En eventyrplass i skogen

Solen drysser gull over skogen. Og fra fjellsiden synger fuglene sensommerens pris. Det er her i Gussiåsen at Eirik og Irina har skapt sitt paradis – inspirert av Italia.

DDe gamle vikingene må ha trivdes godt i den frodige dalen Gussiåsen – eller «Gushåsen» som folk sier her. Den blanke sjøen, som har et stort lakseførende vassdrag, ga de navnet «Gudesjøen». Derav ordet «gussi». Vikingene sa at det var her gudene speilet seg.

I skogen gikk de nok på jakt mellom løvtraer, gran og furu. Her er det også i dag rikt med hjort, elg og rådyr. Lenge har det vaert drevet skogbruk i trakten.

Oppe i lia, helt for seg selv, ligger en vakker, hvitmalt stue fra midten av 1800-tallet. Den er omgitt av en frodig hage. Med en italiensk pergola av bjørkestranger og reisverk av flere hundre år gamle stokker fra gården. Her er også et drivhus og en bugnende grønnsakåker.

TRIVSELSSONER

To småtuller, Frøya (3) og Fia

(2), vifter med taerne og putter små, røde tomater i munnen. Eldstedatteren, Viola (13), er ikke hjemme. I hagen kakler hønsene, og geitene beiter ute i den storslåtte, uberørte naturen. Her er også alpakka og sau.

– Da jeg kom hit, var det bare en stor plen foran huset og en platting, og dessuten var det lite

utsikt. Jeg tenkte at jeg ville lage et sted med utsikt og flere soner der barn kan leke og dyr kan trives. Nå er det blitt som et eventyr uansett hvor du står, sier Irina Danielsen Hammerø (30). Hun ser lykkelig ut.

Solen varmer opp den ni meter lange steinbenken som er murt opp utenfor drivhuset. Benken er bygget av stein fra tomta. Spisebordet er laget av gamle materialer fra gården.

Der har Irina nå plassert et stort salatfat med selvdyrkede grønnsaker – det formelig stråler av markens grøde: Lilla, rødt, gult, oransje, grønt. Ved siden av setter hun et par glassflasker med vann og irrgrønne mynteblader til pynt. Og Rødpus er på matjakt, den smyger seg mellom vakre, håndlagede kunstglass.

Eirik Åfløydal (39) visste om Irina via felles venner. En dag i 2016 inviterte han henne til gården; til aking og biffmiddag på kvelden.

– Han tok meg med storm, forteller Irina.

Og han falt for jenta med det lange, mørke håret. Spørsmålet

var om byjenta ville komme til å like det gamle småbruket som ligger langt ute på landet, naermere bestemt fire mil øst for Molde.

SLEKTSGÅRD

Eirik hadde overtatt gården etter familien sin. Han var fast bestemt på å bo der i framtiden, så det var viktig for ham at hun likte stedet.

– Slekten min har holdt til på plassen lenge, i hvert fall siden 1600-tallet, sier Eirik og forteller at dagens gård er fra 1846. Da ble hoveddelen av huset flyttet hit fra Eresfjord.

Selv bodde han her fram til han var åtte år gammel. Da skilte foreldrene seg og flyttet hver til sitt. Faren hadde odel på gården.

Eirik tok skipperutdanning. I dag jobber han i offshore, turnusen er fem uker på og fem uker av.

– Selv om jeg utdannet meg til å jobbe på sjøen, har jeg tenkt at jeg en dag skulle komme tilbake til gården, forteller han. Men da faren spurte Eirik, som da var 27 år gammel, om han kunne tenke seg å ta over slektsgården, måtte han likevel gå i tenkeboksen.

– Det var vel det at jeg ikke hadde gått den veien rent yrkesmessig. Men det at eiendommen var blitt registrert til fritidsbruk, gjorde det litt enklere for meg å si ja til dette. For da ble det som å ta over en hytte. Og det var ikke så skremmende. I dag er jeg utrolig glad for at jeg tok det valget, sier han.

GLAD I DYR

Irina vokste opp i Molde. Da foreldrene hennes skilte seg, kjøpte faren et småbruk. Der fikk Irina ha en hest. Hun har alltid hatt dyr, og elsker å arbeide utendørs.

