For min søsters skyld (6:8)

Siv har fått Noah fri fra gjørmen i det voldsomme jordskredet, og det intense kysset han gir henne etterpå, slår nesten beina vekk under henne. Men så får han øye på Rikard Sandberg …

Dette er hendt:

Siv og Noah har inngått et proformaekteskap med Noah, så den dødssyke søsteren hennes kan få en kostbar behandling. Viggo Lunde ønsker å få Noah gift, så han kan stå fram som en troverdig etterfølger. Dette har firmaets styre sine tvil om, fordi Noah har levd ganske utsvevende. Avtalen er ett års ekteskap, så Viggo kan utmanøvrere administrerende direktør, den ambisiøse Rikard Sandberg.

Noah og Siv er kommet til Peru sammen, der de skal arbeide med gjennomføringen av et stort byggeprosjekt. Noah er populaer på anleggsplassen, saerlig hos kvinnene. Siv kjenner et snev av sjalusi. Samme kveld dukker Rikard Sandberg uventet opp på byggeplassen. Sjalu og ensom lar hun ham omfavne og kysse seg. I det samme utsettes brakkebyen for et jordskred som forårsaker voldsom ødeleggelse og begraver flere mennesker, blant dem Noah. Siv ser ham forsvinne, og innser hvor sterke følelser hun har for ham. Rikard Sandberg flykter, men Siv lykkes mot alle odds å få Noah fram fra gjørmen.

SIV KASTET ET blikk over skulderen. Hun fikk øye på Rikard som naermet seg forsiktig, men hun følte verken glede eller sinne over synet. Hun husket bare hvordan han hadde sluppet henne og kommet seg i sikkerhet da skredet gikk.

Var det egentlig så rart? Var man ikke seg selv naermest, tross alt? Rikard var iallfall det, likevel var han på vei for å hjelpe dem som nå kjempet for å finne sine kjaere under ruiner og gjørme som nå dekket den lille landsbyen ved elven.

Hun kunne høre at han ropte etter henne, men hun ventet ikke på ham. Hun måtte videre, hun måtte prøve å hjelpe. Hun visste ikke helt hva hun kunne gjøre, men det måtte vaere noe.

Noah og Siv kom seg over på den andre siden av skredet. I lyset fra lyskasterne så det hele ganske kaotisk ut. Redningsfolkene strevde med å få folk som grov etter overlevende med bare hendene, til å flytte seg, så de kunne komme til.

Selv om Noah hadde vaert levende begravd og måtte ha følt at døden hadde lagt en hånd på skulderen hans, kunne man ikke merke noe på ham. Det skitne ansiktet var sammenbitt og bestemt. Siv hadde lyst til å holde rundt ham, men det han nettopp hadde sagt, sto som en mur mellom dem. «Jeg tror du må gå tilbake. Det er noen som roper på deg.»

Så nådde Rikard fram til dem. – Hva gjør vi? ropte han. – Hvor kan jeg hjelpe til?

– Du kan ta deg av min kone, svarte Noah. – Hun går bare i veien.

Et hav av følelser fylte Siv. Hun hadde ikke et saerlig godt tak på tiden lenger, men det kunne ikke ha vaert mange minuttene siden Noah hadde holdt ansiktet hennes i de skitne hendene sine og kysset henne, og nå …

Sinnet vant over alt annet. Hun så rasende på ham, så vendte ryggen til dem begge og gikk bort til en ung kvinne som gråt fortvilet. Den unge kvinnen pekte mot et sted der ruinene av et hus stakk ut av gjørmen.

– Hijo, hulket hun. – Mi hijo. Et kort sekund så Siv uforstående på henne, men så kom hun på hva det betød. Den unge kvinnen lette etter sønnen sin.

Siv gikk bort til henne og pekte spørrende på det som hadde vaert et hus for noen timer siden.

Kvinnen nikket og gjentok ordene.

Siv så seg omkring. Redningsmannskapene arbeidet spredt rundt omkring, men ingen var i umiddelbar naerhet. Hun ville rope på dem, men visste samtidig at de nå arbeidet der de trodde det var størst sjanse for å berge liv.

– Hjelp meg, sa den purunge kvinnen på engelsk.

Siv nikket. Det knøt seg i henne ved tanken på hva de kunne finne, hvis de i det hele tatt lyktes med å finne sønnen hennes.

