Kjaerlighetsstien 43

Den ukjente, spritdunstende mannen har grepet armen til Klara, og hun skriker høyt. Merkelig nok begynner han bare å flire.

Dette er hendt:

Klara er midt i en personlig krise. Hun har ellers orden på livet, og har spart nok til å investere i egen bolig, selv om hun er ung. Kjaerligheten er det ikke like bra orden på, for kjaeresten har nettopp gått fra henne fordi han synes hun er for kjedelig. Hun setter i gang med å pusse opp huset for å holde kjaerlighetssorgen på avstand, og leier ut annekset. Men da hun en morgen går dit for å undersøke hvorfor døren står åpen, finner hun en ukjent og åpenbart fordrukken mann sovende på gulvet.

DET SKINGRENDE SKRIKET forskrekket Klara, selv om hun visste at det var hennes eget. Mannen på gulvet, som hadde ligget og snorket for et par sekunder siden, slo opp et par blå øyne. De var blodskutte, registrerte Klara, og passet egentlig bra til den umiskjennelige duften av fyll.

– Slipp meg! ropte hun og trakk armen voldsomt til seg.

Hun ville bare sjekke om det var liv i ham, men da hun hadde strakt seg for å kjenne etter om han hadde puls, hadde han slått opp øynene og grepet håndleddet hennes. Og så hadde han sagt navnet hennes.

Nå flirte han og satte seg opp, mens Klara tumlet bakover og havnet på baken. Hun fikk en fryktelig følelse av at det var henne han lo av. Det som verre var, var at hun begynte å få mistanke om at dette var Benjamin Ramberg, den framtidige leieboeren.

– Beklager det der, smilte han med et sett usedvanlig jevne og hvite tenner. Bare fordi han er så solbrent, jog det gjennom Klara, som kjempet for å gjenvinne roen. Hun reiste seg opp i en fart, mens hun strevde med å ignorere de ømme skinkene. Dessuten var hun overbevist om at kinnene hennes var hummerrøde på dette tidspunktet.

– Hva gjør du her, og hvorfor sto døren åpen? fikk hun endelig fram. Hun var blitt så forskrekket over det antatte innbruddet at pulsen var gått i taket, og hjertet hennes hamret fremdeles.

– Hva jeg gjør her? Jeg bor her, lo mannen. – Benjamin

Ramberg. Og fra beskrivelsen til søsteren min regner jeg med at du er Klara Andersen, husverten?

Klara blunket mot ham. Hvordan hadde søsteren beskrevet henne? Blond, med fregner? Med en sterk tendens til å rødme?

– God dag, ja. Jeg er Klara Andersen, svarte hun og nikket formelt. Litt for formelt, slo det henne et halvt sekund senere. Men det forvirrende intermessoet med den lysblonde og sjaskete fyren hadde brakt henne helt ut av fatning.

– Hei, Klara Andersen. Vi blir nok gode venner, skal du se.

– Ikke hvis du fortsetter å la døren stå åpen før du besvimer på stuegulvet, sa hun krast.

Igjen gliste han bredt.

– Hadde jeg glemt det? Ok, men jeg var litt på en snurr da jeg kom sent i natt. Noen kompiser møtte meg på flyplassen, og så syntes de at vi burde feire at jeg var kommet hjem. Heidi var der også, iallfall til å begynne med. Hun ga meg nøkkelen.

– Jaså, fikk Klara fram.

Han reiste seg helt opp og vaklet en tanke. Han var et godt hode høyere enn henne, og hun kunne se at han var rank i ryggen, muskuløs og i god form. Ikke at hun hadde lyst til å glo saerlig på ham.

– Hvor farken er ryggsekken min blitt av? mumlet han og kikket seg omkring. – Hm, kanskje jeg ikke fikk den med meg i natt. Eller så ble den igjen i drosjen. Jeg trenger iallfall en dusj. Du kunne ikke låne meg et håndkle, tror du?

Et håndkle? Klara stirret.

– Du må da få tak i tingene dine? Og møbler, har du noen møbler?

Han nikket.

– Bare rolig. Alt ordner seg. Hvis du spanderer en kopp kaffe og en croissant eller noe

«Fra beskrivelsen til søsteren min regner jeg med at du er Klara Andersen, husverten?»

sånt også, hadde det vaert helt topp.

En croissant? Trodde han at hun drev et Bed & Breakfast? Klara kjente at hun hadde fått nok, og vel så det. Hun snudde på haelen og marsjerte målbevisst ut av annekset med lange steg. Hun dro bakdøren inn til huset hardt igjen etter seg. Hvordan i all verden kunne hun vaere så uheldig å få en så forferdelig leieboer? Søsteren, Heidi, hadde jo gitt inntrykk av at han var en kar etter Klaras hjerte. En bra fyr med styr på tilvaerelsen. Og så viste det seg at han var i stand til å bli så full at han sluknet på stuegulvet. Fryktelig!