Hun begynte på studier i medier og kommunikasjon, så lurte hun litt på om hun heller skulle bli agronom. Etter at hun ble sammen med Eirik og fikk barn, har hun vaert ett hundre prosent i arbeid på gården.

Før de to traff hverandre, hadde Irina kjøpt et over hundre år gammelt lite hus i fiskevaeret

Bud. Hun elsker havet, og her var det åpent landskap med havutsikt. I Bud fikk hun jobb i den lokale matvarebutikken, med ansvar for grønnsakene:

– Jeg la all min flid i at det skulle vaere de beste grønnsakene i hyllene. Det skulle se fristende og fint ut. Jeg husker at jeg ikke kunne fordra plastinnpakninger, og gjorde mitt for å unngå det, forteller hun.

Det var på den tiden hun traff Eirik.

Det var en mørk vinterdag at Irina kjørte mot Gussidalen. For første gang skulle hun nå få se gården til kjaeresten sin.

– Jeg husker at det var helt mørkt. Det var mye snø. Jeg passerte svart skog. Alt virket så forlatt. Men så kom jeg kjørende opp på tunet, og så det fine, gamle eldhuset fra 1700-tallet. Og det var koselig med lys fra vinduene. Det knirket i døren da jeg åpnet den. Inne knitret det i peisen, det luktet deilig vedfyring. Jeg syntes det var sjarmerende at det var lavt under taket. Jeg falt med en gang. Jeg tenkte: «Her vil jeg bo».

– Da jeg skulle på sjøen og hun ba om å få nøklene til gården, skjønte jeg at hun likte plassen, sier Eirik og ler.

FREDET TUN

Gårdshuset er på 160 kvadratmeter pluss kjeller. I andre etasje er det fire soverom og toalett. I første etasje er det stue, kjøkken, vaskerom og bad.

Det sto en gammel låve på tunet, men den var ikke til å redde. I stedet har Eirik satt opp et redskapshus på samme sted, for å beholde tunet – som er fredet. I tillegg til det gamle eldhuset, har de et hønsehus.

De som har bodd på gården, har også drevet med skogsdrift. Og fra gammelt av var det også tønneproduksjon her.

REDDET FRA BÅLET: Skjenken fant Irina på et sankthansbål: – Jeg hev den på biltaket, bandt fast med tau og kjørte hjem, sier hun og ler. Bildet på veggen er bare en blikkplate; del av en takplate på et kjøpesenter. – Det sto utenfor og skulle kastes. Det er et spill i platen som er helt fantastisk – alt etter som hvilket lys som faller på det.

– De siste som bodde her på kår, var søskenparet Gjertrud Anna og Knut Åfløydal. De bodde her også etter at bestefar tok over på 1950-tallet. Knut var bestefars onkel og var den siste som drev gården på gammelmåten med tønneproduksjon, sier Eirik.

Han forteller at Knut tidlig mistet foten, men arbeidet like godt med trefot.

– Føttene hans henger fortsatt i eldhuset, der han også hadde smie og bøkkerverksted. Knut ble litt av en legende i bygda. Han døde i 1970. Faren min husker ham som en stor, mørk mann med trebein. Han hadde et voldsomt temperament, men kunne vaere morsom også.

GAMLE GJENSTANDER

Både forfedre og nålevende familie gleder seg nok over å se hvordan gården blir ivaretatt av Eirik og Irina. For det er med kjaerlighet og flid.

– Jeg er veldig opptatt av gjenbruk – det er uten tvil det som gir meg mest glede. Det kan hende jeg blir bitt av trend-basillen og kjøper noe nytt, men det slår aldri feil: Etter en stund havner det nye på loftet. De gamle tingene, derimot, kan jeg sitte og se lenge på. Jeg liker at gjenstanden har historie i seg, at den er unik og har en egen sjarm. Jeg prøver å formidle dette til barna våre også, sier Irina.

Vi befinner oss midt i den helnorske naturen. Men når

man ser det lyse og lette interiøret de har innendørs, og hagen med pergola, klatrende vekster, store krukker og lingardinen som blafrer i den milde sommerbrisen, blir man lett hensatt til sørligere breddegrader. Som Italia eller Sør-frankrike.