I det samme sto Rikard der. Kvinnen grep ham i armen og snakket rasende fort i en forvirrende blanding av spansk og engelsk.

Rikard gjorde seg fri fra henne og ville gå videre, men nølte da han så Sivs blikk. Han grep fastere om spaden han bar på, og med hjelp av de to kvinnene begynte han å grave.

Miraklenes tid er fremdeles ikke forbi, tenkte Siv da de hørte lyden av sår spedbarnsgråt midt i alle lydene av rop, gråt og maskiner som arbeidet.

De fortsatte med fornyet energi og fikk løs barnet. Det var den unge moren som løftet ut ungen, og da hun så lykken og lettelsen hos den unge kvinnen, glemte hun all trøtthet. Hun kjente at Rikard la armen om skulderen hennes og kunne ikke la vaere å smile mot ham, mot den lykkelige moren, barnet, og det faktum

«Hun kjente at Rikard la armen om skulderen hennes og kunne ikke la vaere å smile mot ham.»

at de hadde bidratt til å berge et liv. Hun tvilte på om de hadde klart det uten Rikards hjelp.

NATTEN SYNTES Å

vare for alltid. Etter å ha blitt bedt om ikke å vaere i veien et par ganger, ga Siv opp å hjelpe til med gravingen. I stedet tok hun seg av mennesker som var blitt reddet ut av jordmassene og prøvde etter beste evne å trøste dem som savnet sine kjaere.

En gang fikk hun se Noah, som satt og holdt rundt en gammel kvinne. Kvinnen hulket ulykkelig, og Siv visste at hun aldri ville glemme hvor vennlig og forsiktig Noah strøk det grå håret til kvinnen bort fra ansiktet hennes mens han snakket til henne.

Når vi en gang blir skilt, skal jeg alltid huske denne natten, og hendene til Noah, tenkte Siv.

Så trengte andre henne igjen. En ung mann som åpenbart hadde brukket armen trengte tilsyn. Siv visste lite om førstehjelp, men det gjorde tydeligvis den unge kvinnen hun hadde hjulpet. Det virket som hun var i familie med den unge mannen. Selv om språket fremdeles var en barriere mellom de to kvinnene, forsto de hverandre.

På et tidspunkt sto Noah plutselig ved siden av henne.

– Nå følger jeg deg over til kvinnene som tar seg av skadde i teltet.

– Hvorfor det? Jeg kan hjelpe til her også. Hun så trøtt på ham.

– Du kan gjøre mer nytte for deg der borte. Dessuten ser du ut som du kan ramle sammen hvert øyeblikk, og da har vi plutselig enda en vi må ta oss av.

Han så på henne med trøtte øyne, som likevel virket fulle av vilje til å fortsette arbeidet.

– Du vil bare ha meg til å … – Rikard er gått over dit for lenge siden, avbrøt han. – Kanskje du skal følge etter?

Beinene begynte å skjelve under henne igjen. Hun kjente at han la armen rundt ryggen hennes for å støtte henne, og i et kort øyeblikk fantes det bare de to i hele verden. Hun var bevisst at han kunne se ansiktet hennes, men hun kunne ikke se hans, siden det lå i skygge.

– Gjør som jeg ber deg om nå, ba han. – Det er mer bruk for deg der enn her. Det finnes både leger og sykepleiere her. Du er bare i veien her, Siv.

SENERE KUNNE HUN ikke huske helt hvordan hun kom tilbake til den opprinnelige brakkebyen, der en rekke telt var satt opp som erstatning for de brakkene som var ødelagt. Hun var liksom pakket inn i en bomull, som bare enkelte ord og lyder kunne trenge gjennom.

Vanessa, ingeniøren, så like trøtt ut som Siv kjente seg, men sammen tok de seg likevel av overlevende barn som ropte på mamma eller pappa.

De kunne ikke gjøre så mye mer enn å prøve å trøste og avlede, men det lot til at det var det viktigste i øyeblikket.

Rett før dagslyset begynte å gjøre seg gjeldende, falt Siv i en urolig søvn med en liten jente i fanget. Den lille klamret seg til henne med armer og bein, som om Siv var det eneste faste punktet i hele verden.

