Jeg holdt på å miste mannen min

Jeg var lykkelig. Ikke fordi alt i livet mitt var perfekt, for akkurat det tror jeg ingen noensinne vil oppnå, men fordi jeg følte at jeg hadde et godt liv, tre flotte barn og en mann jeg elsket høyt. Jeg trodde alt gikk på skinner. Også for min mann. Så

RUNE OG JEG har vaert sammen siden begynnelsen av tjueårene. Vi kom tilfeldigvis i prat på bussen en dag trafikken ble stående på grunn av et heftig snøvaer, og siden har det vaert oss to. Han kommer fra en annen kant av landet enn jeg, og hadde nettopp flyttet til min hjemby. I ettertid har jeg mange ganger priset meg lykkelig over at jeg greide å kapre denne mannen før noen andre rakk å tenke tanken.

Hans høyeste ønske har alltid vaert at jeg og barna skal ha det bra. Da ungene var små, lekte han med dem hver eneste dag, og vi var alltid sammen om å legge dem og synge nattasanger. Da de ble større, var det han som fulgte dem til alle deres fritidsaktiviteter. Han var en engasjert og støttende pappa, og jeg kunne ikke vaert mer stolt av mannen min.

Meg tok han også vare på. Vi hadde ofte lange, dype samtaler, og jeg følte at jeg kunne snakke med ham om alt. Han trøstet meg når jeg var trist og lei, og han lo med meg og av meg. Vi var bestevenner, vi to.

Rune er snekker, og etter hvert startet han sitt eget firma. Han fikk raskt rykte på seg for å vaere dyktig og redelig, og det tok ikke lang tid før han hadde så mange oppdrag at han måtte ansette flere folk. Han har aldri vaert så god på tall og slike ting, men han ønsket å klare seg selv, så han takket pent nei da jeg tilbød meg å ta meg av regnskapet.

Livet var godt og stabilt, ungene var friske og glade, og ekteskapet kunne ikke vaert bedre. Så smalt det.

DET BEGYNTE MED at Rune ikke kom hjem fra jobb en kveld. Han pleide alltid å si ifra om han ble forsinket, men jeg hadde ikke hørt noe, og da jeg ringte ham, kom jeg bare til svarer. Da klokka ble ti og han skulle vaert hjemme for flere timer siden, ringte jeg en av de ansatte. Arnt var en god venn av Rune, og jeg tenkte at om noen visste noe, var det han.

Det viste seg at de siste månedene hadde ikke Rune vaert seg selv på jobb. Han hadde virket bekymret og holdt seg mye inne på kontoret, også under lunsjen. Han hadde alltid vaert opptatt av å vaere en jovial sjef som ønsket å ha et godt forhold til sine ansatte, og spiste alltid lunsj sammen med dem. Da Arnt spurte om alt var som det skulle, hadde Rune mumlet noe om problemer med noen leverandører og kunder, men at det kom til å ordne seg.

Nå var vi begge bekymret. Vi ble enige om å dra ut og lete, og jeg fikk foreldrene mine til å se etter ungene, som heldigvis lå og sov. Arnt skulle dra rundt til de byggeplassene de nå holdt på med, mens jeg dro til andre steder han kunne tenkes å vaere. Etter hvert som tiden gikk og ingen av oss fant ham, økte fortvilelsen.

«Det er så viktig å innse at man ikke kan gjøre absolutt alt alene, tåle absolutt alt alene.»

Burde jeg ringe politiet?

SÅ KOM TELEFONEN som snudde livet mitt på hodet. Arnt hadde funnet ham, men tilstanden var kritisk, og Rune var på vei til sykehuset i helikopter. Først trodde jeg at han hadde vaert utsatt for en ulykke, men så hørte jeg ham snakke om bil og eksos.

Det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg skjønte at den stødige, gode mannen min, klippen i livet mitt, hadde prøvd å ta sitt eget liv.

Kjøreturen til sykehuset virket som en evighet, og jeg var vel egentlig ikke i stand til å kjøre, for jeg husker knapt noe av turen. Enn om jeg ikke rakk det? Enn om han døde før jeg kom fram? Arnt ringte og fortalte hvilken avdeling Rune var på, men da jeg kom dit, greide jeg ikke engang å prate med Arnt, selv om jeg så hvor opprørt han var. Han hadde tross alt funnet kameraten sin døende.

