Vi ble først venner etter skilsmissen

Jeg gjorde alt for å skjule at Erlend hadde et alkoholproblem og tok ofte på meg skylden for brutte avtaler. Det gikk utover mitt forhold til svigermor.

DET HAR HENDT noe helt uventet, og jeg er nok den som er mest overrasket av alle. Vi er blitt venninner, min svigermor og jeg.

Egentlig er hun ikke svigermoren min lenger og har ikke vaert det på lenge, men hun var det i mange år.

På den tiden sto vi hverandre ikke spesielt naer, men jeg synes at hun har endret seg siden den gang. Eller så er det helt enkelt tiden som har endret oss begge. Og så har vi jo Kristian som binder oss sammen, godgutten som vi elsker over alt annet.

Siden jeg og Kristians far, Erlend, gikk fra hverandre for et par år siden, har Brita gjort alt for å hjelpe til og beholde kontakten med Kristian.

DET VAR ERLENDS alkoholproblem som gjorde det umulig for oss å fortsette som familie. Jeg ble dratt mellom min egen usikkerhet og alle skuffelsene hans alkoholavhengighet var skyld i. Og det er vondt å vaere vitne til at den personen man elsker, ødelegger seg selv.

Nå står jeg endelig på egne bein og har skapt en god tilvaerelse for Kristian og meg. Faren hans dukker opp fra tid til annen.

I mange år gjorde jeg alt for å skjule hvor ille det var. Jeg tok på meg skylden hvis vi ikke kunne dra til svigermor Brita som planlagt og ble den som måtte skuffe henne i mitt forsøk på å beskytte Erlend.

Det ble mange kjipe samtaler og kanselleringer, noe som førte til at Brita og jeg aldri fikk mulighet til å få et godt forhold.

MEN SÅ EN dag, ett år etter skilsmissen, støtte vi to helt tilfeldig på hverandre i byen. Vi tok en tur på en kafé, men praten gikk noe tregt. Hun ville selvfølgelig høre alt om Kristian, og det fortalte jeg med glede.

Ettersom min egen mor ikke lenger var i live, føltes det godt å betro seg til noen som brydde seg så mye om sønnen min.

Våre øyne møttes i forståelse et par ganger, og jeg la spontant hånden min over hennes. Plutselig var det en varme der som var til å ta og føle på. Senere gikk vi sammen for å hente Kristian på fritidsordningen.

Etter dette har vi vaert på kino med Kristian et par ganger, og så en gang, da Kristian var hos Erlend, gikk Brita og jeg på teater.

Jeg hadde ikke fortalt henne om Erlends alkoholproblemer. Etter hvert kom likevel alkoholproblemene på agendaen, og først var jeg litt redd for at hun ikke ville høre snakk om det. Men det virket som hun hadde skjønt mer enn jeg trodde.

Det var deilig endelig å få snakke åpent om hvor vanskelig det hadde vaert og til en viss grad var ennå. For jeg måtte jo trøste Kristian når Erlend sviktet. Brita forklarte at hun ville hjelpe til så godt hun kunne.

Jeg husker den første tiden med Erlend da vi var unge og nyforelsket. Vi levde i vår egen lille boble da, men nå skjønte jeg plutselig grunnen til Britas hovne øyenlokk og hvor ulykkelig hun selv hadde vaert i ekteskapet sitt. På sett og vis har vi en felles livshistorie, og det er ikke bare på grunn av Kristian.

NÅ ER BRITA blitt min forbundsfelle. Hun forteller om hvordan hun selv dekket over for sin alkoholiserte mann da Erlend var barn. Mannen og hun skilte lag sent i livet, og han lever ikke lenger.

Jeg føler meg ofte både glad og sterk etter hver gang vi har møttes. Av og til slår det meg at det var synd at vi ikke åpnet oss for hverandre tidligere, men det er ikke noe jeg dveler ved. Det er livet nå som gjelder!

«Det er synd at vi ikke åpnet oss for hverandre tidligere.»