Jeg ble kjaereste med en «spradebasse»!

Jeg var sent ute med kjaerester. Kanskje fordi jeg var litt lubben og hadde liten tro på meg selv. Men når jeg en sjelden gang møtte en, hadde mamma alltid et eller annet kallenavn på lur. Etter å ha truffet Robin var jeg spent på hva hun ville kalle ham.

DA JEG MØTTE Andreas, som var litt rufsete, kalte mamma han for «lassisen». Andre gutter jeg hadde vaert sammen med, fikk navnene «skrytepaven» og «diltepetter». Selv om hun aldri sa disse klengenavnene direkte til guttene, såret det meg veldig. Hun kunne aldri funnet på å bruke sånne kallenavn om min søsters kjaerester. Det var helt tydelig at hun syntes de var «finere» enn mine. Jeg overhørte nemlig en telefonsamtale mellom henne og en venninne, der hun snakket om gutter søsteren min var «kommet hjem med» og de guttene jeg kom «drassende» med. Hun kunne ikke vist tydeligere hvor stor forskjell hun syntes det var mellom meg og søsteren min. Jeg truet med aldri å vise en ny kjaereste til henne, om jeg i det hele tatt fikk en. Da syntes hun at jeg manglet humor.

DET VAR BARE jeg som bodde hjemme, men jeg syntes etter hvert at det ble slitsomt med dette kjaerestemaset og fikk meg en egen liten leilighet.

Jeg trivdes godt med jobben min og leiligheten min. For det meste holdt jeg meg hjemme, også i helgene. Jeg koste meg litt for mye med mat og godteri og la på meg enda litt mer. En gang iblant fikk venninnene mine dratt meg med ut, men jeg kom alltid hjem uten å ha fått så mye som et flørtende blikk. Det virket som om at alle, unntatt meg, fikk kjaerester denne sommeren. En fin dag skulle vi ut og feire bursdagen til en venninne. Vi var fire jenter som dro til en restaurant med brygge rett utenfor. Etter å ha spist et godt måltid satte vi oss på brygga og så på livet. Vi kikket etter kjekke menn og kommenterte hår, klaer, hvordan de gikk og sto og hvor kjekke de var på en skala fra én til ti. Jentene var veldig interesserte i få spleiset meg, som var den eneste single av oss. Jeg hadde speil, så jeg visste godt hvem jeg ikke hadde kjangs på, men den typiske «kjekkas» hadde heller aldri interessert meg.

Mens vi satt der, kom en enslig fyr spaserende – eller «spankulerende», passer nok best å si. Han hadde bare på seg en shorts og var brun, innsmurt og skinnende. Han kastet litt på håret, og det var tydelig å se at hver bevegelse var innøvd foran speilet. Jeg tenkte at han faktisk virket usikker. At han var pen og hadde kropp som en modell, kunne ingen ta ifra ham, men det var et eller annet hjelpeløst over ham. Venninnene mine fniste, uten at han kunne forstå hva de fniste av. Da han var nesten rett ved oss, skrek han plutselig og løftet det ene beinet. Han hadde fått en stor flis i foten, kunne jeg se. Han ynket seg og satte seg ned. Som nyutdannet sykepleier følte jeg at det var min plikt å hjelpe, så jeg reiste meg og tilbød meg å se på såret. Jeg fikk lett tak i flisen og dro den ut. Det blødde ganske mye. Jeg tilbød meg også å gå inn på apoteket like ved og kjøpe forbindingssaker.

Han takket for det og sa han skulle vipse meg etterpå. Jeg forbandt foten hans, og han takket så mye. Etter at han hadde gitt meg penger for utlegget, spurte han om han kunne sitte sammen med oss – foten var litt vond å gå på. Da foten så ut til å bli bedre, lurte han på om han kunne spandere en øl på meg et sted, og jeg sa ja takk. Venninnene syntes det var helt greit for dem.

Da jeg gikk for å finne et ølsted sammen med Robin, som han het, så jeg at det begynte å skye litt over. Jeg følte meg ubekvem av å gå der sammen med en barbeint, nesten naken mann. Jeg lurte på hvor han hadde skoene og klaerne sine.

Han fortalte at han hadde reist sånn med bussen i dag. Han var så inderlig glad i sommeren at han gjerne kunne gått uten en tråd om det hadde vaert lov. Da det ble litt kjøligere, syntes jeg det var direkte flaut å sitte der sammen med ham, og jeg sa at nå var det på tide å komme seg hjem. Jeg drakk opp ølet mitt og reiste meg. Da spurte han om vi kunne ta trikken sammen – og om det passet med retningen jeg skulle ta. Det gjorde faktisk det. Jeg hadde ikke lyst til å si nei, selv om det var langt utenfor komfortsonen min.