Etter en lang stund kom det endelig en lege ut for å snakke med oss. Hun fortalte at Rune var i live, men at han hadde fått i seg svaert mye eksos, noe som mest sannsynlig hadde skadet ett eller flere organer i kroppen hans. Jeg kunne få komme inn og hilse på ham, men bare en kort stund.

Jeg følte meg utenfor meg selv da jeg gikk inn. Følelsene raste i meg. Jeg var så sint. Hvordan kunne han finne på å gjøre dette mot meg og barna? Jeg trodde at vi kunne snakke sammen om alt, og så valgte han å ikke snakke med meg når det var aller viktigst. I stedet ville han heller forlate meg og barna for godt.

Jeg følte meg så sviktet at alt jeg

ville, var å brøle til ham, men jeg sto bare der og så på ham. Så snudde jeg og løp ut døra. Jeg vet ikke hvor lenge jeg vandret rundt på sykehuset, jeg husker knapt noe av det. I det fjerne hørte jeg mobilen min ringe, men jeg klarte ikke å svare. Det føltes ikke som om jeg var i stand til å si et eneste ord uten å skrike høyt.

SÅ KOM EN sykepleier bort til meg, og det trente blikket hennes skjønte at jeg behøvde hjelp. Hun spurte om jeg ikke ville sette meg ned litt og fortelle hva som var skjedd. Den rolige, behagelige stemmen hennes fikk meg tilbake til virkeligheten, og sekunder senere brast jeg i gråt.

Hun fulgte meg inn på et rom hvor vi kunne snakke i fred. Jeg snakket og gråt om hverandre, og foran et vilt fremmed menneske fikk jeg utløp for alle følelsene mine. Jeg var så sint og hadde samtidig så utrolig dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde forstått at mannen min hadde det vondt. Plutselig var det jeg som følte at jeg hadde sviktet, fordi jeg burde ha forstått.

Hun forklarte meg at jeg hadde fått sjokk på grunn av krisen jeg sto i, og at det å reagere med sinne og fornektelse var helt normalt. Hun snakket også om depresjon og hvordan den påvirker et menneske, og at når alt er som mørkest, kan fortvilelsen bli så stor at man føler at det er best for alle om man bare forsvinner for godt. Friske mennesker vet at dette ikke stemmer, men en som er svaert syk, greier ikke alltid å se det.

Alt sinnet mitt var som forsvunnet, og alt jeg nå ønsket, var å få holde rundt Rune og forsikre ham om at alt ville bli bra. Jeg angret dypt på at jeg hadde løpt ut av rommet, og følte meg som verdens elendigste kone.

Men sykepleieren forsikret meg om at det viktigste var at jeg nå var der for ham, for han behøvde meg og min kjaerlighet mer enn noen gang. Så fulgte hun meg tilbake til rommet hans.

Da jeg kom inn, lå han med hodet snudd bort fra døren uten å røre seg. Jeg løp bort til den andre siden av sengen, la armene rundt ham og dekket ansiktet hans med kyss. Gjentok gang på gang hvor inderlig høyt jeg elsket ham, og at uansett hvilke problemer han hadde, skulle vi løse dem sammen. For vi behøvde ham, både ungene og jeg.

Gradvis kjente jeg at han slappet mer av, og da armene hans la seg rundt meg mens han gråtende hvisket «unnskyld», visste jeg at vi ville klare oss. Sammen skulle vi klare dette, vi to. For så sterk er vår kjaerlighet at den tåler at en av oss bryter sammen. Den tåler smerte, redsel og fortvilelse så lenge vi står sammen, så lenge vi er to.

RUNE BLE SYKEMELDT i noen måneder, og i mellomtiden tok Arnt over jobben hans. Det var mye rot i firmaets regnskap, men ikke verre enn at det kunne ryddes opp i. Både kunder og leverandører støttet Rune, for fram til dette hadde han alltid gjort en god jobb, og de visste hva han var god for. Nå, fem år senere, går firmaet like godt som før. Det er ansatt en sekretaer, og et regnskapsfirma holder oversikt over regnskapet hans.

Rune begynte i terapi, noe som var til stor hjelp for ham. Han sier at selv om det var tøft mens det sto på, gjorde det ham sterkere. Det gjorde oss sterkere. Det er så viktig å innse at man ikke kan gjøre absolutt alt alene, tåle absolutt alt alene. Å be om hjelp er ikke et tegn på svakhet, men et tegn på styrke, for det krever mot å vise at man er sårbar. Vi er bare mennesker, hver og en av oss, og det er menneskelig å feile. Ingen skal behøve å kjempe de tøffeste kampene helt alene.