Da det var blitt lyst, kom

Rikard bort til Siv og Vanessa. Vanessa sov dypt og utmattet, mens Siv gled inn og ut av søvnen.

Rikard hadde nettopp dumpet ned ved siden av henne da en trøtt og skitten Noah dukket opp.

Et øyeblikk sto han trøtt og lutrygget og så på Siv, som selv i søvnen holdt den lille jenta trygt i armene. Men det var ikke det eneste han så. Han så også Rikard, som med et triumferende uttrykk i ansiktet satt ved siden av henne mens han strøk henne over det lyse, møkkete håret.

REDNINGSOPERASJONEN

fortsatte i flere dager. Pressen var selvsagt der og dekket katastrofen i minste detalj.

Mange var omkommet, men enda flere hadde overlevd, og lokalbefolkningen begynte med beundringsverdig ro å bygge opp hus igjen, utenfor selve skredområdet. Det var ikke nytt for dem at regntiden kunne bringe død og ødeleggelse. De var vant til å reise seg og kjempe videre.

Planene om broen ble droppet. De som hadde bodd ved elvebredden i generasjoner, hadde aldri ønsket å ha den der. Mange mente at det var på grunn av anleggsarbeidet at skredet var løsnet.

Det var ikke selvsagt at det var slik, men det var vanskelig å overbevise alle om det motsatte. Vanessa fortalte Noah og Rikard med beklagelse at administrasjonen i Trujillo ikke var til å rokke. Det ble ingen fullføring av noen bro på det planlagte stedet.

Viggo Lundes firma ble holdt ansvarlig for at de fullførte delene av fundamentet hadde kollapset. De burde ikke blitt ødelagt, til tross for jordskredet.

Siv visste at mange av Vanessas

Gå ikke glipp av vår gripende roman!

beregninger hadde vaert gale, men hun mente det var Noahs jobb å påpeke dette overfor forsikringsselskapet.

Det var kanskje det han gjorde, også. Som hans naermeste medarbeider burde hun vite hva som foregikk, men både Noah og Rikard holdt henne utenfor de møtene som foregikk.

Så fikk hun annet å tenke på. Frida var gjennom operasjonen, med lovende prognoser.

Midt i det kaoset naturkatastrofen hadde utløst, fikk hun denne strålende beskjeden, og da moren skypet og spurte om hun og Noah hadde noen som helst mulighet til å komme til USA, sa hun ja uten videre.

– Jeg leste om den fryktelige ulykken i Trujillo. Jeg håper ikke dere var i naerheten, sa moren.

– Det var aldri noen fare for oss, løy Siv og skottet bort på Noah. Han satt foran pcen i den mobile brakken de hadde fått til rådighet mens de ventet på nyheter om forsikringen, om Viggo der hjemme, og om hva den peruanske regjeringen bestemte.

– Jeg har vaert så redd for at det skulle skje noe med deg, fortsatte Ellen.

Siv så inn i øynene til moren på skjermen. Hun kjente hvordan hun savnet henne, og hun måtte ta seg sammen for ikke å gråte.

– Vi kommer så fort det lar seg gjøre, sa Noah, som hadde stilt seg bak Siv. – I løpet av et par dager. Vi har litt problemer med forsikringen, men vi trenger ikke å bli igjen her. Vi kan forhandle videre fra USA og fra Norge.

Siv merket hvordan Noah lot haken hvile lett mot håret hennes. Hjertet hoppet over et slag. Selv om han bare spilte rollen som hengiven ektemann, syntes hun det var fint å ha ham så tett på seg. Et kort øyeblikk kunne hun nesten innbille seg at alt var slik det skulle vaere. Ekteskapet var ikke bare en forretningsavtale som en gammel mann hadde klekket ut. Hun hadde ikke solgt et år av livet for å bli i stand til å hjelpe den kreftsyke søsteren sin.

Noah hadde ikke solgt et år av sitt liv for å sikre økonomien til Ginas sønn, Stefano. Noah og hun hadde giftet seg av kjaerlighet.

Slutt med de tåpelighetene, refset hun seg selv. Så stivnet hun til, da hun hørte hva Noah sa til moren.

– Jeg sender Siv herfra i dag, så hun kan komme seg til dere så fort som mulig. Jeg følger etter om et par dager, så får dere litt tid for dere selv også.

