Leserne forteller

Det er yrende liv rundt meg, her jeg sitter på stas midt i ungeflokken. Det er rene 17. mai-stemningen. Men det er ikke nasjonaldagen som feires på etterskudd, det er min siste arbeidsdag i barnehagen jeg har jobbet et helt liv.

ET LANGT YRKESLIV er over. Det er tre dager siden jeg fylte 67. Jeg har altså stått tiden ut – og med glede. Arbeidslysten har vaert stabil, og trivselen med store og små gjøremål har gjort arbeidsdagen meningsfull og inspirerende. Jeg har alltid snakket positivt om arbeidsplassen min, om en synlig og tydelig ledelse, om hyggelige kolleger og muligheten til å bygge kompetanse.

«Du skryter jo arbeidsgiveren din opp i skyene, og at ingen dag har vaert kjedelig og grå. Kjaere deg, Vera, jobben din er jo livet ditt. Hvordan skal det gå med deg nå, som pensjonist?»

«Helt fint», svarer jeg dem som spør. De fleste tar svaret mitt til etterretning, men det er fremdeles noen få som hever på øyebrynet og er skeptiske.

De om det. Jeg er klar for nye tider. Det har vaert en lang prosess, med opp- og nedturer tankemessig. Jeg setter dette til side og konsentrerer meg heller om den gode følelsen som har lagt seg rundt skuldrene mine som en myk kappe. Dagen i dag er fantastisk. Den startet med at jeg åpnet gaven som ble overrakt meg i dag tidlig. Mellom to permer har kollegene mine samlet bilder og morsomme utklipp fra fellesarrangementer og sosiale sammenkomster som jeg har vaert med på gjennom årene. Det er også fargeglade tegninger, laget av små kunstnere på avdelingen vår for store barn. En skikkelig historiebok, og av større verdi for meg enn all verdens blomsterbuketter.

Jeg er glad i blomster, men for meg er de av kortvarig glede. Blomster visner, men gode minner slår rot.

Derfor hadde jeg spesielle ønsker for denne min siste arbeidsdag. Sjefen min var lydhør og signerte forespørselen min humrende og med et verbalt utropstegn: «Du er eldst her på jobben, du har vaert her lengst, og det er din dag. Du bestemmer!»

DET ER ALTSÅ bakgrunnen for at jeg er plassert midt på parkeringsplassen foran barnehagen. Stolen jeg sitter på, er pyntet med ballonger, den gamle, slitte kontorstolen min som har tjent meg godt i alle disse årene. Hjulene knirker når jeg snur meg rundt, men lyden forsvinner i musikken som strømmer ut fra barnehagens baerbare høyttaler. Og mens jeg snurrer sakte rundt i sirkel, ser jeg alle «barna mine» åpner munnen og begynner å synge på Lillebjørn Nilsens vise om rocketrollet. Fremme ved refrenget «haba haba» blir det slik trøkk på «oh yeah» at jeg ler og griner på samme tid.

De er så søte der de står, samlet i stor ring rundt meg, og synger med en slik innlevelse at det er både rørende og morsomt. Jeg er glad i sang og musikk, og sangstunder med ungene i barnehagen er noe jeg alltid har kost meg med. Derfor var sangkoret jeg nå er omringet av, et av ønskene jeg røpet for min leder. Et annet ønske, og kanskje det viktigste, var at jeg mer enn gjerne ville avstå fra den tradisjonelle blomsteroppsatsen. Den ville jeg at skulle byttes ut med is til alle ungene. Og slik ble det. At en av de minste har belønnet meg med å tørke fingrene sine på kjolekanten min, det er bare et stort pluss på en minneverdig dag.

«Mens jeg snurrer sakte rundt i sirkel, ser jeg alle «barna mine» åpner munnen og begynner å synge.»