En uventet forelskelse

Om Familien Bridgerton: • FAMILIEN BRIDGERTON er en bokserie av den bestselgende forfatteren Julia Quinn.

• Handlingen er satt til regency-england og består av åtte bøker, hver om en av de åtte søsknene Bridgerton.

• Den første sesongen hadde premiere første juledag. Den ble raskt en av Netflix’ mest sette serier. Netflix har i første omgang fornyet rettighetene til tre nye sesonger!

• Første sesong er basert på første bok i serien.

• Bøkene er en herlig miks av periodedrama, romantikk, humor og familiedrama.

• De to første bøkene, En hemmelig allianse og En uventet forelskelse, er ute nå. De resterende bøkene slippes utover høsten.

• Dette utdraget er hentet fra bok to, om eldstebroren Anthony. Den er oversatt av Knut Rage. Spørsmålet omlibertinere er selvsagt blitt drøftet tidligere i denne spalten, og undertegnede har kommet frem til den konklusjon at det finnes libertinere med stor forbokstav og libertinere med liten forbokstav. Anthony Bridgerton er en libertiner med stor forbokstav. En libertiner (med liten forbokstav) er ungdommelig og umoden. Han skryter av sine erobringer, oppfører seg som den rene idiot og tror at han er farlig for unge damers hjertero. En Libertiner (med stor forbokstav) vet at han er farlig for unge damers hjertero. Han skryter ikke av sine erobringer fordi han vet at han ikke behøver det. Han vet at han vil bli hvisket om av både kvinner og menn, og faktisk skulle han ønske at han ikke ble hvisket om i det hele tatt. Han vet hvem han er, og hva han har gjort; hvorvidt det sies noe om det eller ikke, er for ham helt uten interesse. Han oppfører seg ikke som en idiot av den enkle grunn at han ikke er en idiot (ikke mer enn hva man ellers kan vente seg av et medlem av det sterke kjønn). Han har liten tålmodighet med de snevre reglene som gjelder innen sosieteten, og oppriktig talt er undertegnede i de fleste tilfeller faktisk tilbøyelig til å vaere enig med ham. Og om dette ikke er en nøyaktig beskrivelse av vicomte Bridgerton – denne sesongens desidert mest ettertraktede ungkar – så vil undertegnede legge ned pennen for godt! Det eneste spørsmålet er: Vil 1814 bli det året da han omsider gir etter og trer inn i den hellige ektestand? Undertegnede tror … Nei.

Vaer så snill, ikke fortell meg at hun skriver om vicomte Bridgerton igjen, sa Kate Sheffield ut i rommet. Hennes halvsøster Edwina, som var nesten fire år yngre, så opp fra avisen, som ikke utgjorde mer enn ett ark. – Hvordan visste du det? – Du fniser som en gal. Edwina fniste så den blå damasksofaen som de begge satt på, ristet under dem. – Ser du? sa Kate og dyttet til henne med den ene armen. – Du pleier alltid å fnise slik når hun skriver om en eller annen lastefull lømmel. Men Kate smilte da hun sa det. Det var nesten ingenting hun likte bedre enn å erte søsteren. På en godlynt måte, naturligvis. Mary Sheffield, Edwinas mor – og Kates stemor i snart atten år – kikket opp fra broderiet sitt og dyttet brillene bedre på plass over nesen. – Hva er det dere to ler av? – Kate holder på å fly i flint fordi lady Whistledown skriver om den libertineren av en vicomte igjen, forklarte Edwina. – Det gjør jeg slett ikke, protesterte Kate, enda ingen hørte etter. – Bridgerton? spurte Mary fravaerende. Edwina nikket. – Ja. – Ham skriver hun om stadig vekk. – Jeg tror at hun liker å skrive om libertinere, kommenterte Edwina. – Selvsagt liker hun å skrive om libertinere, snøftet Kate. – Dersom hun skrev omkjedelige folk i stedet, var det jo ingen som ville kjøpe avisen hennes. – Det er ikke sant, svarte Edwina. – Så sent som i forrige uke skrev hun om oss, og gudene skal vite at vi ikke er den mest interessante familien i London. Kate smilte av søsterens naivitet. Kate og Mary var kanskje ikke de mest interessante menneskene i London, men Edwina, med det smørfargede håret og de forbløffende lyseblå øynene, hadde allerede fått tilnavnet Juvelen av 1814. Kate, på den annen side, med det ordinaere brune håret og de like ordinaere øynene, ble vanligvis omtalt som «Juvelens eldre søster». Hun antok at det fantes verre oppnavn. I det minste var det ingen som ennå hadde begynt å kalle henne «Juvelens eldre peppermøsøster». Hvilket var en god del naermere sannheten enn noen medlemmer av familien Sheffield likte å innrømme. I en alder av tyve – nesten enogtyve, om man skulle vaere helt nøyaktig – var Kate nesten blitt litt for gammel til å sette virkelig pris på sin første sesong i London. Men hun hadde i grunnen ikke hatt noe annet valg. Familien Sheffield hadde ikke vaert rike selv da Kates far levde, og etter at han døde for fem år siden, var de blitt tvunget til å knappe enda mer av på utgiftene. Det var ingen fare for at de skulle havne på fattighuset, akkurat, men de måtte snu og vende på skillingen så godt det lot seg gjøre. Med den stramme økonomien kunne familien Sheffield ikke unne seg mer enn én eneste London-tur. Å leie et hus – og en vogn – pluss et minimum av tjenere for sesongen kostet penger. Mer penger enn de hadde råd til å øse ut to ganger. Som det nå engang var, hadde de vaert nødt til å spinke og spare i fem år for å få råd til denne turen. Og om pikene ikke lyktes på ekteskapsmarkedet… Vel, ingen ville komme og kaste dem i gjeldsfengsel, akkurat, men de ville i hvert fall ikke ha stort annet å se frem til enn et liv i fornem

