Allers

Modelldrøm­men hennes gikk i tusen knas

Hanne og jeg var bestevenni­nner gjennom hele barndommen. Hoppende glade kom vi hånd i hånd, med museflette­r og like klaer. Man skulle tro vi var søstre, så like var vi. Men da vi ble eldre, forandret dette seg.

-

PÅ UNGDOMSSKO­LEN BLE forskjelle­ne mellom oss stadig tydeligere. Jeg var en helt normal jente på alle måter, også utseendeme­ssig, mens Hanne rett og slett var en skjønnhet. Det lange, blonde håret og det modellpene ansiktet var vanskelig å unngå å legge merke til. Hun lot det likevel aldri gå til hodet på seg, hun var fortsatt en av oss.

Vi valgte samme linje på videregåen­de, og gleden var stor da vi havnet i samme klasse.

Det var sjelden at vi var mange dagene borte fra hverandre, så avhengige var vi av hverandres selskap. At vi ville vaere bestevenni­nner til evig tid, var vi ikke et øyeblikk i tvil om.

Så skjedde det som forandret alt.

HANNE BLE STOPPET på gaten av en representa­nt fra et modellbyrå. Først trodde hun ikke på ham, men da hun fikk visittkort­et hans og foreldrene sjekket opplysning­ene, skjønte de at det var sant. De hadde et møte med modellbyrå­et allerede uken etter, og innen kort tid hadde hun fått kontrakt. Jeg var så innmari stolt av henne. Tenk at venninnen min skulle bli modell!

Hanne sluttet på skolen etter kort tid, fordi modelljobb­ingen ville ta mye av tiden hennes. Hun hadde egentlig ikke lyst til det, men trøstet seg selv med at hun kunne ta igjen skolegange­n senere. Vi to skulle likevel ikke miste hverandre, forsikret hun meg om, og til å begynne med trodde hun nok på det selv også.

Hanne ble omtalt som et stjernesku­dd på modellhimm­elen, og hun og moren flyttet til hovedstade­n fordi det var lettere med tanke på karrieren hennes.

Den første tiden ringte hun meg hver dag og fortalte entusiasti­sk om alt som skjedde. Vi avtalte at jeg skulle komme ned og besøke henne så fort hun hadde funnet seg til rette.

Ukene og månedene gikk uten at vi møttes. Telefonene fra henne ble stadig sjeldnere, og når jeg prøvde å si at jeg savnet henne eller spørre når jeg skulle komme, ble hun irritert. Jeg måtte jo forstå at hun hadde det travelt. Siste gang vi pratet, endte det med en stor krangel, hvor hun mente at jeg kun tenkte på meg selv. Hun sa at jeg tydeligvis ikke ønsket at hun skulle lykkes, men bare var sjalu fordi hun hadde fått en mulighet jeg aldri ville få.

Etter at hun hadde slengt på røret, gråt jeg i timevis. Moren min prøvde å trøste meg med at det nok var mye for Hanne nå, og at det helt sikkert ville ordne seg igjen. Jeg ønsket så inderlig å tro henne. Men jeg hørte aldri fra henne igjen, selv om jeg både ringte og skrev brev. Etter et års tid måtte jeg bare innse at vennskapet var over.

I årene som gikk, så jeg av og til bilder av Hanne i forskjelli­ge reklamer, men det var ikke ofte. Jeg tenkte at hun sikkert hadde store jobber i utlandet som vi i Norge ikke fikk se, for jeg var ikke i tvil om at hun var vakker nok til å kunne slå igjennom i utlandet. Jeg heiet fortsatt på henne og ønsket at hun skulle få den suksessen hun drømte om.

JEG TRAFF MANNEN min på en festival da jeg var tjuetre år. Vi ble stormende forelsket, flyttet etter hvert sammen, og deretter fulgte bryllup og barn. Jeg fortalte Lars om Hanne ganske tidlig, og jeg felte noen tårer fordi jeg fortsatt savnet henne. Også han trøstet meg med at hun nok kom tilbake igjen, men nå var det gått så lang tid at jeg ikke lenger trodde på det selv.

Da det ringte på døren en lørdag formiddag, var jeg midt i helgevaske­n. Lars hadde tatt med seg ungene på besøk hos sine foreldre, og jeg spilte så høy musikk mens jeg svingte vaskekoste­n, at det var bare flaks at jeg hørte ringeklokk­en.

Utenfor sto en fremmed kvinne, hun så sliten ut og var svaert mager. Det var først da hun sa «Hei Line», at jeg kjente henne igjen. Det var Hanne. Perpleks sto jeg et øyeblikk uten å si noe, før jeg nølende ba henne komme inn. For å vaere helt aerlig var jeg skeptisk, for hun så herjet ut, og jeg var redd hun gikk på stoff. Det var lite igjen av den skjønnhete­n hun hadde vaert sist jeg så henne.

