Mitt sinne ødela nesten to ekteskap
Min første kone forlot meg etter tjue år. Det tok lang tid før jeg våget å elske noen igjen. Hedda ble min andre kone. Etter tre år ga hun meg et ultimatum – hvis jeg ikke gikk til psykolog, ønsket hun skilsmisse.
DA AGNETE, MIN første kone, forlot meg, kom hun med beskyldninger og harde ord. Hun sa at jeg var umulig å leve med, og at jeg hadde gjort livet hennes til et helvete.
– Hvis det ikke hadde vaert for barna, ville jeg forlatt deg for lenge siden ...
Jeg syntes at hun hørtes gal ut. Vi hadde vaert sammen i tjue år. Hvis jeg hadde vaert så fryktelig, hvorfor hadde hun fått tre barn med meg?
SJU ÅR ETTER skilsmissen møtte jeg Hedda og ble forelsket igjen. Men da vi hadde vaert gift i tre år, begynte hun å si de samme tingene som min forrige kone. Hvis jeg ikke fikk hjelp, ønsket hun skilsmisse. Det var da jeg til slutt måtte stoppe opp og ta tak i fortiden min …
Da Agnete og jeg ble skilt, var Steinar 19 år, Bengt 16 og John 12. Jeg hadde alltid trodd at guttene og jeg hadde et godt forhold, men nå fant jeg ut at de ønsket å bo sammen med sin mor på heltid – alle tre. De skyldte på avstanden til skolene de gikk på, men jeg så på dem at det bare var en unnskyldning. De ønsket å vaere hos henne – de ville ikke vaere hos meg. Jeg ble rystet. Min første tanke var at Agnete måtte ha forgiftet sinnet deres med løgner. Eller gitt dem så dårlig samvittighet at de følte seg tvunget til å velge henne. Men da jeg krevde å få vite hva hun hadde gjort, bare sukket hun.
– Jeg har vaert der for dem, sa hun. – Du, derimot, har skremt vettet av dem og fått dem til å føle seg mindreverdige ...
Jeg nektet å se hva hun mente. Hun løy! Men jeg torde ikke spørre guttene om dette. I øynene deres hadde jeg sett noe som gjorde meg redd for svaret ...
da vi ble skilt. Jeg hadde noen tilfeldige forhold, men hadde vanskelig for å forelske meg igjen. Da jeg var 51, møtte jeg Hedda, som rev ned forsvarsmurene mine.
Det ble ikke lett å forklare hvorfor jeg hadde så lite kontakt med sønnene mine.
– De har sitt eget liv nå, sa jeg. – Og skilsmissen var ikke enkel ...
Det fikk henne til å tro at det var Agnetes skyld, og jeg lot henne tro det.
Men det tok ikke lang tid før vi fikk problemer – de samme problemene som Agnete og jeg hadde hatt. Det var vanskelig for meg å kontrollere temperamentet mitt. Jeg kunne bli sint for de minste ting, og da kunne jeg komme med svaert nedsettende og ekle ting. Det hendte også at jeg knuste ting, eller rev i stykker klesplagg som jeg visste at hun likte. Jeg forsto ikke selv hvorfor jeg oppførte meg slik. Jeg mente ikke noe vondt med det – det var bare noe i meg som gjorde det umulig ikke å reagere slik.
Jeg prøvde å bortforklare og bagatellisere handlingene mine. Jeg ville ikke ta det alvorlig, for da
Hvis Hedda konfronterte meg eller ønsket å snakke ut om det, ble jeg ofte sint igjen.
ble jeg nødt til å innse at noe var galt – og gjøre noe med det.
– Beklager, det har vaert en stressende dag på jobben ...
Det var en dum, utilstrekkelig unnskyldning, men likevel forventet jeg at det da skulle vaere ute av verden. Hvis Hedda konfronterte meg om det som var skjedd eller ønsket å snakke ut om det, ble jeg ofte sint igjen. Hvorfor gjorde hun så stor sak ut av noe jeg ikke mente noe med? Jeg syntes at hun furtet og var ufølsom, og det gjorde meg stresset.
SITUASJONEN BLE ytterligere forverret av at Hedda hadde en voksen datter som av og til tilbrakte helger hos oss. Den første tiden gikk bra, men så ble det mer og mer vanskelig for meg å kontrollere temperamentet mitt selv for henne. Hedda var alltid bekymret for hvordan jeg skulle oppføre meg når Inger var der, og dette gjorde meg stresset. Jeg prøvde å holde meg rolig, men i det lange løp holdt det ikke. Første gang jeg fikk et utbrudd, bare stirret Inger sjokkert på meg. Etter den andre gangen ville hun ikke lenger vaere hos oss. Hedda måtte reise til henne i stedet. Hvert besøk hos Inger skapte en større avstand mellom oss. Jeg forsto at Inger satte spørsmålstegn ved ekteskapet vårt og prøvde å presse Hedda til å forlate meg. Dette satte ekstra press på meg, men i stedet for å ta ansvar, så jeg meg selv som et offer. Jeg syntes ikke de så min side av saken. Sint kunne vel alle bli?