fattigdom i et eller annet sjarmerende beskjedent landsens hus nede i Somerset. Dermed ville de to pikene bli nødt til å debutere i sosieteten samme år. Det var blitt bestemt at det mest logiske tidspunktet ville vaere når Edwina så vidt var fylt sytten og Kate ville vaere nesten enogtyve. Mary ville helst ha foretrukket å vente til Edwina var atten og litt mer moden, men da ville Kate ha passert toogtyve, og milde himmel, hvem i all verden ville gifte seg med henne da? Kate smilte skjevt. Hun hadde ikke engang ønsket seg en sesong. Hun hadde visst helt fra begynnelsen av at hun ikke var av den sorten som gikk saerlig godt overens med fiffen. Hun var ikke pen nok til å kompensere for sin mangel på medgift, og hun hadde aldri laert å føre seg og spille yndig eller gjøre alle disse andre tingene som de fleste piker hadde laert helt siden de lå i vuggen. Selv Edwina, som var så lite utspekulert som det var mulig å tenke seg, visste hvordan hun skulle stå og sitte og sukke slik at mennene kom i håndgemeng bare for å få aeren av å hjelpe henne over gaten. Kate, derimot, sto alltid rett opp og ned i sin fulle lengde, og kunne ikke ha sittet i ro i mer enn fem minutter om gangen om det så gjaldt livet. For ikke å snakke om at hun gikk så fort at man skulle tro det var et kappløp – og hvorfor ikke? Om man skulle gå et sted, var det ikke da et poeng å komme dit raskest mulig? Hva hennes innevaerende sesong i London angikk, så likte hun ikke byen noe større. Jo da, hun hadde hatt det morsomt, det var ikke det, og hun hadde truffet veldig mange hyggelige mennesker, men en hel sesong i London virket som et forferdelig sløseri med penger for en pike som ville ha vaert tilfreds nok med å bli vaerende hjemme på landet og finne en eller annen fornuftig mann å gifte seg med der. Men Mary ville ikke høre snakk om det. – Da jeg giftet meg med din far, hadde hun sagt, – så lovet jeg ham å vaere glad i deg og oppdra deg med all den omtanke og kjaerlighet jeg ville ha gitt et barn av mitt eget kjøtt og blod. Kate hadde greid å få inn et ørlite «men» før Mary fortsatte: – Jeg har et ansvar overfor din stakkars mor, måtte Gud la henne hvile i fred, og en viktig del av dette ansvaret går ut på å sørge for at du blir lykkelig og anstendig gift. – Men det kunne jeg ha blitt hjemme på landet, hadde Kate svart. Mary hadde hatt svaret på rede hånd. – Det er flere menn å velge blant i London. Og på det punktet hadde Edwina blandet seg inn og insistert på at hun ville føle seg aldeles bortkommen uten henne, og siden Kate ikke orket tanken på å gjøre sin søster ulykkelig, var hennes skjebne beseglet.