Mamma mente at jeg hadde ødelagt familien
Oppveksten min var preget av uro og utrygghet, det var en lettelse å vaere på skolen. Her tok helsesøsteren grep og sa fra til barnevernet – men det var det ikke alle som satte pris på.
JEG VOKSTE OPP i en dysfunksjonell familie, med en alkoholisert mor og en far som var narkoman. Mine to brødre og jeg måtte tidlig klare oss selv, og ettersom jeg var eldst, ble jeg nødt til å ta ansvar.
Allerede som sjuåring kunne jeg lage mat, vaske opp og støvsuge. Det var jeg som tok meg av brødrene mine, trøstet dem når de hadde slått seg eller var redd når mamma og pappa kranglet. Det var også jeg som la dem om kvelden.
Hjemmet vårt var ikke noe ordentlig hjem, heller et tilholdssted for byens løse fugler. Det var en kaotisk tilvaerelse. Da jeg begynte på skolen, var det som å få et fristed. Jeg gledet meg til å forlate den innestengte leiligheten hver morgen og komme til et sted der det var stille og rolig og trygt, og der folk ikke drakk, skrek og kranglet.
Men etter en stund begynte noen jenter i klassen å mobbe meg. Det kalte meg «StinkeStine», og fikk resten av klassen med seg.
Når jeg nå ser tilbake, forstår jeg hvorfor. Jeg var skitten, for det var ingen som hadde laert meg hvordan man skulle vaske seg.
Fett hår, skitne negler og flekkete klaer var dagligdags for meg. Slik så foreldrene mine ut også, så jeg visste ikke bedre.
Men jeg har tilgitt dem. Derimot har jeg fremdeles vanskelig for å tilgi de voksne på skolen, de så, men gjorde ingenting. Det ville vaert fint hvis noen hadde tatt seg av meg, sett meg, det var ikke vanskelig å forstå at noe var veldig galt hjemme hos meg. Men ingen brydde seg.
DA JEG BEGYNTE i andre klasse, fikk vi en ny helsesøster, og hun gjorde det ingen hadde gjort før. Hun ga meg oppmerksomhet, så at jeg hadde problemer, og hun forsto også hva jeg slet med. Hun hjalp meg på mange måter.
Først og fremst hjalp hun meg med det rent praktiske – ja, hun forklarte meg faktisk hvordan man vasker seg og hvordan man vasker klaer. Hun tok seg også av min familiesituasjon. Hun kontaktet barnevernet, som kom hjem til oss, og så ble det bestemt at jeg og brødrene mine skulle komme i fosterhjem.
I begynnelsen gledet jeg meg til det, men da jeg fikk vite at brødrene mine skulle komme til et annet hjem enn jeg, ble jeg fortvilet. Jeg var så glad i Robert og Richard, og jeg kunne ikke tenke meg å vaere uten dem. Men det var ikke noe fosterhjem som kunne ta imot tre barn på så kort varsel, og barnevernet mente at jeg var stor nok til å skilles fra brødrene mine.
Hvor var foreldrene mine oppi alt dette? Aerlig talt husker jeg ikke helt. Jeg husker skrik og krangling og tårer, men først og fremst husker jeg at mamma skjelte meg ut og ga meg skylden for dette. Hadde jeg ikke sagt noe til helsesøster, ville ikke noe av dette skjedd. Det skulle hun aldri tilgi meg for, skrek hun.
Jeg var fortvilet, for jeg elsket både henne og pappa, til tross for at jeg følte meg utrygg og nervøs i deres naerhet. Og i mange år bar jeg på en enorm skyldfølelse for at jeg hadde splittet familien vår.
DET VAR FØRST da jeg ble voksen, at jeg for alvor forsto at jeg hadde vaert et offer og at det var foreldrene mine, ingen andre, som hadde ødelagt familien ved at de ikke hadde tatt ansvar for sine tre små barn.
Det jeg derimot aldri forsto, var hvorfor mamma i det hele tatt brydde seg om at vi skulle flytte. Hun hadde jo aldri tatt seg av oss, hvorfor ville hun da absolutt at vi skulle vaere der?
Kanskje naeret hun en eller annen form for kjaerlighet for oss, men det var ikke noe jeg noen gang hadde følt. Ikke før mange år senere forsto jeg at hun var så alkoholisert at hun var følelsesmessig avstumpet.