På en eller annen usigelig irriterende måte syntes hun nesten at hun kunne kjenne naervaeret hans over i annekset, nesten på en fysisk måte, der hun sto i dusjen senere den morgenen. Da hun gikk ut av badet, trakk hun morgenkåpen tett rundt seg, før hun tasset ut i kjøkkenet for å se om han hadde fått lukket døren. Det hadde han, og gjennom vinduet kunne hun se at han var der fremdeles.

Før hun dro av gårde til jobben, fant hun fram sitt mest slitte håndkle, og hang det i en pose på dørhåndtaket til annekset. Det var for å vaere hyggelig. Men kaffe? Der gikk grensen.

jo, det høres bra ut, svarte Klara fravaerende til venninnen Julie, i telefonen. Halvt i skjul av kjøkkengardinen holdt hun øye med hva som foregikk i annekset. Rettere sagt, det som foregikk mellom annekset og huset, for Benjamin var i gang med å flytte inn møbler, og det hadde han vaert i gang med i flere dager nå. I dag var det et stort skap som ble buksert inn, og hvis ikke Klara tok mye feil, var det en annen pike som hjalp ham i dag. Hun var svaert pen, med det brune håret satt opp i en velordnet topp, og med store, mørke øyne. Hun lo hengivent og uavbrutt, som om hun aldri hadde vaert med på noe så morsomt som å flytte skap.

– Seriøst? kom det begeistret fra Julie. – Jeg trodde aldri du kom til å si ja til det, Klara!

I det samme ble hun nødt til å ta et raskt skritt bakover, for Benjamin så i hennes retning. Rakk hun det? Forhåpentligvis. Det ville vaere så pinlig å bli avslørt i å glo nysgjerrig på ham og venninnen hans. Pinlig og dumt, for egentlig interesserte hun seg jo ikke for dem.

– Klara? Er alt ok? Hva driver du med, egentlig?

Klara dumpet ned ved kjøkkenbordet og ga opp å holde utkikk. I stedet prøvde hun å vaere ordentlig til stede i samtalen med venninnen.

– Unnskyld, Julie. Det er bare han Benjamin, som flyttet inn i annekset. Eller som er i ferd med å flytte inn. Han er åpenbart verdens største rotehue, og det er et evig renn av forskjellige damer der. Hva er det jeg har gått med på, egentlig?

Julie lo så høyt at Klara måtte ta telefonen fra øret.

– Motsetninger møtes, og søt musikk oppstår, eller hva?

– Det er ingen søt musikk her, sa Klara bestemt. – Jeg angrer som en hund på at jeg leide ut til noen jeg ikke hadde møtt selv. Men søsteren hans gjorde et veldig godt inntrykk på meg, og hun fikk meg til å tro at han var en bra fyr. Nå kan jeg bare håpe på at han glemmer å betale leie, så jeg kan kaste ham ut. Men igjen; hva er det jeg har gått med på?

– Fortell meg om han er kjekk først, da? forlangte Julie.

– Hvis du liker menn som trenger å klippe håret og barbere seg og alltid ser ut som de nettopp har stått opp, så kanskje, sukket Klara. – Men han er ikke noe for meg.

– Ok. Det var iallfall den demonstrasjonen av økologisk makeup hjemme hos meg du sa ja til. Eller du sa at det hørtes bra ut, iallfall.

– Nei!

– Jo, det gjorde du.

– Jammen …

– Jeg vet godt at det ikke er noe for deg, avbrøt Julie. – Men bli med likevel, da? Det er allerede i morgen kveld. Ingen kjøpetvang. Skjer det noe annet spennende i livet for tiden, Klara? Nå tenker jeg på menn og ikke på huskjøp.

Klara måtte bekjempe

Gå ikke glipp av vår søte roman!

trangen til å reise seg og glo ut av vinduet igjen. Hun vant kampen og ble sittende.

– Litt, kanskje, innrømmet hun motstrebende. – Jeg skal på date med en ny kunde på fredag. Han heter Andreas og har nettopp flyttet til byen. Han er ingeniør, ganske pen, faktisk. Det var helt tilfeldig at jeg ble rådgiveren hans, men etter møtet inviterte han meg ut. Det var mest fordi jeg ble så overrasket at jeg takket ja.

– Det høres kjempespennende ut. Jeg forventer utførlig rapport, sa Julie. – Hvor gammel er han?

– Trettifem.

– Ha! Perfekt til dine tjuesju. Vel, må stikke, vennen, men da sees vi i morgen kveld, ikke sant?

