Ingen lidenskap igjen

Jeg har vaert gift med mannen min i 15 år. Vi har barn på 15 og 17 sammen. Vi passer nok godt inn i gruppen som ressurssterke og ansvarlige foreldre. For oss har foreldrerollen høy status. Det er i grunnen barna vi bruker tiden vår på utenom jobb. Men kjaerligheten mellom oss to voksne har med tiden blitt mer og mer borte. Vi bor på hvert vårt soverom, og har ingen lidenskap til hverandre lenger. Spørsmålet er hvor lenge vi må holde ut for barnas skyld? Vi takler situasjonen ganske greit, og har vaert enige om foreldreskapet hele veien. Men nå er barna såpass store og selvstendige at vi lurer på om det er like greit at vi flytter hver for oss. Vi har snakket om å bosette oss i naerheten av hverandre, så kan barna gå ut og inn som de vil. Vi har begge fått venner som kanskje blir kjaerester etter hvert, men foreldreskapet går foran har vi blitt enige om. Har du noen tips?

Hilsen Per og Eva

Det er beundringsverdig at dere har tatt foreldreskapet så alvorlig, selv om parforholdet har smuldret bort. Foreldrerollen har skyhøy status i dag. Og det er faktisk mange foreldrepar som bor sammen av hensyn til barna, som dere, så lenge de trenger dem. Det er nok ikke det vanligste, for når parforholdet rakner, blir det ofte en del krangling og uvennskap. Vi har mye forskning på hva barn tåler og ikke tåler. Barn tåler at foreldre er ulike og uenige om ting. Men de tåler dårlig at foreldrene ofte krangler, saerlig om oppdragelsen, og om hvem som gir minst og mest omsorg, og om grensesetting. Mange foreldre lar sine frustrasjoner gå gjennom barna. Det kan vaere skadelig og ta mange år å bearbeide for barna. Dere er vel heller i motsatt ende, at dere har underkjent egne behov i lang tid av hensyn til barna deres. Det står det respekt av. Men det er en tid for alt. Nå er barna deres store, og snart skal de ut på egen hånd, da er i hvert fall tiden inne for å drøfte flytting. Og alt tyder vel på at dere fire vil fortsette det gode samspillet dere har hatt i alle år. Det man legger inn, kan man hente ut, sies det. Og her er mine tanker til dere, Per og Eva: Barn har det best sammen med to lykkelige foreldre, og når foreldrene blir mest glad for å bo hver for seg, da er det best for barna også. Jeg mener at det er galt av foreldre å bo sammen for enhver pris, av hensyn til barna. Når kjaerligheten mellom dere to foreldre er slutt, så er det nok over. Det vaerer vel kanskje tenåringene deres også. Eller kanskje de er blitt så vant til å ha dere rundt seg i en fordragelig tone at de blir forskrekket over en eventuell nyhet om brudd. Det er ikke godt å si på forhånd. Uansett har dere lagt ned et godt stykke foreldreskap så langt. Så blir det opp til dere to voksne å ta denne avgjørelsen. Ikke la barna delta i den.

Hilsen Solveig E. Vennesland