De første minuttene ble rare og kleine, vi var som to fremmede. Det var Hanne som til slutt brøt igjennom, tok hånden min og sa: «Unnskyld. Unnskyld for at jeg ødela det beste vennskapet jeg noensinne har hatt.» Så begynte hun å gråte, og da jeg la armene mine rundt den magre kroppen hennes, kunne jeg ikke annet enn

«Unnskyld. Unnskyld for at jeg ødela det beste vennskapet jeg noensinne har hatt.»

å føle medlidenhe­t med henne. Det var ikke vanskelig å skjønne at livet ikke var blitt slik hun hadde drømt om.

Så fortalte hun om store drømmer og løfter, etterfulgt av store krav og svik. Hun ble lovet en strålende framtid, men det krevde at hun ga slipp på alt annet og gikk helt og fullt inn i jobben som modell. Det krevde også at hun, som var slank fra før, gikk ned i vekt. Hun ble aldri tynn nok, og sluttet etter hvert nesten å spise.

De som jobbet med henne var fornøyde jo tynnere hun ble, men kjeftet på henne fordi hun ikke lenger hadde krefter til å jobbe lange dager. Det var da en av de andre modellene tipset henne om et stoff som ville gjøre det lettere for henne å jobbe hardt på tross av lite naering. Ikke lenge etter var hun narkoman.

Det er grenser for hvor lenge man kan drive rovdrift på seg selv, og etter hvert ble livsstilen hun levde, for mye for henne. Hun fikk stadig faerre jobber, og til slutt sa modellbyrå­et opp kontrakten hennes. Fra da av gikk det raskt nedover med henne. På denne tiden bodde hun alene i utlandet, og det var derfor ingen som visste hvordan hun hadde det. Hun husker lite fra denne tiden, men vet at hun ruset seg mye.

Til slutt var hun så nedkjørt at kroppen sa stopp, og hun fikk et illebefinn­ende mens hun var på butikken. Hadde det skjedd hjemme, er det ikke sikkert at hun ville vaert i live nå. Hun ble hentet i ambulanse og lagt inn på sykehuset, så mager og utslitt at hun var døden naer. Det ble den vekkeren hun trengte.

Hun la seg inn til avrusning og behandling, og gradvis begynte hun å finne tilbake til seg selv. Selv om hun fortsatt så mager ut, hadde hun lagt på seg flere kilo og begynt å få energien tilbake. Narkotika hadde hun ikke rørt på et år. Alt hun nå ønsket, var å få tilbake det livet hun hadde før hun begynte å jobbe som modell, og å få tilbake bestevenni­nnen sin.

Det var mange følelser som raste inni meg, og jeg kjente at jeg behøvde litt tid til å kjenne etter. Det var forferdeli­g å høre hvordan livet hennes hadde vaert, og hvor mye vondt hun hadde opplevd, men det forandret ikke det faktum at hun hadde sviktet meg. Jeg skjønte at jeg måtte vaere aerlig, og sa at jeg behøvde betenkning­stid. Vi kunne uansett ikke fortsette der vi slapp, og jeg visste ikke helt hvordan vi skulle finne tilbake til hverandre eller om jeg kunne stole på henne igjen.

Jeg så at hun ble lei seg, men jeg kunne ikke gjøre det annerledes. Før hun gikk, avtalte vi å holde kontakten og se hva som skjedde. Da Lars og ungene kom hjem den kvelden, satt jeg i sofaen og stirret ut av vinduet, mens vaskebøtta sto igjen midt på det skitne stuegulvet.

gått tjue år, og jeg og Hanne er blitt bestevenni­nner igjen for lengst. Hun jobbet hardt med seg selv den gangen, og er igjen den Hanne jeg kjente, bare i voksen versjon. Hun giftet seg med en flott mann, men de fikk dessverre aldri noen barn. Hun elsker derimot jobben sin i en barnehage, og er en fantastisk tante for mine barn.

Jeg er så glad for at jeg ga henne en sjanse til, men framfor alt er jeg glad for at Hanne greide å komme seg ut av det tøffe livet hun levde den gang. Vi vet hvor galt det kunne gått, og priser oss lykkelige for at hun aldri mistet livsgniste­n selv om livet herjet hardt med henne. Det er ikke alltid livet blir slik vi hadde tenkt, og av og til kan det føles uoverkomme­lig, men det betyr ikke at det ikke kan bli godt igjen. Det er min kjaere bestevenni­nne et godt bevis på.

 ??  ?? NÅ ER DET
NÅ ER DET

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway