Roman: Kjaerlighetsstien 43 (5:6)

Etter en lang arbeidsdag ringer det uventet på døren, og i et kort øyeblikk innser Klara at hun håper at det skal vaere Benjamin. Det er det ikke, det er ekskjaeresten Mikkel. Han har med seg en stor bukett roser.

Dette er hendt:

Klara er i en personlig krise. Hun har egentlig kontroll på tilvaerelsen og har nettopp kjøpt egen bolig, tross sin unge alder. Kjaerligheten er det verre med, kjaeresten har nylig gått fra henne fordi hun etter sigende er for kjedelig. For å glemme kjaerlighetssorgen arbeider hun hardt med å pusse opp huset og leier dessuten ut annekset for å spe på inntekten. Leieboeren, Benjamin, ligger fyllesyk og fael på gulvet da hun møter ham første gangen og viser seg også som en skjørtejeger som bytter ut damer oftere enn han bytter skjorte. Klara er ikke saerlig sjarmert, men må innrømme at han ser bra ut. Da den ene unge damen etter den andre tropper opp for å treffe Benjamin, stiger irritasjonen hos henne. Etter hvert viser han seg å vaere hjelpsom og snill, tross alt, og etter å ha blitt invitert på middag hos ham, merker vennene og familien hennes at hun har forandret seg.

– MIKKEL? UTBRØT Klara overrumplet. Midt i overraskelsen kjente hun også et blaff av skuffelse, for i et aldri så lite øyeblikk hadde hun vaert sikker på at det var Benjamin som ringte på.

Mikkel kremtet og flyttet litt på buketten så hun kunne se ham bedre. Han var i arbeidsklaer, hvilket ville si mørke bukser, svarte, blanke sko, og under den mørkegrå blazeren – som måtte vaere ny – så hun en kritthvit skjorte og et gyllent, stripet slips.

– Hei, Klara. Jeg ville bare … se huset, hvis du vil vise meg det? Dette er en liten innflyttingsgave. Han gestikulerte forsiktig med blomstene.

Klara skulle til å trekke seg bakover for å slippe ham inn, da det skramlet fra hagegrinden. Det var Benjamin. Det vred seg i Klara. Av alle mulige tidspunkter dukket han selvfølgelig opp akkurat nå, mens hun sto her med Mikkel. Lydene kom fra Benjamins offroadsykkel, som han var i ferd med å manøvrere gjennom porten.

– Hei, søtingen! ropte han høyt og glad.

Søtingen? Klara konstaterte forbløffet at det var det han hadde kalt henne, samtidig som Mikkels ansikt fikk et forvirret uttrykk. Benjamin støttet sykkelen mot husveggen og kom opp trappen.

Han sendte et flørtet slengkyss til Klara, før han strakte ut hånden til Mikkel.

– Er det du som er ekskjaeresten, kanskje? spurte han som om det var det mest interessante i verden for ham.

Mikkel kremtet igjen og flyttet buketten over i venstre hånd. Han kastet et nervøst blikk mot Klara.

– Ja, jeg … Mikkel Nygård, heter jeg.

Benjamin trykket hånden hans begeistret. – Benjamin Ramberg, hyggelig å møte deg.

Så flyttet han oppmerksomheten til Klara: – Dusjen venter, men vi sees senere, ok, Klara?

Skulle de sees senere? Ikke det hun var klar over. Benjamin løp ned trappen igjen, og Klara kunne endelig ta imot buketten og slippe Mikkel inn.

– Jeg setter dem i vann med det samme. De er veldig fine.

Ute på kjøkkenet fastslo hun at de ikke bare var veldig fine, de måtte ha kostet en formue for den ellers litt sparsommelige og fornuftige Mikkel.

– Det var lurt å male kjøkkenskapene, sa Mikkel mens hans strøk med fingertuppene over en av skapdørene. – Riktig fint. Dette huset kan faktisk vise seg å vaere en god investering, selv på kort sikt.