Klara ble sittende ved bordet etter at de hadde lagt på. Hun talte langsomt til to hundre. Først da reiste hun seg og gjenopptok plassen bak kjøkkengardinen. Skapet var kommet halvveis inn døren, og det virket som jenta dirigerte, mens Benjamin sto for løfting og sleping. Skulle også bare mangle. Klara myste mot dem. Nå var hun helt sikker:

Det var ikke samme pike som i går.

KLOKKEN VAR NESTEN halv elleve da Klara kom hjem fra besøket hos Julie. Med seg hadde hun en pose med et par– tre ting hun hadde kjøpt. Egentlig var det svaert sjelden hun brukte makeup, og det var ikke likt henne å bruke penger på noe hun syntes var unyttig. Men det var vel den deilige duften av produktene, tenkte hun mens hun låste bilen.

Hagegrinden jamret som vanlig, og hun kikket ufrivillig og nesten automatisk bort mot annekset. Det var lyst der inne, og ettersom Benjamin ikke hadde fått opp noen gardiner ennå, kunne hun se rett inn. Der var Benjamin, iført en rosa Tskjorte, dansende med en … en rødhåret pike! Enda en!

Klara glemte å se seg for og snublet over en skjev steinhelle i oppkjørselen. Hun fikk det travelt med å holde seg på beina, og da hun nådde noenlunde helskinnet fram til trappen, hørte hun musikk fra annekset.

Hun låste seg inn og travet irritert ut på kjøkkenet, der hun i mangel av noe annet å gjøre drakk et glass iskaldt vann. Den rødhårete var ny. Enda en ny. Hvis ikke en av dem hadde fått det for seg å farge håret rødt. Nei, hun var kortere enn de andre pikene som allerede hadde vaert på besøk.

Klara stilte opp de nye produktene sine i hyllen på badet mens hun tenkte på Julies reaksjon da hun av en eller annen grunn lette opp Benjamin på Facebook tidligere på kvelden. Julie fikk nesten dånedimpen over hvor bra han så ut, og Klara måtte også innrømme at han ikke så helt ille ut der han poserte med bar overkropp, saltvannshår og surfebrett.

Hun sukket og børstet tennene mens hun bestemte seg for å banke på hos Benjamin og klage hvis hun hørte musikken helt inn hit. Men det kunne hun ikke.

FREDAG HADDE HUN kaffepause med favorittkollegene Sofie og Vibeke. De hadde allerede hørt henne okke seg over den nye leieboeren hennes, og nå var hun i gang med å fortelle at Benjamin hadde hengt opp en irrgrønn rullegardin dagen før.

– Det er så stygt og grelt, saerlig når lyset står på inne hos ham, sa hun ergerlig. – Synes dere at jeg kan be ham skifte den ut?

– Nei, det kan du ikke, lo Vibeke. – Du må bare la vaere å se den veien når det mørkner og lyset tennes.

– Hva med han ingeniøren din, var ikke det i dag? ville

Sofie vite.

Klara kastet et blikk på klokken og reiste seg.

– Akkurat, 16.20 på Flamingo. Vi skal bare ha en kopp kaffe i første omgang, så får vi se. Jeg angrer egentlig litt.

– Tull på deg, det blir sikkert alle tiders, og dere kommer helt sikkert til å spise middag sammen, spådde Vibeke.

– Vi får se, gjentok Klara. Mens hun gikk mot plassen sin, tenkte hun på porsjonene med ris og kjøttboller i karri som sto i kjøleskapet. Hun hadde laget en stor porsjon på søndag, og spist av det hele uken. For sikkerhets hadde hun tatt den siste porsjonen ut fra fryseren i morges, den var klar til å varmes i mikroen. Hvis det skulle behøves.

LITT FØR KLOKKEN fem samme ettermiddag visste Klara at hun kom til å spise ris og kjøttboller i karri igjen samme kveld. For hun hadde ikke opparbeidet noen lyst til å spise med den pene Andreas, som satt overfor henne ved kafébordet.

Det hadde sett lovende ut, for han satt allerede og ventet på henne da hun lett rødmende ankom på minuttet 16.20. Han duftet meget svakt, men meget godt av en dyr cologne. I løpet av få minutter hadde de oppdaget at de begge foretrakk gammeldags, svart kaffe framfor andre, mer hippe og kaloririke varianter. I tillegg likte Andreas mosjonsløp, og å følge med på aksjekursene. Men så hadde han begynt å snakke om familie. – Har du barn, Klara?

– Nei! Nei, ikke ennå, svarte hun. Hun holdt på å spørre om han hadde barn, men ettersom hun nettopp var blitt kundekontakten hans, visste hun at han ikke hadde det. Hun visste at økonomien hans var i orden også, og vel så det.

