Hans datter aksepterer ikke forholdet vårt

Evens kone lever fremdeles, men hun er svaert dement og kjenner ikke lenger igjen ham. Nå anklager datteren hans ham for å vaere utro med meg.

FOR TO SOMRE siden var jeg med på en byvandring, og der møtte jeg Even. Vi var en gjeng på drøyt ti personer som gikk langs elven i byen vår samtidig som vi lyttet til guiden, som var veldig flink til å fortelle.

Jeg hadde vaert på tre tidligere byvandringer denne sesongen, og jeg husket at Even hadde vaert med på én. Men da hadde vi ikke snakket sammen ennå.

Etter byvandringen var vi et par stykker som fortsatte til en liten kafé, der vi tok en kaffe. Da vi skulle bryte opp, viste det seg at han og jeg skulle samme vei, så vi slo følge.

Mannen min, som gikk bort for fem år siden, hadde vaert en lidenskapelig hobbyfotograf med by- og naturbilder som spesialitet, så jeg spurte Even om han ville bli med opp og ta en titt på de vakre bildene som mannen min hadde tatt av akkurat elven vår. Even takket ja med glede og ble med meg hjem til mitt lille rekkehus.

Vi hadde så mye å snakke om, og jeg innså at han var en snill, rolig og sjarmerende mann. Det endte med at han ble til middag den kvelden, og da han dro hjem til seg selv, visste vi at vi ville ses igjen.

SLIK GIKK DET altså til at Even og jeg ble kjent. Vi innså kjapt at vi trivdes svaert godt sammen, såpass godt at vi har fortsatt å treffes, selv om det ifølge hans voksne datter ikke passer seg at vi gjør det. For Evens historie er litt annerledes enn min.

Selv har jeg vaert enke i flere år, og ingen annen mann kommer noensinne til å ta Anders’ plass i livet mitt.

Men jeg vet at Anders ikke ville ha ønsket å se meg sitte alene når livet fremdeles har så mye å gi og det finnes så mye jeg vil oppleve, og det er morsommere å gjøre det sammen med noen.

Mine barn er dessuten bare glad for at jeg er aktiv, og at jeg fremdeles føler meg som en attraktiv kvinne.

Da det gikk mot slutten for Anders, snakket vi også om hvordan livet ville bli for meg den dagen han var borte. Da legene oppdaget kreften hans, visste vi at han ikke hadde lenge igjen, og vi gjorde det beste vi kunne av den tiden som var igjen. Han ba meg om å fortsette å leve og nyte livet – for ham også.

Jeg vet at han aldri ville ha hatt noe imot at jeg etter en tid begynte å vaere sammen med annen mann, akkurat som at jeg aldri ville ha nektet ham å treffe en annen kvinne hvis det motsatte hadde vaert tilfelle.

FOR EVEN ER det likevel annerledes. Han er fortsatt gift, selv om han mistet kona Vivian for lenge siden. Hun ble rammet av Alzheimers sykdom for fem år siden og er i dag så bortreist at hun ikke lenger kjenner Even igjen. Hun viser ingen tegn på at hun vet hvem han er.

Han har vaert ved hennes side gjennom sykdommen, fra å vaere forvirret, deretter aggressiv og nå fravaerende. Hans elskede kone er ikke lenger hos ham, og når han besøker henne, er hun en fremmed. Likevel drar han til sykehjemmet annenhver dag og sitter en stund hos henne, selv om hun som regel ikke reagerer på at han er der. Det har vaert tungt for ham mange ganger, han elsker henne jo fremdeles, og det er naturligvis vondt å se henne så syk.

Datteren Isabella, derimot, har ikke samme behov for å besøke moren sin, virker det som, så det er ikke ofte hun titter innom.

Likevel kritiserer hun faren sin etter at hun har fått vite om meg. Og da vet hun ikke hva slags forhold vi har engang.

«Alle som kjenner Even, har bemerket at han virker både piggere og gladere enn på lenge, og jeg vet at selv Isabella har lagt merke til det.»

VI HADDE TRUFFET hverandre i nesten et halvår da han en dag bestemte seg for å fortelle

Isabella om oss og kanskje til og med be oss begge ut på middag, slik at vi fikk laere hverandre å kjenne. Han skjønner ikke at han gjør noe galt ved å ha en ny venninne når kona hans ikke lenger er

«til stede».

Konas sykdom fikk ham til å føle seg utrolig ensom, han hadde ingen han ikke kunne snakke med.

I begynnelsen forsøkte han å dekke over alt som hendte, for at ingen skulle legge merke til hvor galt det sto til med Vivian, men med tiden var han nødt til å innrømme overfor både seg selv og andre at noe var galt.

Da Vivian så kom på hjem, var Isabella den første til å oppmuntre faren sin til å gå ut og treffe andre mennesker. Hun oppfordret ham til å gå på bingo og ga ham teaterbilletter. Det hun ikke kan akseptere, er at han gjør disse aktivitetene sammen med meg.

EVEN OG JEG har et forhold i dag, men vi bor hver for oss, og slik kommer det til å fortsette å vaere. Vi gjør ingen stor sak av at vi er blitt et par, og jeg tror ikke at så mange vet at vi elsker hverandre. De fleste tror nok bare at vi er gode venner, og av respekt for Vivian kommer vi til å fortsette å gi det inntrykket.

Jeg blir bare så lei meg av Isabellas reaksjon. Hun har ved flere tilfeller ringt meg og bedt meg om å la faren og familien hennes vaere i fred.

Hun sier at jeg er en lykkejeger som forsøker å splitte familien, og anklager meg for å forsøke å sikre meg farens penger, til tross for at jeg aldri har bedt ham om noe. Jeg har god økonomi, kanskje til og med bedre økonomi enn Even, og forstår ikke hvordan Isabella kan få seg til å mene dette.

ALLE SOM KJENNER Even, har bemerket at han virker både piggere og gladere enn på lenge, og jeg vet at selv Isabella har lagt merke til det. Hvorfor kan hun ikke da slutte å anklage ham for å vaere utro mot moren hennes, og slutte å oppføre seg dårlig mot meg?

Hun er tross alt ingen unge lenger, men virket sjalu og bryr seg heller ikke om å besøke moren sin for å se at alt er bra.

Livet går videre for den som fremdeles har noe å gi og glede seg over, og vår felles tilvaerelse gjør livet lysere for oss begge.

Verken Even eller jeg vil ta noe fra Vivian. Vårt vennskap sørger bare for at han går og besøker henne med litt lettere steg, og at han føler seg mindre ensom når han går derfra.