Hun nikket og tvang seg til ikke å kikke gjennom kjøkkenvinduet mot annekset mens hun arrangerte rosene i den største vasen hun eide.

– Får jeg se resten av huset?

Det er tross alt noe annet å se det i virkeligheten enn på bildene fra megleren.

Klara ga ham den store rundturen. Mikkel var begeistret og ga uttrykk for det i hvert rom. Klara på sin side hadde vanskelig for å konsentrere seg om samtalen på vei gjennom huset. Hun kunne ikke la vaere å spekulere på den besynderlige oppførselen til Benjamin. Hun hadde en anelse om hva det dreide seg om.

«Benjamin sendte et flørtet slengkyss til Klara, før han strakte ut hånden til Mikkel.»

Benjamin var ikke dummere enn at han skjønte hvem den velkledde karen med rosebuketten var, og så hadde han i beste mening antydet et tettere forhold mellom seg og Klara enn det reelle. Det var søtt av ham, egentlig. Og omtenksomt. Likevel gjorde det Klara merkelig nedstemt.

Rundturen i huset sluttet på badet, som Mikkel nesten ikke kunne rive seg løs fra.

– Hvis du ikke hadde hatt en avtale med leieboeren i dag, ville jeg ha invitert på en mør biff og en god vin et eller annet sted, sa Mikkel.

– Det var da … veldig hyggelig av deg, smilte Klara.

Det slo henne at hvis han hadde tilbudt dette dagen etter den store krangelen deres, ville hun blitt overlykkelig.

– En annen gang, nikket Mikkel og ville gi henne en avskjedsklem. Det ble litt anstrengt, for hun var ikke forberedt på det i det hele tatt. Hun prøvde å smile bort forlegenheten sin og fulgte ham til døren.

– Takk igjen for de vakre rosene, sa hun.

– Takk for at jeg fikk se huset, svarte han. – Vi må snakkes igjen snart.

Da hun endelig kunne lukke døren bak ham, lente hun ryggen mot den og pustet ut. Så gikk hun ut på kjøkkenet og nistirret på rosene. De var vakre. Men de duftet ikke, konstaterte hun.

Benjamin var ikke i annekset lenger, for det lå mørkt. Hadde Mikkel lagt merke til det, og i så fall undret seg over hva det ble til med «vi sees senere»?

Faktisk, innså hun litt overrasket, faktisk brød hun seg ikke om hva Mikkel trodde eller ikke. Hun dumpet ned på en kjøkkenstol og kikket ut i luften foran seg. Egentlig kunne hun ikke huske hva det var med ham som hun hadde vaert så forelsket i.

HELGEN GIKK, MED besøk av Julie, som var irritert over at den kjekke leieboeren i annekset ikke dukket opp. Sammen malte de det siste rommet i andre etasje, og da Julie hadde dratt hjem, kunne Klara fornøyd betrakte resultatet fra døråpningen.

Lørdag hadde hun sin vane tro handlet inn til hele uken, og litt på trass besluttet hun å lage nettopp den kyllingsuppen som hun og Mikkel var blitt uvenner over. Men da kyllingen småkokte under lokket, og duften av laurbaer og grønnsakbuljong spredte seg i kjøkkenet, klarte hun ikke fri seg fra tanken om at det var litt trist å skulle spise det samme fire–fem dager på rad.

Selv om det var enkelt, billig og sparte tid. Mikkel hadde kanskje et poeng. Og Benjamin, også.

Nå hadde hun tross alt begynt med kyllingen, så hun fullførte prosessen og rensket kjøttet av kyllingen da den var kjølt ned, mens grønnsakene kokte i buljongen. Da hun sprang søndagsturen, bestemte hun seg for å spise suppen samme kveld. Så ville hun ta med resten av den til foreldrene, når hun besøkte dem på mandag. Ja, det ville vaere hyggelig. Da hun skrev forslaget til moren, ble det mottatt med stor begeistring.

