Du er ikke moren min!

Hun føler seg som den slemme stemoren igjen. Alltid er det hun som må sette grenser og si nei. Og i tillegg klandrer Alice henne for foreldrenes skilsmisse.

ALICE SKJØT UNDERLEPPEN

fram.

– Det er ikke rettferdig. Alle på skolen har sånne sko.

– Nei, det har de ikke, Alice. Og selv om de hadde hatt det, kommer jeg ikke til å endre mening. Du er elleve år, ikke femten. Høye haeler er ikke bra for føttene, og dessuten passer det ikke å ha slike på skolen, sa Åse.

Alice knep munnen sammen og gikk sint ut av butikken og inn i klesbutikken ved siden av. Hun sto og kikket på kjoler da Åse nådde henne igjen.

Åse sukket. Igjen følte hun seg som den slemme stemoren. Hvorfor kunne hun ikke få vaere den som gjorde morsomme ting med Alice? Vaere den som lot henne ha fargeglade striper i håret? Eller kjøpe altfor dyre ting til henne og la noen andre betale? Hvorfor kunne hun ikke bare forsvinne når problemene tårnet seg opp, eller når Alice nektet å høre? På at hun for eksempel var for ung for høye haeler og korte kjoler.

– Ikke den, den er for kort, sa hun.

Alice kastet kjolen på gulvet. – Jeg hater deg. Og du er ikke moren min!

– Nei, det er jeg ikke. Hvis jeg hadde vaert det, ville jeg ha ligget på en deilig strand med kjaeresten min akkurat nå, ikke gått rundt med en sur jentunge som vil ha en altfor kort kjole til skoleballet.

HUN ANGRET SEG

i samme øyeblikk hun sa det. Alice var allerede tilstrekkelig lei seg og opprørt over at moren hennes hadde stukket av gårde igjen. Hun trengte ikke å strø salt i sårene.

Åse plukket opp kjolen fra gulvet og hengte den opp igjen, før hun fulgte etter Alice. Hun trengte litt tid til å tenke seg om før hun tok Alice igjen, tid til å tenke ut noe fornuftig å si, noe som ville glatte over det hun nettopp hadde sagt. Men hun forsto at det ville bli vanskelig, og at Alice antakelig ikke ville tilgi henne med det første.

Sannheten var at hun aldri hadde likt Michaels tidligere kone. Hun var pen, livlig og svaert sjarmerende når hun gikk inn for det, men Cathrine hadde aldri vaert flink til å ta ansvar, verken for ekteskapet sitt eller for datteren. Hun hadde ofte furtet eller latt dem i stikken når det var dukket opp noe morsommere å gjøre enn å vaere sammen med familien. Det var alltid en yogareise eller en jentekveld på byen som lokket. Og en ny mann …

Åse hadde vaert tekstforfatter i reklamebyrået der Michael jobbet som grafisk designer, og etter hvert var de kommet hverandre ganske naer. Hun hadde tørket tårene hans og hjulpet ham med Alice. På den tiden likte Alice henne, men da Michael hadde fått nok av Cathrines oppførsel og ville skilles, ble Cathrine hevnlysten og vendte datteren sin mot Åse, selv om Alice faktisk også ble skadelidende.

Alice klandret Åse for foreldrenes skilsmisse. Det var ikke rettferdig, men Åse forsto hvorfor jenta mente at det var hennes feil. Michael og Åse hadde giftet seg ganske snart etter skilsmissen, i håp om at det ville gi Alice den tryggheten og stabiliteten hun så sårt trengte. Men de hadde mislyktes totalt, akkurat som Åse nå mislyktes med å finne Alice i det store butikksenteret.

DET TOK EN

stund før Åse forsto at panikken og forvirringen ikke bare var noe som utspilte seg i hodet hennes. Senterets brannalarm var begynt å ule. Mennesker med jaget blikk hastet forbi og trakk med seg Åse. Men hun kjempet seg ut av mengden, og så seg vettskremt rundt.

– Alice! ropte hun mens hjertet buldret, selv om hun innså at det var umulig å høre stemmen hennes i spetakkelet.

Hvor kunne hun vaere? Var hun blitt redd og gjemt seg? Stakkars Alice, hun måtte vaere skrekkslagen, tenkte Åse.

Hun kjempet seg fram til butikken der hun sist hadde sett henne. En sikkerhetsvakt blokkerte inngangen, og hun forsøkte å dytte ham unna.

– Du må gå ut, sa han. – Den veien.

Han pekte mot utgangen. – Datteren min er kanskje der inne, sa Åse og forsøkte å se inn bak vakten. – Alice! Er du der?

Han ristet på hodet og stilte seg igjen i veien for henne.