DET NYE HJEMMET mitt lå mange mil unna, og i begynnelsen følte jeg meg usikker og redd, men jeg oppdaget snart at min nye familie var helt annerledes enn min biologiske familie. Fosterforeldrene mine, Henrik og Margrethe, var omsorgsfulle, og for første gang i mitt snart niårige liv fikk jeg lov til å vaere barn.
Naturligvis måtte jeg hjelpe til med å dekke på og av bordet, re opp sengen min og alt sånt, men jeg trengte ikke å vaske og rydde, ei heller å ta ansvar for småbrødrene mine. I stedet kunne jeg nå konsentrere meg om skolearbeid, og på fritiden kunne jeg gjøre hva jeg ville. Gradvis ble jeg også tryggere og et mer tilfreds barn,
«I mange år bar jeg på en enorm skyldfølelse for at jeg hadde splittet familien vår.»
og jeg ble også glad i fosterforeldrene mine.
En gang i måneden fikk jeg treffe foreldrene mine. Det var ikke spesielt trivelige møter, og jeg gruet meg til dem og skulle egentlig ønske at jeg slapp.
Men Margrethe forklarte at foreldrene mine hadde rett til å treffe meg.
Hva med mine rettigheter da? ville jeg rope. Men jeg sa ingenting, for Margrethe kunne jo ikke gjøre noe. Men hva med barns rettigheter? Skal man virkelig behøve å treffe foreldre som man blir dårlig av å møte?
Å treffe Robert og Richard var derimot morsomt, og noe jeg gledet meg til. De bodde ikke så langt unna meg. De hadde også havnet hos en kjempefin familie. Vi traff hverandre en gang i måneden og gjorde morsomme ting sammen med våre nye familier. På den måten holdt vi kontakten selv om vi bodde atskilt.
JEG HADDE BODD hos Henrik og Margrethe i fire år da barnevernet plutselig bestemte seg for at jeg skulle flytte hjem igjen. Foreldrene mine hadde gått igjennom avrusning og var nå klar for å hente barna sine igjen, fikk jeg vite. Jeg ble fortvilet – det føltes som om hele min tilvaerelse raste sammen. Og slik var det for fosterforeldrene mine også.
Jeg hørte at Margrethe gråt om kvelden når hun trodde at jeg ikke kunne høre det, og Henrik ringte og hadde lange og opprørte samtaler for å forsøke å overprøve avgjørelsen. Men ingenting hjalp. Da jeg nettopp hadde fylt 13 år, ble jeg nødt til å flytte hjem til mamma og pappa igjen.
Robert og Richard, som ikke husket så mye av elendigheten vi hadde opplevd, gledet seg til å flytte. Selv var jeg helt knust. Mamma og pappa var nå nyktre, men jeg følte ingenting for dem lenger – ikke stolte jeg på dem heller.
De forsøkte nok å skape et bånd mellom oss, men det fungerte helt enkelt ikke. Og siden mamma fremdeles mente at jeg hadde «sladret», kom hun av og til med små stikk, som tydelig viste at hun syntes at alt var min feil.
Siden jeg nå hadde bodd i et hjem fylt av kjaerlighet og hadde noe å sammenligne med, mistrivdes jeg enormt, og begynte til og med å overveie om jeg skulle ta livet mitt.
Så langt gikk det heldigvis ikke. Bare et halvt år etter at vi hadde flyttet hjem, begynte både mamma og pappa å ruse seg igjen. Men nå fulgte barnevernet med. Jeg fikk flytte tilbake til Henrik og Margrethe, denne gangen sammen med brødrene mine, ettersom deres tidligere fosterfamilie hadde flyttet til utlandet.
stilte aldri mer krav om at vi skulle flytte hjem, og brødrene mine ble snart like knyttet til min elskede fosterfamilie som jeg var.
Nå, mange år senere, er det dem vi betrakter som våre ordentlige foreldre.
Samtidig har vi faktisk fått god kontakt med vår biologiske mor. Da pappa døde av en overdose for cirka ti år siden, var det som om mamma fikk en tankevekker, for da tok hun frivillig kontakt med en avrusningsklinikk og har ikke hatt tilbakefall siden da.
Hun har bedt oss alle om tilgivelse, og det som betyr ekstra mye for meg, er at hun også ba meg tilgi henne for at hun en gang klandret meg for å ha splittet familien. Det gjorde at jeg også kunne tilgi både henne og pappa for alt de utsatte meg for i barndommen.
I dag er jeg en sterk og trygg person som kan glede meg over at jeg har to familier.