Siv hadde lyst til å protestere. Hun var tross alt ansatt for å assistere Noah. Hun hadde lovet farfaren å stå ved hans side, men nå hadde han elegant manøvrert henne ut på et sidespor. Da hun så gleden og forventningen i ansiktet til moren, holdt hun inne med protesten.

Etterpå, da samtalen var avsluttet, så hun sint på Noah.

– Synes du ikke det er på tide at jeg får vite hva som egentlig foregår? Da jeg arbeidet for farfaren din, var jeg en del av alle faser av arbeidet, og nå har jeg ikke anelse om hva som foregår.

– Kanskje det er best på den måten, sa han kjølig.

– Synes du ikke jeg er dyktig nok?

– Jo. Han betraktet henne tankefullt. – Kanskje du er litt for dyktig.

– Hva skal det bety? – Ingenting, Siv. Du kan jo spørre Rikard. Han reiste for øvrig tilbake til Norge i går, men det vet du sikkert.

– Nei, det har jeg ikke hørt noe om. Siv så forbauset på ham. – Si meg hva det er som skjer.

Noah svarte ikke. Han bare trakk på skuldrene, og selv om hun naermest freste av raseri, fikk hun ikke mer ut av ham.

DAGEN ETTER BEGYNTE hun den lange reisen til USA. Noah var ikke med da Vanessa fraktet henne til flyplassen.

Frida så fremdeles skrøpelig ut, men hun var ikke så gjennomsiktig og grå lenger. Den kampviljen som var å se i blikket hennes, fortalte tydeligere enn ord at hun var klar for å slåss for livet.

Siv la armene forsiktig rundt henne og holdt henne inntil seg. Så var det morens tur til å få en varm klem. Siv følte seg som en liten pike som hadde lengtet etter morens oppmerksomhet, og som fikk den nå da Ellen knuget datteren inntil seg.

Ellen og Frida holdt nå til på pasienthospitalet. Der kunne ikke Siv bli, derfor fant hun seg et hotell i naerheten, så hun kunne vaere sammen med søsteren og moren så mye som mulig.

Frida skulle holdes under observasjon i de neste to ukene, senere kunne hun få reise hjem.

Alle tre håpet at de kunne reise sammen, men Siv kunne ikke love noe.

– Det kommer an på så mye, sa hun svevende. – Det er noen problemer med forsikringen i forbindelse med den broen vi egentlig skulle bygge.

Ellen spurte ikke mer om problemer som firmaet måtte ha. Hun var fremdeles mest opptatt av Frida.

To dager senere kom Noah, og da måtte Siv spille lykkelig brud igjen. Hun følte seg sikker på at moren ville ha gjennomskuet henne hvis det ikke var for at

Frida fortsatt var i sentrum av alles oppmerksomhet.

Likevel var det en lettelse at Noah var kommet. Siv var dermed ikke Fridas og morens eneste kontaktpunkt til virkeligheten, som de var avskåret fra i og med isolasjonen på sykehuset.

Siv kunne ikke unngå å legge merke til hvor naturlig Noah tiltrakk seg Fridas og Ellens oppmerksomhet. Han flørtet ikke med dem, men det var tydelig å se at de følte seg i begivenhetenes sentrum når han pratet med dem. Han var rett og slett en mann kvinner ble tiltrukket av, uten å gjøre den minste anstrengelse. De fikk et skinn i øynene og ble ganske enkelt vakrere av å vaere sammen med Noah.

Noah tok inn på samme hotell som Siv. Enkeltvaerelset hennes ble byttet ut med et dobbeltrom, men han nektet fremdeles å fortelle noe om problemene firmaet måtte ha da de var blitt alene.

– Kan du ikke bare ta ferie? utbrøt han irritert da hun nok en gang påpekte at hun pleide å vaere delaktig i alt som skjedde.

– Nei, svarte hun iltert. – Det kan jeg ikke. Viggo stoler på meg. – Kan han stole på deg?

Siv forsto ikke den kryptiske formuleringen. Hun så sint og forundret på ham.

– Hva mener du med det?

– At du kanskje er styrets og Rikards mann – eller rettere sagt kvinne – enn min farfars.

– Nå slutter du. Jeg har alltid vaert en lojal medarbeider.

– Og hittil har det lønnet seg for deg. Noah betraktet henne kjølig.

– Kan du forklare deg litt naermere, glefset hun.

