Novelle: En verdifull venn

Det var jo ikke slik det skulle bli. Eva skulle ønske at hun kunne gjøre morens siste år til en fin og minnerik tid. Men Eva har også sin egen familie og jobb hun må ta seg av.

– HVOR LENGE skal jeg vaere her?

Sigrid kikker opp på Eva fra rullestolen, og de fine rynkene i pannen blir dypere da ansiktet trekkes sammen i en grimase. Eva kjenner et stikk av dårlig samvittighet.

Mamma har bodd på sykehjemmet i en uke, og

Eva har vaert der hver kveld for å få leiligheten hennes i orden.

Alle tingene har havnet på steder der moren kan finne dem, og møblene er plassert slik at rommene minner om morens gamle leilighet.

Men selv om Sigrid har vanskelig for å huske, lar hun seg ikke lure så lett. Hun savner hjemmet sitt og katten Sigge, som har fått et nytt hjem hos Eva.

De siste dagene er Sigrid blitt mer forvirret. Hun spør etter Evas far, Albert, som døde for tjue år siden. Hun lokker ustanselig på Sigge og forstår ikke hvorfor en masse ukjente mennesker løper rundt i leiligheten hennes. De kaller seg for personal, men hun har vel aldri behøvd hushjelp.

Forresten er det ikke hennes hjem, til tross for at den velkjente kommoden står der med bilder av smilende barn og barnebarn, og til tross for at mormors håndvevde matter ligger på gulvet.

Personalet mente at mattene utgjorde en stor fare og ville fjerne dem. Men da skrek Sigrid så høyt at til og med Eva ble redd. Nå ligger mattene på gulvet igjen.

– Hvor lenge skal jeg vaere her? spør Sigrid igjen, mer demonstrativt denne gangen.

DET ER LETTERE å håndtere sinnet hennes enn sorgen hennes. Når Sigrid gråter, blir Eva også fortvilet. Det var jo ikke slik det skulle bli. Sigrid har hatt et godt liv, og kan skryte av å ha fått tre barn og dobbelt så mange barnebarn.

Eva skulle ønske at hun kunne gjøre morens siste år til en fin og minnerik tid. Men hun har også sin egen familie og jobb hun må ta seg av. Hun har bestandig dårlig samvittighet når hun løper mellom ulike oppdrag og forsøker å vaere overalt samtidig.

Eva setter seg på krakken ved siden av rullestolen og tar morens hånd.

– Du bor her nå, mamma. Jeg vet at det føles rart, men det kommer til å bli bra. Du har din egen leilighet og folk som hjelper deg. Og du kommer til å få venninner. Det sitter flere i tv-stua, sier Eva.

Moren trekker hånden sin bort. En tåre glinser i den venstre øyekroken hennes. Hun vil aldeles ikke gå inn i noe tv-stue – som om hun hadde vaert på et sykehus.

– Jeg forstår ikke hvor Sigge er. Han var jo her nettopp, sier Sigrid og ser seg urolig omkring.

Eva sukker, reiser seg og skynder seg for å lete etter noe som kan distrahere Sigrid.

Sigge har vaert Sigrids store kjaerlighet i mange år. Han er like hjerteskjaerende opprørt, der han urolig leter etter sin matmor.

MED FJERNKONTROLLEN I hånden går hun tilbake til Sigrid, slår på tv-en og oppdager lettet at en av morens favorittserier akkurat har startet. Moren henger ikke lenger med i handlingen, men hun har fått det for seg at Evas bror Mats spiller en av hovedrollene, og hun blir alltid glad av å se programmet.

Eva passer på å gå da. Hun minner Sigrid på at hun skal dra på seminar med jobben og at hun ikke kommer og besøker henne før om tre dager. Men hun skal ringe Sigrid hver kveld.

Når hun går derfra, er hun usikker på om Sigrid har forstått hva hun har sagt. For sikkerhets skyld stikker hun hodet inn i personalrommet og forteller personalet om seminaret.

«Åh, Sigge. Endelig er du hjemme. Hvor har du vaert, min lille tullebukk? pludrer Sigrid ømt.»

DET BLIR UROLIGE dager for Eva. Hun har vanskelig for å konsentrere om jobben.

Når hun ringer til Sigrid om kvelden, høres moren motløs ut. Personalet har ikke klart å lokke henne ut i fellesarealene for å hilse på de andre beboerne.

Siste dag av seminaret får

Eva en telefon fra bestyreren på sykehjemmet. Hun vil fortelle henne noe. Etter samtalen avslutter Eva seminaret tidligere, hopper inn i bilen og drar de tjue milene hjemover så kjapt fartskameraene tillater.

Da hun går inn på sykehjemmet sent den ettermiddagen, sitter moren i rullestolen og sover. Eva går forsiktig over stuegulvet og stryker Sigrid over hånden.

– Mamma, det er meg, hvisker hun for ikke å skremme den gamle damen.

Sigrid svetter til og slår opp

de tunge øyelokkene sine. Først ser hun forvirret ut, men da hun får øye på Eva, smiler hun bredt. Det hvite håret er en smule bustete, og Eva sletter det til med hånden.

– Jeg har en med meg som har savnet deg, mamma, smiler Eva tilbake.

Hun bøyer seg ned mot kurven som hun har satt på gulvet, og løfter Sigge opp og legger ham i fanget til moren.

Da tennes plutselig en glød i Sigrids øyne. Det er lenge siden Eva har sett moren så lykkelig. Og Sigge er like glad. Han spinner og stryker seg inntil matmoren sin.

Eva sender en varm tanke til bestyreren som ringte og fortalte at de hadde revurdert Sigrids søknad om å få ha med seg katt på hjemmet. De har ingen allergikere i bygningen og har bestemt at husdyr er velkomne. De har slått fast at det er bra for de eldres psykiske helse.

– Åh, Sigge. Endelig er du hjemme. Hvor har du vaert, min lille tullebukk? pludrer Sigrid ømt.

Så ser hun opp på Eva med ivrige, klare øyne.

– Eva, skulle du kunne tenke deg å hjelpe meg ut i tv-stua? Jeg vil så gjerne vise Sigge til personalet.