Jeg trodde ekteskapet vårt var lykkelig

I 2021 var det 25 år siden jeg og Trond giftet oss. Sølvbryllup sto for tur, og jeg gledet meg til å be inn kjente og kjaere til selskap nå som samfunnet endelig hadde åpnet opp litt igjen. I stedet for stor feiring sjokkerte Trond meg ved å si at han vil

Å FEIRE EKTESKAPET med den flotte mannen jeg var så heldig å vaere gift med, var noe jeg gjorde med glede. Ikke bare var han den kjekk, han var også min aller beste venn og en fantastisk far for datteren vår.

Jeg visste at mange misunte meg, men jeg stolte fullt og helt på Trond og ble bare stolt når jeg så andre kvinner kaste lange blikk etter ham. I begynnelsen av forholdet vårt var jeg derimot både usikker og sjalu, for jeg kunne ikke skjønne hva en som han skulle med en grå mus som meg. Han greide til slutt å overbevise meg om at det var meg han ville ha, og da han fridde, sa jeg gledestrålende ja.

Vi giftet oss og fikk datteren vår, og jeg kunne med hånden på hjertet si at livet med Trond hadde vaert godt. Han hadde alle de gode sidene en ektemann bør ha, og selv hadde jeg gjort mitt beste for å vaere en like god kone. Vi var rett og slett lykkelige, det var i hvert fall det jeg trodde.

DA DATTEREN VÅR flyttet ut for et par år siden, hadde vi store planer for alt vi skulle gjøre sammen. Jeg hadde store planer, rettere sagt, og han protesterte ikke. Vi skulle reise til alle de stedene vi så lenge hadde drømt om, begynne å trene sammen og kjøpe den bobilen vi alltid hadde ønsket oss. Og burde vi ikke få oss hund også? Det var jo litt stille etter at Tone flyttet ut.

EN HELT VANLIG onsdagskveld, midt i planleggingen av årets sydentur, slapp han bomben. Han ville skilles. Vantro hørte jeg ham si at han ikke var lykkelig, og at han ønsket mer ut av livet. Han greide ikke å finne tilbake til de følelsene han en gang hadde hatt for meg, og nå greide han ikke lenger å late som.

Fortvilet og i sjokk tryglet jeg ham om å bli. Han kunne ikke forlate meg nå, vi hadde jo så mange planer. Hvordan skulle jeg klare meg uten ham? Men han sto

Det var ikke lenger noen glede i hjemmet vårt, selv om vi begge prøvde å late som så godt vi kunne.

på sitt, og sakte gikk det opp for meg at han virkelig mente det. Da knakk jeg fullstendig sammen.

Jeg ble helt hysterisk, truet med å ta mitt eget liv om han dro og løp ut på kjøkkenet for å finne en kniv, slik at han skulle forstå at jeg faktisk mente det. Jeg kunne ikke leve uten ham, holdt ikke ut tanken på at han skulle forsvinne ut av livet mitt. I full panikk var jeg villig til å prøve alt for å få ham til å bli.

Jeg hylte og skrek mens jeg rispet meg selv med kniven. Det hadde sin virkning. Han ble livredd og trakk tilbake alt han hadde sagt. Sverget på at han fortsatt elsket meg og ville bli hos meg. Gråtende falt jeg sammen på gulvet, ufattelig lettet og helt utslitt. Jeg klamret meg til ham da han bar meg i seng og holdt rundt meg til jeg sovnet.

PLANEN VAR FRA nå av å gjøre alt for at han skulle forstå hvor godt livet vårt var, og at det var meg han hørte hjemme hos. Men i stedet var jeg forvandlet til en forskremt og mistenksom kvinne som stadig beskyldte ham for å ha en annen uansett hvor mye han nektet. Selv satt han ofte og stirret tomt ut i luften, som om han hadde resignert fullstendig.

Han var for lengst ute av forholdet, men jeg ville ikke innse det. Jeg sa til meg selv at alt ville bli bra igjen om vi bare ga det tid, men innerst inne visste jeg sannheten. Det var ikke lenger noen glede i hjemmet vårt, selv om vi begge prøvde å late som så godt vi kunne, i hvert fall når vi var sammen med andre.

DET VAR DATTEREN vår som til slutt fikk meg til å åpne øynene. Hun og kjaeresten kom på helgebesøk et par uker etter den skjebnesvangre kvelden. Vi prøvde begge å smile og le, men allerede lørdag morgen tok hun meg til side og spurte hva i all verden som foregikk. Til min fortvilelse begynte jeg å gråte, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg fortalt alt sammen. Bortsett fra truslene jeg var kommet med, det var jeg altfor skamfull til å fortelle.

