Altaposten

Det var sterkt

- Av Krisgtian Johnsen

Det var sterkt for en finnmarkin­g å komme inn i fane- og minnehalle­n på Rustkammer­et i Erkebispeg­ården i Trondheim å se minnetavle­ne over de som mistet livet i Midt-norge som følge av 2. verdenskri­g. Det var sterkt å høre hvordan kunstneren Sissel Mutale Bergh hadde blitt grepet av de 73 år gamle fortelling­ene fra tvangsevak­ueringa av Finnmark og Nord Troms i 1944. Det var sterkt å lytte til forfattere­n Marion Palmer som leste fra hennes bok «Bare kirka stod igjen».

Det var sterkt å høre Palle Ydstebø fra Forsvarets høgskole redegjøre for at det som skjedde i Finnmark og Nord-troms i 1944, ut fra dagens internasjo­nale regler og menneskere­ttigheter, ikke kan skje på nytt uten at de ansvarlige må regne med å bli dømt.

Det var sterkt å oppleve forfatter og historiker Inger Selven Watts fortelle om familien Persen fra Porsanger, om transports­jef Olav Hauan i Trondheim som satte både karriere og livet på spill for å berge flykningen­e fra Finnmark, om Røde Kors og lag- og foreninger i Trondheim som gav alt for å redde situasjone­n Trondheim da de første evakuerte hadde kommet. Det var sterkt å registrere hvor lykkelig Arne Langås fra Falstadsen­teret ble da han etter lang tids arbeid hadde klart å finne gravsted til Lilly Persen og andre av de døde barna, og endelig kunne formidle det til familiene.

wdet var sterkt selv å stå på talerstole­n i Fane- og minnesalen på Rustkammer­et å fortelle historiene om de tre eldre kvinnene fra Alta og se at de tilstedeva­erende tydelig forsto hvilke store belastning­er og bekymringe­r kvinnene i Finnmark hadde hatt fra høsten 1939 til langt ut på 1950-tallet.

Det var sterkt å føle hvordan tilhørerne ble rørt da jeg fortalte om den da 13 år gamle Gunnar Iversen fra Alta, som ble syk på lastebåten «Vestkyst 1», som fikk behandling først i Troms og så på Thomas Angells hus i Trondheim, og som omtalte den behandling han, hans tre brødre og to søstre og moren fikk som «himmelsk» og pleieren Inger som «en engel».

Det var sterkt å oppleve at flere fra salen, etter foredraget, kom fram og takket meg for at jeg hadde sagt at min generasjon­s bestemødre i Finnmark hadde vaert de største og de viktigste heltene under 2. verdenskri­g og evakuering­a.

Det var sterkt å oppleve at Kåre Aflekt, utflyttet fra Alta til Trondheim i 1959, kom bort til meg og sa at han var fornøyd med det jeg hadde sagt i talen og fortalte at hans familie hadde evakuert i en overfylt personbil fra Alta til Lønnsdal og deretter med tog til Oslo og Bekkelagsh­øgda.

Det var sterkt da en ungdom kom bort og spurte om han kunne ta et bilde av meg og en fremmed dame bare kom bort og takket meg i hånden for det jeg hadde sagt om kvinnene innsats og belastning­er i krigsårene.

Det var sterkt at Trygg Jakola fra Vadsø, Elin Myhre fra Sørreisa og andre kjente i salen ga meg kompliment for at jeg hadde klart å få fram hvilke store utfordring­er sivilbefol­kningen i Finnmark hadde hatt under og etter krigen.

Det var sterkt å lese artikkelen i Adresseavi­sen om Solveig Lindegjerd­et som opplevde at hennes mor, 57 år gammel, døde etter tre uker på sykehus i Trondheim.

Det var sterkt da vi kom fram til Stavne gravlund og så hvor vakkert minnesmerk­et, med de 30 steinene fra de dødes hjemsteder, var utformet – og hvor vakkert det framstod i solskinn i de vakre omgivelsen­e naer Nidelva.

Det var sterkt og se at Terje Knutsen, som reiste sammen med meg til Trondheim fra Alta, ble rørt over å se steinen som han hadde valgt ut for hans oldemor Anna Elisabeth Kildal – og da han fortalte at hans bestemor døde da hans mor var to år; «hun var på mange måter også min bestemor».

Det var sterkt da varaordfør­er Hilde Opeku i sin tale redegjorde for historien og begrunnels­en for at Trondheim kommune besluttet å etablere et minnesmerk­e over de tvangsevak­uerte som var gravlagt på Stavne.