Hun kjente at hun hadde et nesten uovervinnelig behov for å fortelle dette til Benjamin, selv om hun visste at det var litt tullete. Hvorfor skulle han ha noen interesse av at hun fravek det vanlige programmet sitt? Han ville sikkert flire høyt og irriterende over at det fikk henne til å føle seg litt … frimodig, nesten.

Mandag kom, og foreldrene roste suppen hennes, mens Klara bestrebet seg på ikke å nevne Benjamin. Først i bilen på vei hjem kom hun på at hun helt hadde glemt å nevne det overraskende besøket fra Mikkel.

På tirsdag hadde hun ennå ikke sett snurten av Benjamin, ei heller på onsdag. Det var faktisk dette hun gikk og funderte over da hun kom tilbake til plassen sin etter torsdagens lunsjpause, som hun for øvrig hadde brukt på å handle pyntegresskar og purpurlyng. Hvor var han, og hva drev han med? Ikke det at hun hadde noe med det, selvsagt.

Vibeke var på sykehuset for å fjerne kulen på skulderen, men Sofie hadde bare tatt en kort lunsj og satt allerede på plassen sin da Klara kom tilbake. Da hun fikk se Klara, gestikulerte hun ivrig at hun skulle komme over. Da Klara kom bort til henne, bøyde Sofie seg fram og hvisket høyt: – Det er Mikkel. Han svirrer omkring her inne på avdelingen, og for en

Ikke gå glipp av vår søte roman!

stund siden spurte han om du ikke var på jobben i dag.

– Ok, nikket Klara.

Sofie ble overrasket. – Det tok du rolig.

– Ja, er det noen annen måte å ta det på? Klara måtte le litt av ansiktsuttrykket til Sofie. Hun gikk tilbake til plassen sin, der hun sjekket kalenderen. Om et kvarters tid hadde hun møte med et middelaldrende par, Grethe og Finn Møller. De overveide å kjøpe leilighet til datteren, som var kommet inn på drømmestudiet i Trondheim, men som ikke kunne finne noe rimelig sted å bo.

Noen kremtet bak henne, og da Klara snudde seg, sto Mikkel der.

– Hei, Mikkel.

– Hei, Klara.

Han nikket, og Klara så avventende på ham.

– Ja? sa hun.

Mikkel flyttet vekten over på den andre foten og kremtet igjen.

– Jeg har begynt på i et nytt treningssenter, men det vet du kanskje?

– Hva? Hvordan skulle jeg vite det?

I samme øyeblikk som hun sa det, datt polletten ned for henne. Han måtte ha begynt på det treningssenteret der Benjamin jobbet som personlig trener.

– Åh, mumlet hun.

– Benjamin.

– Leieboeren din, Benjamin, bekreftet Mikkel unødvendig.

– Vi pratet litt sammen i garderoben, og jeg kan forstå at du får … ehm … at du er gjenstand for en del oppmerksomhet fra det motsatte kjønn? Ikke bare fra Benjamin, men fra alle mulige andre. Er det riktig oppfattet?

Klara stønnet innvendig, mens hun gjorde det hun kunne for å virke uanfektet. Benjamin hadde fortsatt kampanjen for å gjøre Mikkel mer interessert, men i virkeligheten var dette bare pinlig.

– Mikkel, nå må du … åh, der kommer kundene mine. Jeg må ta meg av dem.

– Ok, sa Mikkel og tok et par skritt bakover. – Vi prates.

Klara nikket tilbake og sendte ekteparet Møller et stort smil og vinket dem naermere.

– Vi er nok litt tidlig ute, unnskyldte Grethe Møller seg.

– Vi kan vente, hvis du er opptatt, sa mannen hennes.

– Det er helt i orden, insisterte Klara. – Jeg har faktisk booket møtelokale til oss, og jeg tror det er ledig allerede. La oss bare sette i gang med det samme.

LYSET VAR PÅ i annekset, og den grønne gardinen lyste henne i møte da Klara kom hjem fra jobben den kvelden. Torsdag var det langåpent i banken, og det var blitt mørkt for lenge siden. Benjamins mountainbike sto lent opp mot veggen.

