Min bestevenninne spredte rykter om meg

Jeg var så stolt da jeg klarte å gå ned i vekt. Men min nye livsstil med sunn mat og trening ble åpenbart for mye for venninnen min.

FOR NOEN ÅR siden torde jeg nesten ikke å gå på vekten i frykt for at jeg hadde lagt på meg enda mer. Jeg naermet meg 40 år med stormskritt, og etter to fødsler og et par lange svangerskapspermisjoner var vekten passert 100 kilo.

– Jeg orker nesten ikke å se meg selv i speilet, klaget jeg til venninnen min Lisbeth. – Jeg har bilringer overalt, og klaerne er så trange at jeg har måttet gå opp en størrelse igjen.

Lisbeth sukket. – Velkommen i klubben.

Vi så oppgitt på hverandre. Så grep vi begge to etter sjokoladen på fatet Lisbeth hadde satt på bordet. Hendene våre kolliderte, og vi begynte å le. Her satt vi og klaget, og like etterpå stappet vi i oss mer sjokolade.

– Det er gått så langt at jeg føler at en enkelt sjokoladebit ikke gjør noe fra eller til, forsvarte jeg meg.

– Å, kanskje ikke den ene biten, men sjokoladeplaten vi nettopp har delt, spiller nok en rolle …, sa Lisbeth og lo.

Vi fortsatte å le, men bak latteren lurte alvoret. Vi hadde ofte snakket om hvor mye vi ønsket å gå ned i vekt, og at et vekttap ville gjøre livet lettere for oss. Min økte vekt plaget meg når jeg lekte med barna. Jeg hadde vanskelig for å spille fotball med guttene fordi jeg ble så andpusten og beina verket.

– Så vi blir nødt til å gjøre noe drastisk, konstaterte jeg og dyttet fra meg fatet med de resterende sjokoladebitene. – Jeg begynner nå. Blir du med?

Lisbeth så overrasket på meg, men så nikket hun.

– Ok, sa jeg bestemt.

– I morgen, når barna er lagt, kommer jeg innom deg, og så går vi en tur sammen.

Lisbeth var med på den. Mannen min, Torsten, støttet meg og naermest dyttet meg ut døra dagen etter. Lisbeth ventet allerede på meg utenfor. Vi bestemte oss for at vi også måtte endre kostholdet litt etter litt.

I STARTEN FUNGERTE gåturene veldig bra. Fire av ukens sju dager gikk Lisbeth og jeg sammen, og vi endret også matvanene i det små.

Etter tre uker begynte jeg å merke forskjell, og gleden over å føle at det gikk den rette veien, gjorde at jeg klarte å fortsette med gåturene og kostholdsendringene.

Dessverre ble Lisbeth syk og måtte ligge i sengen i en uke, og etterpå følte hun seg så tom for energi at hun avlyste de påfølgende turene. Jeg fortsatte alene, men da Lisbeth endelig følte seg klar til å bli med, var formen min blitt betraktelig bedre.

– Du er også gått ned i vekt! utbrøt hun på turen og så misunnelig på meg.

– Ja, de første sju kiloene er borte. Det er helt fantastisk å vaere under 100 kilo igjen, sa jeg og smilte fornøyd.

Resultatet mitt ga også Lisbeth blod på tann i en periode, men så begynte hun å falle fra igjen. Det skortet på tid, sa hun, men innerst inne var vi begge klar over at hun hadde problemer med å holde

Det nye treningsregimet ga meg ikke mye tid til vennene mine, men jeg var sikker på at de forsto.

tritt. Hun ville heller gå i et behagelig tempo og prate, mens jeg var fokusert på å øke tempoet og bli svett.

– Jeg går turer på egen hånd, sa hun, og så snakket vi ikke mer om det.

DET GIKK FLERE uker, og Lisbeth og jeg var opptatt med jobb og familie. Samtidig ga det nye treningsregimet meg ikke mye tid til vennene mine, men jeg var sikker på at de forsto hvor viktig det var for meg å fortsette den kursen jeg var på.

Etter at jeg tok tak i kostholdet og begynte å småløpe på turene, raste kiloene av. Lisbeth trodde nesten ikke sine egne øyne da vi endelig møttes etter tre måneder.

– Har du vaert hos legen siden du er gått så raskt ned i vekt? ville hun vite.

– Nei, nei! Jeg ristet på hodet. – Jeg har bare trent og spist sunt.

Lisbeth så ikke ut til å tro meg, men det gjorde ikke noe. Jeg var stolt av meg selv, men jeg var ikke i mål riktig ennå. Det var fortsatt en del arbeid foran meg.

Heldigvis hadde jeg en aktiv familieferie å se fram til.