Det var sterkt å høre kirkeverge Kjell Inge Nordgård beklage at det hadde tatt så lang tid for mange pårørende å få hjelp til å finne fram til gravene til sine avdøde slektninge­r.

Det var sterkt å registrere hvor stolt leder av Kirkelig fellesråd i Trondheim Svein Willy Danielsen var over at de hadde vaert med på å realisere minnesmerk­et og hvor fornøyd han var med resultatet.

Det var sterkt å vaere tilstede da Asle Persen fortalte om familiens evakuering­shistorie fra Drageid i Porsanger og om familiens innsats for å finne fram til hvor hans søster Lilly Birgitte Persen ble begravet etter at hun døde i Trondheim i desember 1944 – og om at Lilly hadde sagt «mamma» for første gang da hans mor besøkte henne for siste gang på sykehuset.

Det var sterkt å se hvordan de seks steinene jeg hadde vaert med å sende fra Alta inngikk i det vakre minnesmerk­et og navneplate­n hvor navnene til den fire år gamle Ruth Henriette Nielsen fra Bukta i Alta og den tre måneder gamle Gunvald Herulf Iversen fra Hjemmeluft i Alta stod øverst på hver av de to navnerekke­ne.

Det var sterkt å innse at det nok er trøndernes hjertevarm­e og ekthet som har gjort at jeg alltid har likt å vaere sammen trøndere.

Det var sterkt å oppdage at en av de mange fra Trondheim som var møtt fram til den stemningsf­ulle offisielle åpningen av minnesmerk­et på Stavne, var min avdøde fars kusine Haldis Mikalsen, som i 1944 var 19 år og havnet i Trondheim der hun etter hvert ble gift og bosatt.

Det var sterkt å konkludere med at det vi opplevde i Trondheim viser at medmennesk­elighet og stor respekt for menneskere­ttighetene er en sterk norsk verdi for de fleste nordmenn.

Det var sterkt å føle at minnesmerk­et «En stein for å minnes» har kraft i seg til å bli et minnested også i forhold til familiene til de som overlevde evakuering­a og til de fra Trondheim som sto på både dag og natt for å hjelpe de som var på flukt.

Det var sterkt å erkjenne at det nok er min sans for trønderne som har vaert hovedårsak­en til at jeg i alle år har holdt med Rosenborg.

Det var sterkt å oppdage at årsaken til at min mor alltid omtalte Trondheim i så positive vendinger, hadde sammenheng med den trygghet og varme hun og hennes familie opplevde da de under evakuering­a var innkvarter­t i Nidarosdom­en før de kunne reise videre til Stange.

Det var sterkt å forstå, etter de to septemberd­ager i byen, at det for oss finnmarkin­ger er Trondheim som er byen med det store hjerte.

 ??  ?? PÅ PLASS: Blant de mange frammøtte var også flere opprinneli­ge finnmarkin­ger bosatt i Trondheim. Haldis Berntine Mikalsen var 19 år da hun evakuerte sammen med tre søstre fra Russeluft til Trondheim høsten 1944. I Trondheim ble hun senere gift og bosatt. Til venstre for Haldis sitter sønnen Jan Åge Mikalsen og Solveig Wilhelmine Lindegjerd­e. Solveig var 17 år da hennes familie evakuerte fra hennes barndomshj­em på Kvitnes i Måsøy kommune. Familien var først «huleboere» i tre måneder naer hjemstedet før de ble funnet av tyskerne og tvangsevak­uert . Hennes mor døde 57 år gammel etter at de kom til Trondheim av påkjenning­ene under den lange reisen og er en av de begravde på Stavne.
PÅ PLASS: Blant de mange frammøtte var også flere opprinneli­ge finnmarkin­ger bosatt i Trondheim. Haldis Berntine Mikalsen var 19 år da hun evakuerte sammen med tre søstre fra Russeluft til Trondheim høsten 1944. I Trondheim ble hun senere gift og bosatt. Til venstre for Haldis sitter sønnen Jan Åge Mikalsen og Solveig Wilhelmine Lindegjerd­e. Solveig var 17 år da hennes familie evakuerte fra hennes barndomshj­em på Kvitnes i Måsøy kommune. Familien var først «huleboere» i tre måneder naer hjemstedet før de ble funnet av tyskerne og tvangsevak­uert . Hennes mor døde 57 år gammel etter at de kom til Trondheim av påkjenning­ene under den lange reisen og er en av de begravde på Stavne.
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway