Norge i tvangstrøya
Stortingskandidat for Sp
Torsdag 8/6-17 var en historisk dag. Fra Stortingets talerstol ble dette proklamert i pompøse ordelag fra en rekke blå-blå representanter. Samtidig runget gjentagelser av kommunalminister Sanners trussel fra hele hans utmattende reformmareritt: «Dette går ikke over!» Energiske nikk fra statsrådssetet bekreftet hva som venter dersom han får beholde taburetten. Denne gang ble bare et knippe tilsynelatende helt tilfeldig utvalgte kommuner rammet, men signalene var ikke til å misforstå. Ingen lokalsamfunn skal kunne føle seg trygge for å måtte smake samme medisin, og ministeren smilte bredere for hvert vedtak som ble fattet i tråd med hans tvangstanker.
I seiersrusen raljeres det over opposisjonens ønske om å reversere, et fy-ord i Sanner & Co. sitt vokabular, men hvem er det egentlig som vil stille klokka tilbake? Den sentraliserende stormannsgalskapen driver oss jo mot tida før 1837 da vi fikk folkevalgte kommuner som en protest mot embetsmannsveldet, den forhatte arven fra dansketida. Et knapt stortingsflertall har nå tatt oss et sjumilssteg den veien, fra folkestyre mot elitestyre.
Denne reformprosessen river opp eller strør salt i sår etter Schei-komitéen og åpner for fri utfoldelse av ymse destruktive krefter, politiske motsetninger, maktkamp, lokaliserings- personog bygdestrid. Historieløst framstilles det som om grepet for drøyt femti år siden, fort gikk seg til og bare var til gavn for nasjonen. Sannheten er at det skapte stor splid og stoppet infrastrukturtiltak, velstandsutvikling og samfunnsbygging i mange lokalsamfunn. Så mislykket var noen tvangsekteskap at skilsmisse syntes å vaere eneste utvei. Myndighetene satte derfor i 1971 ned det såkalte Tallaksen-utvalget. Nåløyet var svaert trangt, men 21 kommuner var involvert i delingene som ble fullført i 1977. Tenk om dagens stortingsflertall kunne basere vedtak på slike erfaringer! De selvstendige har nemlig klart seg uendelig mye bedre enn stemoderlig behandlede utkanter i storkommuner. Kall det gjerne reversering, men den var i Formannskapslovens ånd og i tråd med dens intensjon om lokal sjølråderett!
Retorisk spørres reformmotstandere om de vil tilbake til inndelingen før Schei? Det er vanskelig å se for seg, ofte grunnet virkningene av nettopp den prosessen. Mange eks-kommuner er uten basistjenester, og studier av eksisterende kontra forhenvaerende kommunesentra bekrefter at sentralisering av makt også fører til en ubønnhørlig sentralisering av aktivitet. De som tegner kart på et kontor i Oslo, bryr seg ikke om det og fremmer sammenslåing som løsningen på ethvert problem. Deres sesam-sesam til f.eks. full legedekning blir jo rett når permanent stengte legekontor lik stupende folketall og annen elendighet ikke lenger avsløres av finmasket kommunestatistikk
Buvik- og Christiansen-utvalgene fulgte på hhv 80- og 90-tallet før Erna som kommunalminister 2001-05 stort sett mislyktes i sine sammenslåingsbestrebelser. Strukturdebattene har altså ridd oss som en repetisjonsøvelse i hvert av de siste seks tiår med et klimaks under sittende regjering. En fellesnevner er hvordan dommedagsprofetiene over de små som fortsatte som selvstendige kommuner, har blitt gjort til skamme. Tilfredsheten er jo faktisk omvendt proposjonal med kommunestørrelsen, og selv Sanner har måttet forlate økonomi som argument for sammenslåinger.
«Det må ikke gå 50 år til neste reform. Fylkes- og kommunestrukturen skal vaere dynamisk», ble det sagt på Løvebakken. Skal vi virkelig ha flytende grenser her i landet? Framdrift og innovasjon må man ha i et samfunn, men stabilitet er også en viktig suksessfaktor. Nå brukes angrep på sistnevnte som en forutsetning for å få til de to første. Strukturendring kan vaere en svaert synlig, men ofte akk så lite samfunnstjenlig måte å vise handlekraft på. Evnen til å finne gode løsninger og drive samfunnsbygging kan forsvinne der en overdreven endringskultur råder. I stedet for å ta tak i selve problemet tyr man heller til strukturendring i seg selv som løsning. Slik sett har de blå-blås regjeringstid blitt fire tapte år, og de vil altså fortsette i samme spor.
Uroen etter ny tvang under Buvik-runden førte til at Christiansen ble lagt i skuffen, og i 1995 fattet Stortinget det såkalte Frivillighetsvedtaket. Jan Petersen, Høyres davaerende leder, var en pådriver for at endringer i kommunestrukturen ikke skulle gjøres der kommunestyret eller innbyggerne i en folkeavstemning gikk imot. For kommunalminister Erna ble nok dette en svaert brysom regel. Sanner har opptrådt som om den aldri eksisterte. Norge derimot har levd godt med den. Samtidig som vi har klart å opprettholde et relativ desentralisert samfunn, og kanskje nettopp derfor, topper vi en rekke internasjonale kåringer.
Denne sammenhengen ser ikke dagens makthavere. Distriktene og primaernaeringene anses som rene utgiftsposter for samfunnet. Det er det urbane Norge som er produktivt. På sin nylige tur nordover var statsministeren hverken i tvangsrammede Bindal eller Torsken og snek seg forbi nedleggingstruede Andøya. Under besøket i Bodø fastslo hun at framtida ligger i byene. Hennes side ser rett og slett ikke verdien at det bor folk i skogstraktene mot svenskegrensa, på Utsira, i dalstrøka innafor, på Leka, i indre Troms eller på Finnmarkskysten.
Alt skal sammenslås i det blå-blå Norge, universiteter og høyskoler, politi- og lensmannsdistrikter, NAV- og skattekontor, sykehus og kommuner. På toppen kommer hasteprosessen rundt fylkesstrukturen. Uten ordentlig utredning og sedvanlige høringsrunder gjennomføres den med rekordlav entusiasme og uten troverdig begrunnelse.
Kommune- og fylkesinndeling bør ikke nødvendigvis vaere hogd i stein, men eventuelle endringer må komme etter ønske nedenfra, etter en modningstid og når det hersker det som på godt norsk heter «brei semje». Toppstyrte heseblesende prestisjeprosjekt som vi nå ser, fører erfaringsmessig til et himla spetakkel og dårlig resultat. Et maktskifte til høsten behøves for å unngå det og få Norge ut av tvangstrøya.