Sammen med familien min tilbrakte jeg en to ukers ferie på Kanariøyene. På et lokalt trimsenter klarte jeg å fortsette treningen, og jeg følte at jeg kom tilbake som en ny kvinne etter ferien. Nå hadde jeg også fått en sunn brunfarge, og det var på tide å kjøpe nye klaer i en mindre størrelse.

Mine kolleger ga meg mange rosende ord, og jeg må innrømme at jeg likte oppmerksomheten. Dessverre opplevde jeg også medaljens bakside. Noen av kollegene hadde vanskelig for å tro at jeg var gått ned de mange kiloene på egen hånd.

– Har du virkelig ikke tatt slankepiller eller fått annen hjelp? spurte de skeptisk.

Jeg ble lei meg av reaksjonen deres, men lot som ingenting.

Samme kveld fortalte Torsten at han hadde møtt venninnen min Hanne på butikken.

– Hun spurte etter deg. Hun hadde hørt at du hadde tatt fettsuging mens du var på ferie.

– Hva sier du? utbrøt jeg rystet.

Torsten holdt hendene avvergende opp. – Jeg sier bare det hun sa. Hun sa at hun hadde hørt det fra en pålitelig kilde …

– Men det er jo løgn. Jeg forstår ikke …

Torsten ristet på hodet.

– Det går så mange rykter. Og du vet at Hanne elsker sladder. Jeg ville bare fortelle deg det i tilfelle en av venninnene dine plutselig sier noe til deg.

Det var jeg takknemlig for. I en liten by som vår spredte ryktene seg raskt, og flere ganger ble jeg konfrontert med at jeg ikke var gått ned i vekt på egen hånd. Medisinsk hjelp, slankepiller og fettsuging ble nevnt etter tur.

Selv om jeg avfeide ryktene, kunne jeg fortsatt se tvil i mottakerens øyne, og det gjorde meg fryktelig trist. All den harde treningen og den store kostholdsendringen de siste ni månedene var blitt redusert til ingenting på grunn av falske rykter.

Det var ingen hjelp å få av Lisbeth de ukene ryktene gikk. Hun var på ferie i utlandet. Jeg syntes at det var vanskelig å gå på jobb og handle med et smil om munnen. Jeg var stadig på vakt overfor kommentarer om meg og vekten min.

MENTALT SLET JEG med å holde tritt med min fysiske forandring. Det var som om fettet som hadde forsvunnet fra kroppen min, ikke lenger beskyttet meg, noe som gjorde meg ekstra sårbar.

Det var en lettelse da jeg endelig fikk mulighet til å besøke Lisbeth. Det var lenge siden sist vi hadde sett hverandre og tatt en god prat. Jeg trengte en venn å snakke fortrolig med, for jeg la merke til at Torsten ikke lenger ønsket å snakke mer om dette.

Da Lisbeth åpnet døren for meg, fikk jeg sjokk. Det var tydelig at hun hadde lagt på seg siden sist, og hun ga meg et sint, nesten avvisende blikk. Forskjellen mellom oss var betydelig, og plutselig gikk det opp for meg. Det var misunnelsen i øynene som røpet henne.

– Det var deg! utbrøt jeg og stirret på henne. – Det er du som har fortalt folk at jeg har fått hjelp til å gå ned i vekt.

Først nølte hun, så trakk hun på skuldrene.

– Vel, det har du da også. Ikke få meg til å tro at du er gått ned så mye i vekt uten hjelp.

Ordene hennes overveldet meg, og lenge stirret vi bare på hverandre. Til slutt så Lisbeth ned.

– Du vet godt at du har spredt falske rykter om meg, sa jeg til slutt, før jeg snudde ryggen til henne og dro hjem, helt tom inni meg.

Det var og er fortsatt helt uforståelig for meg at Lisbeth gikk bak ryggen min. Hun hadde vaert en naer venninne, og vi hadde delt en drøm om å gå ned i vekt. Dessverre hadde hun mistet gnisten underveis, men det rettferdiggjorde ikke at hun spredte ondsinnet sladder om meg.

NÅ ER DET gått et år, og siden har jeg fått en unnskyldning fra Lisbeth. Jeg har akseptert den, men min tillit til henne er forsvunnet, og vi blir aldri naere venner igjen. I ettertid forstår jeg nå at hun var sjalu på mitt store vekttap. Samtidig var hun sint og bitter over å ha blitt skjøvet til side fordi jeg knapt hadde tid til henne.

Jeg kan se at jeg nedprioriterte vennskapet vårt til fordel for treningen, og det burde jeg vaert klar over. Men Lisbeths sinne og bitterhet tok overhånd når hun kom med usannheter om meg.

Det er kjipt at vektnedgangen måtte koste meg en venninne, men i stedet kan jeg glede meg over min nye, sunnere kropp og det faktum at jeg kan løpe rundt med barna uten å bli andpusten.