Irina forklarer:

– Jeg var flere ganger i Milano for å besøke søsteren min, som studerte interiørdesign der. Jeg likte levemåten; hvordan de store familiene samles rundt bordet til lunsj. Musikken, maten og vinen – den gode stemningen. Kaos, men likevel en avslappet atmosfaere. Det er dette vi vil ha her. Alltid plass til venner og familie rundt bordet.

Selv om paret har gjort mye, har de fortsatt planer:

– Jeg har lyst til å bygge flere bygninger til dyr. Vi skal ha ku, hest, påfugl. Og en andedam. Og så vil jeg starte opp salg av alt mulig, som blomster, grønnsaker, keramikk og vev, fortsetter Irina og ser på Eirik.

Han smiler:

– Irina er et oppkomme av ideer og langtidsplaner. Jeg henger med så godt jeg kan. For dette er vårt livstidsprosjekt, sier han.

I SOLEN: Solsikkene har sådd seg selv – de brukes som mat til dyr. Noen av frøene har forvillet seg. SAMMEN: Lykken var gjort da Irina også falt for gården til Eirik.

LILLA SPISSKÅL: – Denne har fått masse med naering og er blitt stor og fin. Du kan spise alt på den. Jeg forveller den og lagrer den. Men mye av det vi har i åkeren, holder seg langt utover høsten, sier Irina.

HAGEBAD: Irina fant det gamle sink-badekaret hos noen som ville gi bort en stamp. – De lurte på om jeg ville ha badekaret også. Jeg synes det er shabby og sjarmerende, sier Irina. Dusjen kjøpte hun i bursdagsgave til seg selv.

STUBBE: Bordet er laget av tre de fant i skogen. Eirik tar vare på de skogsskattene han finner. – Jeg elsker alt som er rart og skjevt, sier Irina.

SYDEN-STEMNING: Det første uterommet som ble satt i stand. – Vi gravde opp plenen foran huset og la på hvit grus. Jeg synes vanlig, norsk grus blir for mørk, sier Irina. Her er det utepeis og en unik stemning.

MORO SKYLD: – Lilla gulrot dyrker jeg mest fordi det er gøy for ungene. Den er fin å se på, og den er god. Mye av fargen forsvinner under koking, og vannet blir lilla, sier Irina.

EGEN AVLING: Grønnsakåkeren med blant annet salat, kålrabi, lilla spisskål, bladbete, brokkoli.

MYE LYS: Tidligere var det et kammers innerst i stuen, men Eiriks far åpnet opp for å lage større stue. De gamle tømmerveggene står vakkert mot det hvite. Og gulvene er også originale. – Jeg har ommøblert stuen mange ganger, sier Irina og forteller at her er det stort sett bare gjen bruksmøbler og møbler fra gården.

FRA JORD TIL BORD: Alt i salaten kommer fra hagen – alt bortsett fra fetaosten.

KUNSTGLASS: Familien har kunstglass i mange farger og fasonger. Det er Irinas onkel og tante som har laget dem: Glassblåserne Jarle og Camilla Knapstad, som holder til på Sørlandet. TUPPA, TUPPA: Bakerst står en silkehøne som har fjaer som minner om pels. Ellers i den lille flokken er isbarhøns og andunger.

DRIVHUSET er kjøpt på Willab Garden. Det er stormsikkert, boltet fast og 16 kvadratmeter stort. – Hyllene har vi snekret av gulvplank fra låven, sier Irina.

OPPBEVARING: Skapet i drivhuset er arv fra Irinas familie og brukes til oppbevaring av puter, glass og tallerkener.

PORTAL: Plantekassene rammer inn fronten av huset. En dag Eirik hentet kvast i skogen som mat til dyrene, så Irina at han kom kjørende med traktoren. Hun holdt hånden med litt sprikende fingre for øynene og «så» at dette kunne hun bruke til å lage en portal av. Geitene på gården heter Lillebror, Pippip, Poppop, Birger og Saessa.

OPPUSSET: Benken på badet er laget av en snekker, med materialer fra den gamle låven som ble revet. Eirik lette lenge for å finne fram til de rette flisene.

GJENBRUK: Ved speilet i gangen er det pyntet med tørre kvister fra hagen. Skjenken er fra gården. Og krukken er en gammel melkeseparator.