Vellykket sjekketriks
hadde nytte av hverandres roller i samfunnet, men var bevisste på å ikke tråkke over grensen for taushetsplikt. Om en av dem følte at diskusjoner naermet seg denne grensen, har det alltid vaert enklest å si at «dette vil jeg ikke snakke om». Gjensidig respekt har vaert, og er fortsatt, viktig for Karin og Bård.
– Vi hadde god oversikt over hele kommunen og reiste mye rundt i distriktet. Vi var nok mer kjent i distriktet enn mange andre, men skolene har blitt flinke til å samarbeide for å gjøre folk kjent, sier Karin.
For mange fra distriktet var Øksfjord bare en fergekai. Bård er enig i dette og sier at de to hadde det til felles at de kjente hele kommunen.
På Loppa øy ble smidd i Hymens lenker i 1990. Bård var yrkesmilitaer som feltprest på Bardufoss. Karin jobbet som sykepleier i samme region. Etter Bardufoss ble det et år på Porsangmoen fra 1992 til 1993 og i 1992 kom dattera Synnøve til verden.
I 1993 ble Karin tilbudt et utdanningsstipend for å gjennomføre helsesøsterutdanning. Loppa kommune ville ha dem tilbake. Med et lite barn ble Bård alenepappa i et år.
– Det var fint. Det jeg hadde av jobb, måtte jeg laere meg å gjøre innafor den ramma der hun var i barnehagen. Jeg måtte laere meg å bruke tida på en annen måte, men det var forståelse for at jeg ikke kunne vaere tilgjengelig hele tida. Som ungkar kunne jeg jobbe naermest hele døgnet. Da Karin kom tilbake, ble det enklere. Men fortsatt var jeg familiemann, forteller Bård. Sønnen Martin ble født i 1995. Ingen av barna har fulgt i foreldrenes fotspor yrkesmessig, men som pensjonert feltprest er Bård stolt over at begge har gjennomført militaertjeneste.
Flytte tilbake
Å vaere feltprest betyr både følelsesmessige og praktiske oppgaver. Bård fikk oppleve krig på naert hold. På sine to turer til Afghanistan måtte han takle at oppdraget førte til tap av liv, og sier alle reagerer forskjellig når katastrofe rammer og man mister en venn og medsoldat.
– Ingen reagerer likt. Noen har behov for å vaere alene, noen vil snakke. Presten kommer ikke med ferdig pakke, men må møte folk slik de sjøl ønsker, sier Bård. Det er svaert vanskelig å forklare hvordan folk i slik situasjon lever i sin egen boble, og hele tiden forbereder seg på skarpe oppdrag som kan føre til at en av dem ikke er med neste dag. – Du forbereder deg jo på det verste, på et vis, sier Karin og forklarer at også hun var forberedt på det verste da mannen dro ut. Hun forteller at Bård var flink til å ringe hjem når han var ute, og at det var viktig for hennes ro. – Så jeg sov bra, men man tenker jo enn hvis, enn hvis, kommer det tankefullt.
Bård mener det egentlig ikke er så mye vanskeligere å vaere feltprest enn menighetsprest.
– Det vanlige livet som skjer med folk. Det er ofte brutalt nok på sitt vis, svarer Bård Jahr på undringen vår over valget av militaeret som tjenestested.
Han skyter inn at det er rart vi diskuterer dette. Han mener at blant annet trafikkdød får mindre oppmerksomhet enn ofre i krigshandlinger.
– Det er flere som har dødd i trafikkulykker i Lavangsdalen enn som har dødd i krigsoperasjoner, sier Bård, som tror at samfunnet på et vis har større toleranse for tap av menneskeliv enn å bruke penger på å bygge sikrere veier.
Lengselen til Loppa
I fjor ble Bård pensjonist etter flere år som feltprest for norske Nato-personell på kontinentet. De bodde i Belgia. Det ble bestemt at de skulle flytte tilbake til Loppa. Rent vann og ren luft var viktig for valget av sted å slå seg til ro. Husbygging ble på en måte fjernstyrt av Karin. Boligen er idag ferdig innvendig. Den er lys og koselig, med innslag av sjøgrønt og blått. Som Lopphavet like utafor panoramavinduene. Jobbing utendørs tar mesteparten av fritiden nå. Hva vil de si om hverandre etter et langt samliv?
– Hun er støttende og vil noe, sier Bård om Karin.
– Han er snill, god og trygg, er hennes beskrivelse av ektemannen. Og som gjest får man brått følelsen av å ha brutt inn i en heftig flørt.