– Kan det vaere noe forklare,

«Nå følger jeg deg over til kvinnene som tar seg av skadde i teltet.»

når du allerede vet det? Jeg har fått en fortrolig e-post fra Olaf Riise, styreformannen. Han har åpenbart glemt det løftet han ga Viggo om å gi opp alle planer om å ta over firmaet hvis jeg falt til ro. Han skrev blant annet at når min kone, det er deg, Siv, har lovet Rikards Sandberg at hun nå og i all framtid vil støtte og stå ved ham, så betrakter Riise ekteskapet vårt som en gammel manns siste, desperate forsøk på å redde livsverket. Riise skriver at han har Sandbergs ord på at du ønsker å stå i spissen for firmaet sammen med ham. Han skriver videre at firmaet selvsagt skal drives videre i samme ånd som tidligere. Viggo er for gammel og sta til å innse at det ikke er et spørsmål om å knuse ham. Det er utelukkende et spørsmål om å redde firmaet og alle arbeidsplassene.

Siv merket at blodet forsvant fra ansiktet. Det kjentes som hun ikke fikk puste, etter hvert som den ene beskyldningen etter den andre ble slynget mot henne.

– Tror du selv at det er sant, det du sitter der og sier? spurte hun hest da han endelig ble taus.

– Jeg forteller deg bare hva

Riise skrev til meg, sa han flatt. – Det har ikke akkurat hjulpet på situasjonen at vi ikke hadde forsikringene i orden.

– De er i orden. Jeg så over dem før vi dro.

– Da er det tydeligvis noe du har oversett. Eller så er betingelsene endret etter at vi reiste. Hvem var det som godkjente og signerte forsikringene?

– Det var farfaren din.

– De er signert av Rikard.

Noah lo gledesløst. – Og det visste du ingenting om? Forventer du at jeg tror på det? Jeg har sett deg sammen med Rikard.

– Du er et lite, ynkelig menneske hvis du tror at Rikard og jeg …

Hun tiet og ristet trøtt på hodet. – Det er ingenting mellom Rikard og meg. Det er det ikke, og det har det aldri vaert. Han er tiltrekkende og flott, og han er dyktig. Men … for pokker, Noah! Er det fordi du selv flørter til høyre og venstre at du tror at alle andre er likedan?

Tror du kanskje ikke jeg har lagt merke til det? Selv Vanessa, med sine håpløse feil i beregningene, gjorde du alt for å sjarmere.

Hun var stille et lite øyeblikk for å trekke pusten. Så fortsatte hun, enda mer rasende. – Og de andre kvinnelige medarbeiderne kunne du heller ikke holde fingrene unna, du …

Hun tiet, da det gikk opp for henne at han satt og lo.

– Hvis jeg ikke visste bedre, ville jeg sagt at du var sjalu, sa han ertende.

– Hva slags menneske er du, egentlig? sa hun, plutselig dødstrøtt. – I det ene øyeblikket bebreider du meg for at Rikard og Riise prøver å overta firmaet, og det neste er det som om det ikke bryr deg i det hele tatt.

Noah rakk ikke å svare før telefonen hans ringte. Siv betraktet ham oppgitt mens han lyttet, og så at han ble blek og anspent.

Da han avsluttet samtalen, fortrakk ansiktet hans seg i et lite øyeblikk i noe som så ut som gråt, så fikk han igjen kontroll over seg selv.

– Jeg er nødt til å dra hjem. Gamlingen er syk. Han fått hjerneblødning eller en blodpropp, jeg er ikke helt sikker på forskjellen.

– Jeg blir med, sa Siv stille. Noah svarte ikke, men bestilte to billetter da han ringte flyselskapet.

– Vi kan dra sent i kveld, sa han. – Vi må dra innom Ellen og Frida før vi reiser.

Siv nikket uten å si noe og begynte å pakke. En time senere var de på pasienthotellet.

Noah la hånden på albuen hennes da de gikk inn på Fridas rom. Siv kastet et raskt blikk på ham. Blikket var fylt med uro og smerte, og for første gang gikk det opp for henne hvor sterke følelser han faktisk hadde for bestefaren. Han ville jo vaere helt uten familie hvis Viggo døde. For han regnet vel ikke henne som familie?

Fortsetter i neste nummer av Allers.