Hun trøstet meg så godt hun kunne, men virket overhodet ikke overrasket. Hun sa at hun hadde skjønt at faren ikke var lykkelig. Faktisk hadde hun konfrontert ham med dette noen måneder tilbake, og han hadde innrømmet alt for henne. Han hadde til og med sagt at han ønsket å skilles, men at han måtte finne det rette tidspunktet for å fortelle meg det.

Selvsagt var hun blitt lei seg, for det var ingenting hun ønsket mer enn at foreldrene skulle holde sammen for alltid. Men hun var voksen nok til å vite at livet ikke var så enkelt, og at ingen burde bli i et ekteskap de ikke ønsket å vaere i. Det var bedre at vi var lykkelige hver for oss enn ulykkelige sammen.

DET NESTE SOM skjedde, kommer jeg til å angre på resten av mitt liv. Den omsorgsfulle, varme moren hennes var som forsvunnet, igjen satt en desperat kvinne som ikke engang greide å ta seg sammen overfor sin egen datter. Gråtende slengte jeg ut de samme truslene som tidligere, jeg ville ikke leve om faren hennes gikk fra meg.

Hvordan kunne jeg gjøre noe sånt mot min egen datter?

Jeg tror aldri jeg har sett min datter så opprørt, men behersket, på samme tid. Hun skjønte at det var hun som måtte vaere den voksne her, for moren hennes var altfor egoistisk til å se utenfor sin egen lille boble.

Så hun begynte å snakke om alt jeg og Trond hadde laert henne om kjaerlighet og respekt for andre mennesker. Vi hadde vaert fantastiske forbilder, og hun var så takknemlig for at hun hadde fått vokse opp med to foreldre som elsket hverandre.

Nå var hun derimot svaert skuffet over meg. Måpende stirret jeg på henne, kunne ikke skjønne hvorfor det var meg hun var skuffet over når det var Trond som hadde sviktet familien sin.

Da la hun hånden sin rundt meg og sa med rolig stemme: «Pappa svikter oss ikke, han kan bare ikke noe for hva han føler. Du kan ikke tvinge ham til å elske deg og vaere sammen med deg, mamma.»

Jeg visste hun hadde rett, hadde visst det hele tiden. Å komme med slike trusler som jeg hadde gjort, var urettferdig og slemt. Jeg ville jo ikke at han skulle bli bare fordi han syntes synd på meg, det var ikke et slikt ekteskap jeg ville ha. Vårt ekteskap var over, uansett om jeg ville eller ikke. Men vi hadde fortsatt datteren vår, denne kloke unge kvinnen som nå måtte sitte og snakke fornuft til sin egen mor.

HELGEN BLE HELT annerledes enn jeg hadde trodd. I stedet for å fortsette skuespillet, som vi uansett hadde spilt dårlig, satte vi oss ned og pratet sammen alle fire. Det ble mange tårer, men også mimring og latter. Da helgen var over, dro Trond for å bo hos vår datter et par uker, slik at jeg fikk tid til å komme til hektene. Det var vondt å sitte igjen alene, og jeg gråt meg i søvn den første tiden. Likevel visste jeg at med tiden ville det bli lettere, dette skulle jeg komme meg igjennom.

Det var nok sjokket over å få livet så brutalt snudd på hodet som fikk meg til å reagere så sterkt. Som min datter sa, «dette er ikke likt deg». Forhåpentligvis ville jeg kommet til den erkjennelsen selv etter hvert, men jeg er så takknemlig for at hun torde å si det som det var.

DEN FØRSTE TIDEN var tøff på mange måter, men jeg vil si jeg tross alt kom styrket ut av det.

Det hjalp å flytte inn i en fin borettslagsleilighet, der jeg kunne starte på nytt uten alle minnene om det som hadde vaert. Her trives både jeg og valpen min Balto. Det hjalp også at Trond ikke gikk rett inn i et nytt forhold, det ville vaert veldig sårt og kanskje satt vennskapet vårt på prøve. Nå fikk jeg den tiden jeg trengte til å komme over ham, og det var jeg takknemlig for.

Det tok halvannet år før han fikk en ny kjaereste. Jeg kommer til å møte henne i bryllupet til Tone i mai, og selv om det føles litt rart, så går det helt fint. Selv har jeg takket ja til en middagsinvitasjon fra en mann jeg ble kjent med på treningssenteret, og jeg føler meg heldig som kanskje skal få oppleve å bli forelsket igjen. Selv om livet ble helt annerledes enn jeg hadde forventet, er jeg faktisk lykkelig. Hvem skulle vel trodd det?