Klara gikk rett til døren og banket på, og Benjamin åpnet med det samme. Det lyse, krøllete håret var vått, og han var barbeint.

– Klara, sa hyggelig, smilte han. – Kom inn, det er jo bikkjekaldt i dag, og jeg kommer rett fra dusjen. Kom inn!

Klara gikk inn i entreen med et sukk. Hun hadde ikke tenkt å gå inn i det hele tatt. Men som vanlig gikk ikke ting etter planen når Benjamin var innblandet.

– Jeg blir stående her, sa hun da hun hadde lukket døren bak seg.

– Ja vel, da.

Benjamin så litt overrasket på henne, men Klara bestemte seg for bare å kaste seg uti det, først som sist: – Jeg forstår det sånn at du har snakket med Mikkel på treningssenteret. Men vet du hva? Du må rett og slett slutte å fortelle ham helt sprø og urealistiske ting om meg og alle beundrerne mine, for det er jo bare pinlig, og dessuten …

– Hva? Hvorfor skulle det vaere sprøtt og urealistisk at menn er romantisk interessert i deg? avbrøt Benjamin og slo ut med hendene i en spørrende gest.

– Fordi! sa Klara. Hun var ikke sikker på om han gjorde narr av henne nå eller ikke.

– Fordi hva da?

Klara hadde fått nok. Det virket som hun alltid ble svar skyldig overfor Benjamin, og hun hadde fått sagt det hun ville. Det var ingen grunn til å starte noen debatt rundt dette. Derfor snudde hun på haelen, smekket døren igjen bak seg og trampet rundt huset til sin egen bakdør. Hendene dirret litt da hun låste opp.

Inne i fyrrommet lot hun kåpen gli av skuldrene og var ved å gå den vanlige runden i huset for å tenne lysene og skru opp varmen. Men hun var bare kommet til stuen da hun hørte at noen var i ferd med å mishandle inngangsdøren hennes. Og noen måtte i dette tilfellet formodentlig vaere Benjamin. Hun bestemte seg for å ignorere den bestemte bankingen, for han ble jo nødt til å gi opp før eller senere.

Ti minutter senere måtte Klara nok en gang konstatere at Benjamin ikke var helt som alle andre. Enhver annen ville nå ha gitt opp håpet om at døren skulle bli åpnet. Men ikke ham. Han fortsatte bare, og alt tydet på at han ville fortsette å banke på til hun åpnet.

Det skulle ikke forundre henne om det allerede hadde gått noen forbi på Kjaerlighetsstien som undret seg over hva det var som foregikk. Det var nok ikke annet å gjøre enn å slippe ham inn, før en eller annen ringte til politiet.

Hun vred om låsen og åpnet døren i én og samme bevegelse, noe som medførte at Benjamin halvveis falt inn i entreen hennes. – Hva vil du? sukket Klara. Benjamin hadde gjenvunnet balansen og så vennlig på henne.

– Daten vår sluttet på en litt merkelig måte. Og litt brått.

– Det var ikke noen samtale, Benjamin. Det var bare jeg som ville fortelle deg noe bestemt, det var det hele.

Han blinket litt mot henne: – Om at eksen din helst skal tro at du er dømt til en tilvaerelse som singel, mener du? Men fortell meg; hvorfor skulle ikke du vaere ettertraktet, Klara? Jeg spør aerlig og undrende.

Hun trakk øyenbrynene sammen og så hardt på ham:

– Fordi jeg bare er meg, og jeg har aldri vaert saerlig interessant hos det motsatte kjønn. Er det klart nok?

Benjamin lot seg ikke affisere av den harde minen hennes. – Da er det på tide at det skjer, svarte han mens han trakk avvaepnende på skuldrene. – Vel, hva står på menyen i kveld? Kyllingsuppe?

Klara hadde allerede angret tusen ganger på at hun hadde gitt ham detaljer om bruddet med Mikkel. Nå angret hun for gang nummer tusen og én.

«Hvorfor skulle det vaere sprøtt og urealistisk at menn er romantisk interessert i deg?»