Robin var en hyggelig og blid fyr. Han hadde ikke bodd i byen mer enn noen få uker og var ikke blitt kjent med noen ennå. Han følte seg i grunn litt ensom. Selv i sin nye jobb følte han seg ensom, men han var optimistisk og hadde tro på at det ville gå bedre etter hvert.

Jeg skulle av flere holdeplasser

«At han var pen og hadde kropp som en modell, kunne ingen ta ifra ham.»

før ham og ønsket ham lykke til før jeg hoppet av og gikk hjem. På en måte var jeg skuffet over at han ikke hadde spurt om mobilnummeret mitt, men jeg tenkte også at det kunne vaere like bra, han var nok litt for spesiell for meg.

Det var ikke gått en time engang, før han ringte. Først skjønte jeg ingen ting, så kom jeg på at han fikk nummeret mitt da han vipset for forbindingssakene. Jeg kjente at hjertet gjorde et lite hopp. Han sa at han likte meg så godt og lurte på om vi kunne treffes igjen, for eksempel etter jobb i morgen? Jeg hørte at han var veldig nervøs, og det gjorde meg litt mer selvsikker. Jeg svarte at det kunne vi jo godt. Han kunne komme til meg, og så kunne vi finne på noe.

Jeg gikk til helfigur – speilet jeg hadde i entreen og studerte meg selv. Jeg kom til den konklusjon at Robin og jeg rent utseendemessig absolutt ikke passet sammen.

Uansett ville jeg gi dette en sjanse og sa til meg selv at «jeg er bra nok», før jeg forlot speilet.

DET BLE EN skikkelig varm dag, og Robin sto der i shortsen sin og ikke noe annet, utenom en bag og sko som han hadde denne gangen på grunn av skaden i foten. Jeg ble litt skuffet, han kunne i det minste ha tatt en trøye på seg! Jeg syntes ikke hans hang til å vandre halvnaken rundt rimet saerlig med sjenanse, men man vet jo aldri. Jeg spurte om vi skulle dra til et koselig vann jeg visste om i skogen. Det ville han gjerne.

Jeg inviterte ham ut på terrassen først, der jeg hadde satt fram melon og frisk drikke.

Jeg hadde det så koselig i hans selskap. Den jålekoppen jeg hadde trodd han var, fantes ikke. Han var bare hyggelig og veldig sjenert. Da jeg sa at han hadde sett ut som en fotomodell da jeg først så ham på brygga, sa han at han hadde hørt det noen ganger, men at jentene forsvant når de oppdaget hvor usikker og sjenert han var. Det var noe spesielt med meg som gjorde at han våget å ta initiativ til kontakt. Han fortalte at han var mest komfortabel med seg selv om sommeren når han kunne vise kroppen sin. Den var hans stolthet. Han var enig i at det var uvanlig og kunne virke dumt, men jo mindre klaer han hadde på seg, desto mer selvsikker ble han. Det var når han begynte å snakke, at folk skjønte at han ikke var sånn som han ga inntrykk av.

ETTER EN DEILIG dag ved skogsvannet var Robin og jeg sammen hver eneste dag, og snart kalte vi oss for kjaerester. Jeg hadde veldig lyst til å vise ham fram for mamma. Jeg tenkte at denne gangen ville hun vel ikke finne på noe negativt å kalle kjaeresten min. Mamma hadde vaert så opptatt den siste tiden og litt hemmelighetsfull. Jeg begynte å lure på om hun også hadde funnet seg en kjaereste. Jeg spurte Robin om han hadde lyst til å svippe innom og hilse på mamma. Heldigvis ville han det.

Jeg kunne se at det satt en fremmed mann i hagen hennes da vi kom, men først tok jeg med Robin ut på kjøkkenet, så mamma fikk hilse på ham først. Robin gikk inn på kjøkkenet på sin sedvanlige måte, som en fotomodell. Mamma hilste på, tydeligvis litt overrasket, så hvisket et ord til meg – «spradebasse»? Jeg hadde mest lyst til å fike til henne, men lot som ingenting. Så ba hun oss sette oss ved bordet i hagen og hilse på hennes nye venn, Kjetil. En kjekk mann. At han var fullstendig uten hår, syntes jeg ikke gjorde mannen mindre attraktiv, men jeg fikk veldig lyst til å hevne meg litt. Etter å ha hilst og vekslet noen ord med ham fikk jeg en anledning til å hviske til mamma, «skallefrans»? Hun snudde seg mot meg med lynende blikk.

«Mangler du humor?» fikk jeg sagt, med et stort hoverende smil.