Barna hans fikk meg til å gi opp

Da jeg traff Andreas, ble jeg glad da jeg fikk vite at han hadde tre barn, jeg hadde nemlig ingen selv. Men det skulle vise seg å bli vanskelig å komme inn i en ny familie.

JEG ER LAERER på barneskolen og har alltid vaert glad i barn. Dessverre kunne jeg aldri få egne barn, så da jeg møtte Andreas, ble jeg glad for at han allerede hadde tre. Jeg så fram til å bli en del av en barnefamilie.

Andreas og jeg falt pladask for hverandre da vi møttes på min søsters bursdagsfest. Vi danset og pratet hele kvelden, blant annet fortalte han at han var nyskilt.

Søsteren min hadde kjent ham i flere år gjennom jobben, men jeg hadde aldri hatt mulighet til å møte ham – før nå.

Vi begynte å date og gikk på kino og teater sammen. Vi lo av det samme, likte samme type litteratur og elsket å gå lange turer i all slags vaer. Jeg følte at vi passet perfekt sammen.

DA VI HADDE vaert sammen en stund, foreslo han at jeg skulle få treffe barna hans og ba meg hjem på middag hos dem. Da jeg kom hjem dit, rådde det full kaos. Den yngste jenta hadde falt og slått kneet sitt, og storebroren hennes satt som klistret foran pcen og spilte spill, mens den eldste jenta satt og oppdaterte facebooksiden sin.

Pølsegryten i ovnen holdt på å bli brent, så jeg hastet inn på kjøkkenet for å hjelpe til. Andreas hadde ikke rukket å få på seg klaer, men sto fremdeles i morgenkåpen etter dusjen. Vi lo av situasjonen og dekket bordet sammen. Barna hans viste ingen interesse av å hjelpe til.

Da maten var ferdig, kom de stormende, og hilste så vidt på meg i forbifarten. Andreas sukket og forsøkte å tulle det bort, men jeg husker at jeg reagerte på hendelsen.

Under middagen forsøkte jeg å få kontakt med dem og spørre dem om skolen og andre aktiviteter, men fikk ingen respons.

Da jeg kom hjem den kvelden, var jeg helt utslitt. Det hadde vaert skrik og krangling hele dagen. Var det slik det var å ha barn?

Andreas og jeg fortsatte å treffes, men som oftest hos meg eller ute på restaurant. Jeg orket rett og slett ikke barna hans. Vi snakket om å flytte sammen, og først var jeg positiv innstilt, men da jeg enda en gang var hjemme hos Andreas og ble møtt av et nytt kaos, fikk jeg kalde føtter.

JEG KLARTE IKKE å få noen god kontakt med noen av barna. Til tross for at jeg forsøkte å vaere snill og vise interesse for dem, var som om det var en usynlig vegg mellom oss. Og den virket ugjennomtrengelig.

På sett og vis var jeg glad for at jeg aldri hadde fått egne barn. Tre stykker som ikke hjalp til med noe, ble litt for mye for meg.

Til slutt begynte jeg å bli lei av å treffe Andreas. Vi hadde helt ulikt syn på barneoppdragelse og begynte å krangle om det. Han mente at barna skulle laere seg ting etter hvert og når de selv ville.

Jeg syntes det var idiotisk og ville at han skulle sette grenser og stille krav med en gang. Å rydde bort sin egen klesvask og fylle og tømme oppvaskmaskinen var ikke så vanskelig.

Etter en stund ga jeg opp – både Andreas og drømmen om en felles framtid med ham. Nå ses vi ikke i det hele tatt. Jeg ville aldri ha akseptert hans måte å leve på, det føles bedre å bo for meg selv.

«Tre stykk barn som aldri hjalp til med noe, ble litt for mye for meg.»