Da vi hadde vaert gift i tre år, fikk Hedda vite at hun skulle bli bestemor. Hun var så glad, men nyheten gjorde henne mer besluttsom.
– Når jeg blir bestemor, må det vaere mulig å ha barnebarnet mitt til overnatting. Det går ikke så lenge du oppfører deg som du gjør ... Nå må du gjøre noe med dette.
Jeg var sint. Det føltes som om hele verden gikk imot meg. Hvorfor var det alltid meg det var noe galt med?
Men jeg ville ikke miste Hedda. Jeg elsket henne virkelig og forsto at hun kom til å prioritere datteren og barnebarnet hvis det gikk så langt. Jeg ransaket meg selv og kunne ikke lenger lukke øynene for at det tross alt var min oppførsel som skapte problemer – ikke hvordan andre reagerte på den. Så til slutt gjorde jeg noe jeg aldri ville ha trodd at jeg kom til å gjøre – jeg gikk til psykolog. Jeg trodde aldri at terapi ville hjelpe og forventet meg masse «tull», men slik ble det ikke. Få ting har påvirket livet mitt i en slik positiv retning. Det var i terapi jeg endelig måtte forholde meg til det jeg hadde prøvd å skyve fra meg i alle disse årene – min fars forkjaerlighet for å oppdra meg med knyttnevene ...
MIN BARNDOM VAR fylt med verbal og fysisk avstraffelse. Å måtte konfrontere all frykt og sorg som var forbundet med det, var svaert smertefullt, men det fikk meg til å forstå hva min far hadde forårsaket, og hvordan de åpne sårene hadde fylt meg og mitt liv med sinne. Et sinne som ødela mitt første ekteskap og forholdet til mine tre barn. Et sinne som også var i ferd med å ødelegge mitt andre ekteskap.
Begge foreldrene mine var nå døde. Det var ingen å konfrontere. Jeg vet ikke om jeg noensinne vil vaere i stand til å tilgi min far, men gjennom terapi kunne jeg i det minste slutte fred med fortiden, slik at den ikke lenger saboterte mitt nåvaerende liv.
Når jeg først forsto hvordan det hele hang sammen, og hvor ille jeg hadde behandlet folk rundt meg, trengte jeg å forklare og be om unnskyldning. Jeg ringte Agnete og ba om å få møte henne. Jeg fortalte henne om terapien og min barndom – ting hun aldri hadde kjent til. Jeg beklaget og sa at jeg forsto hvorfor hun hadde forlatt meg, og jeg mente det virkelig. Min oppførsel hadde vaert helt uakseptabel. Ingen skulle måtte leve med slike ting i livet sitt.
HEDDAS STØTTE UNDER prosessen var uvurderlig. Hun ga meg en ny sjanse, og vi er fortsatt sammen. Og jeg gjør alt jeg kan for å bygge opp et godt forhold til guttene. Nå som de forstår hvorfor, har det vaert lettere å gi slipp på sitt eget sinne mot meg. At jeg har bedt om tilgivelse og tatt på meg all skyld for at forholdet vårt var så dårlig, har selvsagt også spilt en avgjørende rolle.
blitt bestemor, og jeg har oppdaget hvor mye jeg setter pris på min rolle. Jeg gleder meg til den dagen jeg selv skal bli bestefar til mine sønners barn. Tanken på det gjør meg ekstra glad for at jeg fikk hjelp. Ellers ville jeg sannsynligvis ikke ha fått ta del i mine framtidige barnebarns liv.
Jeg skulle ønske jeg hadde tatt tak i de gamle demonene for mange år siden, og jeg skulle ønske jeg hadde vaert i stand til å snakke med min far om dette. Ikke fordi jeg tror vi ville løst noe, eller at jeg ville fått noen unnskyldning – min far var sta hele sitt liv og kunne aldri innrømme at han hadde tatt feil om noe – men det ville vaert fint å få en sjanse til å fortelle hva jeg tenker og føler. Jeg er uansett veldig glad for at Hedda satte foten ned, og for at jeg fikk hjelp. Hvis jeg ikke hadde fått det, ville jeg sannsynligvis ikke hatt Hedda eller guttene i livet mitt i dag.