkort. Herregud, så uansvarlig.

Brita la lommeboken i vesken og bestemte seg for å gå til politistasjonen. Hun skulle likevel til banken. Minnene dukket opp igjen. At hun ikke kunne fri seg fra dem. Det hadde gått fint så lenge hun jobbet, men nå hadde hun all verdens tid til å fundere.

Hun hadde ikke mye igjen av månedens trygd. Etter å ha tatt ut pengene gikk Brita til politistasjonen. Ved den borteste luken leste Brita «Hittegods». Hun gikk bort dit.

Da Brita hadde levert lommeboken, gikk hun mot Bergmans konditori. Hun skulle drikke te med Louise. Det gjorde hun hver fredag. Kanskje hun skulle be venninnen på napoleonskake i dag.

FREDRIK WALLIUS BLE oppringt av politiet.

– Hvem fant den? spurte han. – Dessverre … lommeboken ble levert på hittegodsavdelingen da personalet var til lunsj. Noen hadde bare skjøvet den innunder glassluken.

– Førerkort og andre kort er der, sier du? Så bra. Da trenger jeg kanskje ikke å sperre kortene og greier. Forresten, kan det ha vaert en eldre, litt møllspist dame som kom med den? Hun så litt dum ut, hehe! Jeg kommer og henter lommeboken i morgen. Så flaks med kortene … Der er det skikkelig mye penger.

DEN SOLBRENTE DAMEN med nøttebrunt hår og en bredbremmet stråhatt satte seg ved bordet på altanen sin. Hun rørte sakte med skjeen i teen og betraktet havet. Det var tidlig morgen og fremdeles svalt. De tynne, sandfargete gardinene rørte seg lett i den knapt merkbare brisen.

Hun slo på pc-en og gikk inn på Dagbladets side. Der ble hun oppmerksom på en notis: «Forsvunnet. Den 65-årige kvinnen som forsvant fra sitt hjem i Oslo, er ennå, ett år senere, ikke kommet til rette. Kvinnen har ingen slektninger, men en person som kjenner henne, er overbevist om at det er skjedd noe kriminelt. Politiet tror likevel at det kan vaere en forbindelse mellom kvinnen og et ukjent antall minibankuttak som ble gjort rett etter forsvinningen. Overvåkningskameraer har ikke kunnet identifisere henne.»

Den møllspiste og dumme damen reiste seg og åpnet altandøren. Havbrisen fylte lungene hennes, og hun så på de turkise bølgene som rullet inn mot land. Palmenes blader vaiet og bidro til behagelig skygge.

– Endene hender det at jeg savner, tenkte hun.