– Nå har jeg fått tro på at jeg har en verdi
Eli Therese ble funnet i en pappeske på en trapp i Sør-korea da hun var baby, og ble deretter adoptert av norske foreldre. Hele livet har hun prøvd å finne et sted hun hører hjemme. Nå har hun slått seg til ro og skrevet bok om identitetskrise og hvordan
En diagnose gjør det lettere å forstå
EEli Therese Gran (53) ble forlatt og brakt til et barnehjem i Seoul da hun var tre måneder gammel. Etter cirka ett år på barnehjem og i fosterhjem, flyttet hun til sine norske adoptivforeldre i Baerum. Foreldrene hadde et biologisk og et norskadoptert barn fra før.
– Vi hadde god økonomi, og det sto aldri på materielle ting. Men moren og faren min klarte ikke å gi meg den omsorgen jeg trengte, og min sørkoreanske bakgrunn ble aldri snakket om. Jeg skulle vaere norsk, basta. Utad framsto vi som en lykkelig familie, men jeg savnet kjaerlighet og å bli sett for den jeg var.
Gjennom barndommen hadde Eli Therese mange sykehusopphold på grunn av polioskader. På sykehuset trivdes hun mye bedre enn hjemme. Hun fikk oppmerksomhet av andre pasienter, pleiere, leger og andres foreldre.
– Jeg ble et skikkelig «klengebarn», og tok all den oppmerksomheten jeg kunne få. Jeg var jo underernaert på det. Folkene på sykehuset slapp ikke unna meg, for å si det sånn.
Skadene etter polio har gjort at Eli i dag er ufør.
ALLTID ANNERLEDES
Helt fra Eli Therese var liten, følte hun at hun var annerledes. Som voksen tenker hun at mangel på fakta om egen bakgrunn skapte problemer for henne med å slå røtter og vokse som en egen person.
– Som barn hermet jeg alltid etter andre. Jeg følte meg liksom ikke som en egen person.
Eli Therese flyttet tidlig hjemmefra, og surret rundt fra sted til sted med ustabile kjaerester og dårlig økonomi.
– Jeg søkte egentlig etter bekreftelse og omsorg i form av kjaerester, men fant bare menn som ikke var gode for meg.
Etter hvert fikk Eli Therese to døtre, som i dag er 21 og 23 år.
De klarer seg bra og hun har god kontakt med dem.
– Jeg er der for dem alltid!
ENDELIG DIAGNOSE
I 2007 giftet Eli Therese seg med Anders, som bodde på Otta. Hun selv bodde fremdeles i Baerum, og var langt ifra klar for å flytte sammen med mannen med en gang.
For ti år siden fikk Eli Therese diagnosen «reaktiv tilknytningsforstyrrelse».
«Jeg ble et skikkelig «klengebarn», og tok all den oppmerksomheten jeg kunne få.»
– Det var egentlig en lettelse å få et navn og en forklaring på hvorfor jeg sliter med tilknytning og relasjoner. En diagnose gjør det lettere å forstå og godta. Fremdeles er det med relasjoner vanskelig for meg. Til og med i forhold til mannen min og barna mine. Jeg må hele tiden arbeide med det, og har lenge gått i terapi. Jeg har laert meg å bruke nettverket mitt, og vaere åpen om dårlige perioder. Nå skal jeg ikke flykte noe mer, men jobbe med meg selv her jeg bor.
STARTEN PÅ ET NYTT LIV
I 2016 flyttet Eli Therese til Otta. At hun bestemte seg for å flytte sammen med Anders, var det første steget mot å slå seg til ro et sted. Prosessen med å finne sin plass her på jorda var sakte, men sikkert, begynt.
– Gjennom hele livet har jeg flyttet på meg. Jeg har bodd på over tretti steder. Det har vaert både flukt og søken som har gjort meg så rastløs. Jeg har virkelig strevd med å slå røtter.
I 2019 kjøpte Eli Therese og mannen huset hun bor i nå. I hverdagen finner hun glede i de små tingene rundt seg.
– Jeg ville ha et grønt hjem, og nå gleder jeg meg over å stelle med plantene mine. Utenfor har jeg en fôringsplass for fuglene i nabolaget, og det har blitt min «greie». Jeg kan sitte lenge ved kjøkkenvinduet og se alle de forskjellige fugleartene myldre rundt matfatet.
Eli Therese er glad i turer.
Når kroppen tillater det, går hun på beina, de andre dagene tar hun bilen. Hun er glad i å ta bilder, og kameraet er alltid med. Så ofte hun kan kjører hun for å besøke barna.
– Det føles godt å kunne vaere til stede for jentene mine mer enn jeg var i stand til da de var små. Gode samtaler, både med jentene og venner, er viktige gleder. Jeg er ikke akkurat tung
«Å vaere adoptert går aldri over.»
pratet, og når jeg kan le og fjase med andre, hjelper det meg å holde vanskelige tanker på avstand.
SKREV BOK
En god tanke som vokste fram, var at hun ville skrive en bok om identitetskrisen hun opplevde. På alle de stedene hun hadde bodd i livet, hadde hun fortalt løgner om hvem hun var. Hun stjal penger og løy om hvor hun hadde fått dem fra. Det var ikke så nøye, for hun kom jo til å flytte videre snart likevel. På Otta begynte hun med de samme løgnene.
– Ganske fort kjente jeg at dette plutselig var helt feil. Her skulle jeg jo bo resten av livet. Å lyve til folkene rundt meg var ikke riktig lenger. Men hvordan skulle jeg fortelle hele bygda sannheten om meg selv? Jeg hadde gått med tanker om å skrive bok om min historie. En venninne pushet meg med prosjektet.
I 2020 ga Eli Therese ut boka «Skyggebarn». Tittelen viser til hvordan hun har levd i skyggen av sin egen identitet. Boka handler om fortiet sorg etter å ha blitt forlatt og en stadig søken etter egen opprinnelse – den som står i skyggen av det lykkelige adoptivbarnet.
Hun holder også foredrag. Eli Therese forteller at boka og foredraget først og fremst er beregnet for andre adopterte, foreldre til adopterte og folk som utdanner seg til en jobb som har med adopterte og deres oppvekst å gjøre.
– Jeg ville fortelle andre om å mangle identitet. Jeg har virkelig savnet å kjenne mine biologiske foreldre. Det er et ekte og dypt savn jeg tror mange adoptivbarn kjenner seg igjen i. Savnet etter opphav blir ikke noe mindre som voksen. Å vaere adoptert går aldri over.