Sildekaker som

Veien til kvinnens hjerte går gjennom magen. Det har den pensjonerte presten Bård Jahr prøvd med suksess.

Det var ikke akkurat kjaerlighet ved første blikk da Bård møtte Karin. Han hadde begynt i jobb som sogneprest i Loppa, hun var sykepleier i kommunen. Det var naturlig at de møttes i jobbsammenheng, men begge påstår at det ikke slo gnister med en gang. Romansen startet forsiktig med at Bård inviterte henne på middag. Ikke akkurat romantisk å servere stekte sildekaker, men han imponerte i alle fall med å lage maten sjøl. – Hun var tøff som våget å besøke presten, kommenterer Bård Jahr.

Han en egentlig pensjonist, men sier han aldri har hatt det så travelt som siden han sa ja til å vaere vikarierende sogneprest både i Loppa og Hasvik . Karin Jahr jobber som sykepleier i Øksfjord. De er tilbake der de møttes, og har akkurat flyttet inn i sitt nye hus på Ystnes. Bryllupsbildet har en sentral plass i stua.

Skjebnen

I 1985 kom Bård Jahr til Loppa. En han kjente fra studietida, som var ansatt på Bispekontoret og drev med rekruttering, avgjorde på en måte skjebnen for Karin og Bård Jahr. Vedkommende anbefalte Bård å søke jobb i Loppa, og mente at han ville trives i kommunen. Bård mente det ville vaere en spennende utfordring med en menighet som blant annet hadde laestadianismen som sterk forankring.

Han var forberedt på at dette var en gruppe man måtte forholde seg til. Bård hadde interesse for den måten kulturen var satt sammen i Loppa, og så en utfordring i å utforske kulturen, historien og tradisjonene for laestadianerne. I tillegg til grunnutdanning innen teologi, har Bård mellomfag i religionssosiologi. Med dette som grunnlag ville han legge til rette for en prestetjeneste med fruktbart samarbeid. – Det ble viktig for meg å snakke med folk på en annen måte enn bare å diskutere, forteller han, og klargjør at klimaet i forhold til den delen av kristenlivet ble avklart og trygt etter hvert.

Møtte Karin

Å få avslørt flørtingens kunst hos en prest, er ikke enkelt. Vi spør og Karin ler godt. Øynene deres møtes. Aner man minner fra den spede sitringen?

– Jeg møtte henne på Helsesenteret – og hun var tanta til en gutt som jeg døpte. Så det var sånn, ja, at man fikk sjansen til å treffes, avslører presten.

– Gjennom felles kjente, føyer Karin til. Bård blir litt blyg og tilbakeholden når vi går naermere inn på hvordan han sjekket opp sykepleieren i bygda. Det er Karin som avslører at hun ble bedt på middag som presten sjøl hadde laget.

– Han er flink til å lage mat, forteller hun. Med kjaerlige blikk sendt over bordet. Han mente at å innlede et kjaeresteforhold som prest, kunne føre til utrygghet i egen rolle. Blant annet fordi mange sjelesørgere har havnet i en situasjon de ikke skulle vaert i.

Da 1989 kom og Bård skulle flytte fra Loppa, måtte han se ting på en annen måte. Det ble mer intenst mellom dem. Ingen av dem kunne se for seg at veien videre ikke skulle gås sammen.

Å bli prestekone

For mange prestekoner er dette naermest en egen yrkesrolle. Men ikke for Karin.

– Jeg har tenkt mye på det. Har vel tenkt at jeg ville vaere meg selv i størst mulig grad. Vet ikke om det går an å si det, men jeg hatt mine forestillinger hva det innebaerer å vaere gift med en prest, men følte ikke sjøl at jeg passet helt inn å vaere bare prestekone. Jeg har aldri vaert «bare» noe, forklarer Karin, og sier at hun hadde jo hatt jobben sin alt da hun møtte Bård.

– Vi har hatt hver sine roller. Etter hvert ble jeg jo helsesøster, sier hun.

Vi spør om hvordan de taklet rollene sine som prest og helsesøster, og Karin sier at yrkene jo dekker hele livet. De