– Ikke jeg heller, fortsatte han. – Jeg har veldig lyst til å bli far. Jeg hadde trodd at Helene og jeg skulle få barn. Helene er eksen min, det var på grunn av henne at jeg skiftet bank. Vi hadde vaert sammen i noen år før hun avslørte seg som den verste heksen du kan tenke deg, og derfor ville jeg ha vanntette skott mellom oss. Maken til grådig og hysterisk menneske skal man lete lenge etter. Jeg kan si så mye som …

På det tidspunktet hadde Klara sluttet å høre etter. Hvis det var noe hun mislikte, var det folk som rakket ned på tidligere partnere som ikke var til stede, og som dermed ikke kunne forsvare seg. Selv hadde hun bare én eks, og det var Mikkel. Hun så ikke mye til ham, ettersom de jobbet i forskjellige avdelinger, men hun hadde ikke sagt ett stygt ord om ham til noen, til tross for at han hadde såret henne.

– Klara? Hallo, er du der?

Det var Andreas som viftet

«Vil du bli med inn og se hvordan jeg har fått det? Jeg kan by på te.»

med hånden foran ansiktet hennes. Hun kvapp til og sendte ham et unnskyldende smil.

– Unnskyld meg, jeg … jeg tenkte bare på noe annet.

– Hva da? spurte Andreas smilende. – Skal vi bestille mer kaffe, eller skal vi gå et annet sted og få oss et glass vin og se på menyer?

Klara dyttet stolen en tanke ut fra bordet.

– Nei takk, Andreas. Jeg satt faktisk og tenkte på bankens politikk når det gjelder private forbindelser mellom kunder og ansatte. Det er nok best at vi lar det bli med denne kaffekoppen. Takk skal du ha.

Med Andreas' ergerlige protest i ørene ilte hun bort fra bordet og ut i det fri. På veien hjem var hun delt mellom lettelse og ergrelse. Ergrelse over at hun hadde takket ja til daten i første omgang, og lettelse over at det var overstått. Andreas kunne ha vaert noe for henne, iallfall å dømme ut fra kundeprofilen hans, men virkeligheten hadde vaert en helt annen.

– HOI, KLARA. Klara, vent litt! Det var Benjamins stemme bak henne, idet hun låste opp i lyset fra lampen over døren. Da hun snudde seg, sto han nede mellom huset og annekset med det slitte håndkleet hennes i hendene.

– Takk for lånet. Jeg har vasket det, selvsagt. Vil du bli med inn og se hvordan jeg har fått det? Jeg kan by på te. Eller en halv øl.

– Ellers takk, svarte hun og hørte selv hvor avvisende hun hørtes. – Du kan bare kaste håndkleet opp til meg.

Han smilte og løp på lette føtter bort til henne og opp trappen, der han overrakte henne håndkleet.

– Klara, er du ikke på Facebook? Eller finner jeg deg ikke fordi det er så mange som heter Klara Andersen?

– Jeg er ikke på Facebook. Han smilte igjen. – Ok. Men bare stikk inn, hvis du har lyst.

Så var han borte igjen. Inne i gangen snuste Klara på håndkleet, som luktet av et fremmed skyllemiddel. Hun la det i vaskemaskinen og satte på en vask med andre håndklaer, før hun satte middagen i mikroen. Hun formante seg selv om ikke å tenke et sekund mer på det at han hadde lett etter henne på Facebook.

SØNDAG ETTERMIDDAG KOM, og Klara knyttet på seg løpeskoene mens hun bevisst ikke kikket mot annekset idet hun forlot huset via bakdøren. Benjamin var sannsynligvis ikke inne uansett, for det var ting som tydet på at han jobbet som personlig trener hovedsakelig i helger og på kveldstid.

Til sin tilfredshet løp hun runden sin på akkurat en time. I tankene var hun allerede i dusjen, da hun fikk se en forkommen skikkelse på trappen til bakdøren. Det var en ung kvinne som satt med ansiktet skjult i de foldete armene, som igjen hvilte på knaerne.

– Hallo? sa Klara forsiktig. Den unge damen løftet hodet, og Klara så at hun hadde grått. Hun hadde kort, lyst hår, mørke øyenbryn, selvsagt, og grønne øyne som ble enda grønnere på grunn av den grønne jakken hun hadde på seg. Klara hadde aldri sett henne før.

– Hei, kom det, mest som et snøft.

– Er det noe galt? spurte Klara, og innså i det samme hvor fjollete det spørsmålet var. Selvsagt var det noe galt, ettersom hun satt her og gråt. Og selvsagt hadde det noe å gjøre med Benjamin.

Piken med de vakre øynene åpnet munnen som for å svare, men Klara holdt opp en avvergende hånd.

– Vent litt. Skulle du besøke Benjamin?

– Ja, nikket piken, mens nye tårer samlet seg i øynene.

– Nå får det vaere nok, utbrøt Klara rasende. – Jeg vil ikke ha den … slyngelen boende her lenger!

Fortsetter i neste nummer av Allers.

– EH …