– Hagen gjør meg sterkere
Da Anette ble utbrent, kunne hun aldri få nok hvile. Nå bruker hun mye tid ute blant det som vokser og gror, og kjenner at energien kommer tilbake.
VVi befinner oss i en vakker hage, i Leksvik ved Trondheimsfjorden. En stor blodbøk troner på plenen, og i grønnsakhagen vokser frodige grønnsaker, tett i tett. Anette Vigeland (49) har plantet ulike stauder og sommerblomster i klynger, og rett foran den hvite trønderlåna er en jacuzzi.
– Det hender mannen min og jeg sitter der på vinterkvelder og ser over fjorden mot Trondheim, forteller hun.
– Alle lysene fra byen blinker mot oss da, som stjerner og diamanter. Det er et fantastisk skue. Jeg må innrømme at jeg, som er fra Helgelandskysten, alltid har vaert blasert. Jeg kommer fra et så vakkert sted, og kunne noe måle seg med det, liksom. Men første gangen jeg kom hit, ble jeg bare stående og måpe. Det var så fint!
Hun har bodd på Hoven gård sammen med ektemannen i seks år nå. Og i løpet av de årene har hagen stadig blitt mer frodig, grønnsakhagen mer rikholdig og blomsterbedene mer praktfulle. Til sammen har paret fem barn, han har tre døtre, og hun en datter og en sønn. Den yngste flyttet nettopp ut.
– Det er litt vemodig. Men livet går videre, sier Anette.
Det var egentlig da hun kom til Hoven at hageinteressen blomstret opp for alvor.
– Jeg ble ikke bare forelska i mannen, men også i huset, hagen, og den fantastiske utsikten. Jeg er her hjemme veldig mye, men har alltid noe å holde på med.
ORKET BARE Å SOVE
Anette er ufør, og historien om henne ligner historien til mange andre flinke piker. Det handler om mennesker som strekker seg for langt, og glemmer den man er, innerst inne.
– For meg handlet det om at alt skulle se bra ut. Jeg gjorde det omgivelsene forventet av meg, og tenkte ikke på at det var feil. Innerst inne hadde jeg også dårlig selvfølelse. Jeg følte stadig et press på at det jeg gjorde ikke var godt nok.
Hun hadde to barn, var samboer, var opptatt med førskolelaererstudier. Anette ga maks innsats, alltid. Kjente hun at en stemme inni henne meldte om et behov, ignorerte hun den bare.
– Det var alltid noe annet jeg måtte gjøre først, for noen andre. Og sånn gikk nå dagene, forteller hun.
Anette og faren til barna skilte lag, hun fikk etter hvert ny samboer. Hun jobbet som førskolelaerer, og vanen med å gi alt for andre og glemme seg selv, fortsatte. Mer og mer kjente hun smerter i kroppen, og en krypende hodepine.
– Jeg hadde vondt i hele kroppen, og var plaget med sterk hodepine. Etter hvert ble migrenen så sterk at den kunne vare en uke i strekk. Jeg klarte ingenting, knapt å stå opp for å ta en telefon til NAV. Eldstemann hadde flytta ut av redet, og jeg bodde med dattera mi, som var tenåring. All energien min gikk med til å ta vare på henne. Og de helgene hun var hos faren, gjorde jeg ingenting annet enn å sove.
ALLE TANKER FORSVINNER
Det ble flere perioder med langtidssykmeldinger. En høstdag i 2011 falt hun bokstavelig talt i bakken.
– Jeg hadde prøvd å klare alt og holde meg oppreist så lenge. Men da var det som om kroppen ikke orket det lenger. Jeg fant meg selv med hodet mot dørmatta i gangen, og lurte på hva som skjedde, hva som gjorde at jeg nesten ikke klarte å komme meg opp igjen. Jeg trodde oppriktig talt at jeg holdt på å dø.
Diagnosene lød på kronisk migrene og fibromyalgi. Utmattelse. Hun begynte å gå på et tilbud i regi av sykehuset Namsos, som dreide seg om å hjelpe personer med plager som hennes til å få mer kroppsbevissthet.
– Det funket for meg. Plutselig begynte jeg å legge merke til hvor ufattelig sliten jeg var. Og jeg laerte meg teknikker for hvordan jeg kunne føle avspenning. Opplegget hjalp meg også
«Jeg ble ikke bare forelska i mannen, men også i huset, hagen, og den fantastiske utsikten.»
med å finne tilbake til det jeg liker å gjøre og se verdien i meg selv. Ikke nødvendigvis i det jeg presterer.