– Nei, alle er kommet seg ut av butikken, det kan jeg forsikre deg om.

«Unnskyld. Du må vaere så lei av meg, sa Alice og kastet seg i armene til Åse.»

HAN HADDE SIKKERT

rett. Alice hadde jo stormet ut av butikken før alarmen var begynt å ule. Hvor hadde hun tatt veien? Åse likte ikke tanken på at hun kanskje hadde begitt seg ut i byen på egen hånd, men det var på den andre siden bedre enn å bli låst inne i en brennende bygning eller å bli trampet i hjel av en hysterisk folkemasse.

– Du kan bli med meg, sa vakten. – Det er et treffpunkt utenfor om man har mistet hverandre.

Motvillig fulgte Åse etter ham. Han viste henne ut til en parkeringsplass, der folk var begynt å samle seg. Han spurte etter et signalement på Alice og tok så kontakt med kollegene over radioen sin.

– Jeg tror at jeg har funnet henne, sa han etter hva som føltes som flere timer, men antakelig handlet det om bare noen minutter.

Han pekte mot en kvinnelig vakt som sto og pratet med en jente med ryggen til.

– Der er hun, sa Åse lettet. – Takk!

ÅSE BEGYNTE Å

gå bort til dem, men stanset brått da hun hørte Alice si med gråten i halsen.

– Hun hater meg. Moren min sviktet meg, men jeg trodde aldri at Åse ville gjøre det. Ingen vil ha meg.

– Alice, begynte Åse å si, men det ble bare en hes hvisking.

Hun ville at Alice skulle få vite hvor elsket hun var, både av henne, av faren sin og sikkert også av moren sin, på sitt egoistiske vis.

– Nei, Alice, svarte vakten.

– Jeg har fått høre over radioen at moren din leter etter deg. Hun fikk panikk da hun oppdaget at du var borte og hadde dyttet til en av mine kolleger og sagt at han måtte flytte seg fordi hun lette etter deg. Alice begynte å le.

– Er det sant? spurte hun. Et kort øyeblikk tenkte Åse forvirret at Cathrine måtte ha hørt om brannen og kommet til senteret, så innså hun at det var hun selv som var den panikkslagne moren.

– Det høres ikke ut som hun har sviktet deg eller at hun ikke bryr seg, sa vakten.

– Nei, kanskje ikke, sa Alice og tørket øynene med jakkeermet.

– Vil du snakke om det? Jeg har en datter på din alder, så jeg har kanskje noen gode råd.

– Åse ville ikke kjøpe kjolen jeg ville ha.

Alice mumlet fram ordene, som om hun plutselig ble usikker på om det hadde vaert riktig av henne å bli så sint på Åse.

– Var den for kort?

– Har du sagt det til datteren din også? sa Alice og fniste.

– Jepp. Jeg vet akkurat hvor vanskelig det er å forsøke å gjøre det som er riktig som mor. Men dere kan bare ikke alltid få det som dere vil.

Alice nikket ettertenksomt. – Kan du ringe på den radioen din og si at jeg er her?

– Jeg tror ikke at jeg trenger det. Hun pekte over Alices skulder. – Er ikke det moren din?

Alice kastet seg i armene til

Åse, som klemte henne hardt.

– Unnskyld, Åse. Du må vaere så lei av meg.

– Jeg er lei av å shoppe, sa hun. – Og jeg …

Lenger kom hun ikke, før hun ble avbrutt av en stemme over høyttalerne som sa at det ikke var noen brann, og at senteret straks ville åpne igjen.

– Vi kan vel bli her til de åpner igjen? Jeg lover at jeg ikke skal vaere vanskelig, sa Alice.

Åse trodde henne, men hun ikke noe lyst til å shoppe noe mer. Og hvorfor var det egentlig hun som skulle bli med Alice og lete etter kjole? Det kunne faktiske Michael gjøre. Eller Cathrine.

Det var fortsatt en måned til skoleavslutningen, så det var nok av tid. Nå ville hun vaere den morsomme bonusmammaen i stedet.

– Nei, jeg må ta mitt ansvar, sa Åse med tilgjort stemme. – Du har fått et alvorlig sjokk, så jeg tror at du må sitte ned og spise noe søtt. Nå går vi og kjøper is.

– Ja! For en god idé!

Alice stakk armen sin under Åses.

– Vet du hva, mamma vil ikke spise is med meg, for hun er så redd for å bli tjukk.

– Så synd, da går hun glipp av noe vidunderlig.

Som å tilbringe tid sammen med sin fantastiske datter, tenkte Åse, men det sa hun ikke høyt.

– Kom nå, sa hun i stedet. – Jeg skal ha den største isen som finnes!