Dette skulle bli det som ledet Anette inn på et nytt spor.
– Tro ikke at jeg alltid er på topp, for sånn er det slett ikke. Men jeg har et liv der jeg kan vaere mye utendørs, jeg får lys og holder meg i aktivitet. Kroppen sier fort stopp hvis jeg skal gå tur, men her er det jo bare å gå ut av døra, så er jeg i hagen. Når jeg er der, forsvinner alle tanker. Jeg er i en flyt. Og når jeg kommer inn igjen, er jeg glad og fornøyd.
– Jeg sover også bedre når jeg er mye ute i lys på dagtid.
GRØNT GJØR GODT
Det tok tid for Anette å akseptere at det skulle ende med uføretrygd, men nå har hun gått mange runder med seg selv.
– Jeg har endt opp med at man bare må gjøre det beste ut av det. Det går an å ha et godt liv, selv om man er ufør. Støtten fra den naermeste familien min har vaert god de siste årene. At folk ikke kommer med krav og spørsmål til meg hele tiden, men aksepterer meg for den jeg er. Det er viktig.
Men hvordan skjedde det, at hun havnet på Hoven? Jo, Anette forteller aerlig at hun søkte etter en mann på nett.
– Jeg begynte å føle meg litt bedre etter hjelpen jeg fikk, selv om mange av plagene mine vedvarte. Etter hvert kjente jeg på at jeg ble lei av å vaere alene. Jeg prøvde meg på en datingside på nett, og en dag var han der. Han kom på besøk til meg i Namsos. Og dermed var det gjort. Det klaffet.
Senere skulle hun komme til Hoven og se gården der han bodde.
– Jeg kjente at her kunne jeg vaere, og leve og bo. Fortsette å bygge meg selv opp.
Agurker og tomater henger sprengmodne i drivhuset, og i hagen er brokkoli, blomkål, asparges og grønnkål klar til innhøsting. Anette steller hver enkelt plante med stor omsorg.
– Jeg kunne egentlig ikke veldig mye om hage da jeg begynte med dette, men jeg følger med mye på nett og innhenter kunnskap. Det er mange gode tips å få.
På nett har hun også fått tips om livsmestring. Hun mediterer litt, og er blitt mye mer bevisst på kosthold.
– Det siste året har jeg sluttet å spise sukker og hvitt mel. Vi spiser også mye god mat av det jeg høster i hagen. Jeg kjenner at det gjør veldig godt, å spise grønnsaker og salat.
ROM FOR HVILE
Plagene hennes er der ennå, men hun har laert seg å takle dem.
– Nå kjenner jeg det om jeg er i ferd med å ta i for mye, og da bremser jeg. Det som gjør meg aller mest sliten, er sosiale lag. Og det er rart, jeg som egentlig er en person som elsker å holde på med ulike ting, treffe folk, vaere aktiv. Før var jeg sånn at jeg alltid følte en uro, og jeg prøvde å dempe den med å besøke noen, eller finne på noe.
Hun har fått en helt annen sinnsro.
– Jeg er veldig tilfreds med bare å vaere alene, har liksom funnet roen.
Ennå banker migrenen på, og ennå kjenner hun smerter i kroppen.
– Men jeg har laert å håndtere det på en annen måte. Det hender iblant at jeg tror jeg er beredt til å begynne å jobbe. Men så får jeg en bølgedal igjen og skjønner at det slett ikke går.
Til andre flinke jenter der ute, som glemmer å kjenne etter hva som er riktig for dem, og er mest opptatt av å glede andre, vil Anette si et par ord:
– Det viktigste er å stoppe kravet og stresset i tide, før man blir syk. Man må roe ned, si ifra og sette grenser.
– Vi tror vi skal så mye, sier hun.
– Det er lurt å si nei av og til. Det er ikke egoistisk å tenke på seg selv.
Og:
– Er det noen der som føler seg fanget i et liv med altfor mye press og altfor lite ro, tenk på at det faktisk handler om prioritering. Det er vi selv som bestemmer hva vi vil gjøre i livet. Forlat prestasjonsjaget. Finn de små rommene, der du finner hvile.
«Det er lurt å si nei av og til. Det er ikke egoistisk å tenke på seg selv.»