Det var sterkt
Det var sterkt for en finnmarking å komme inn i fane- og minnehallen på Rustkammeret i Erkebispegården i Trondheim å se minnetavlene over de som mistet livet i Midt-norge som følge av 2. verdenskrig. Det var sterkt å høre hvordan kunstneren Sissel Mutale Bergh hadde blitt grepet av de 73 år gamle fortellingene fra tvangsevakueringa av Finnmark og Nord Troms i 1944. Det var sterkt å lytte til forfatteren Marion Palmer som leste fra hennes bok «Bare kirka stod igjen».
Det var sterkt å høre Palle Ydstebø fra Forsvarets høgskole redegjøre for at det som skjedde i Finnmark og Nord-troms i 1944, ut fra dagens internasjonale regler og menneskerettigheter, ikke kan skje på nytt uten at de ansvarlige må regne med å bli dømt.
Det var sterkt å oppleve forfatter og historiker Inger Selven Watts fortelle om familien Persen fra Porsanger, om transportsjef Olav Hauan i Trondheim som satte både karriere og livet på spill for å berge flykningene fra Finnmark, om Røde Kors og lag- og foreninger i Trondheim som gav alt for å redde situasjonen Trondheim da de første evakuerte hadde kommet. Det var sterkt å registrere hvor lykkelig Arne Langås fra Falstadsenteret ble da han etter lang tids arbeid hadde klart å finne gravsted til Lilly Persen og andre av de døde barna, og endelig kunne formidle det til familiene.
wdet var sterkt selv å stå på talerstolen i Fane- og minnesalen på Rustkammeret å fortelle historiene om de tre eldre kvinnene fra Alta og se at de tilstedevaerende tydelig forsto hvilke store belastninger og bekymringer kvinnene i Finnmark hadde hatt fra høsten 1939 til langt ut på 1950-tallet.
Det var sterkt å føle hvordan tilhørerne ble rørt da jeg fortalte om den da 13 år gamle Gunnar Iversen fra Alta, som ble syk på lastebåten «Vestkyst 1», som fikk behandling først i Troms og så på Thomas Angells hus i Trondheim, og som omtalte den behandling han, hans tre brødre og to søstre og moren fikk som «himmelsk» og pleieren Inger som «en engel».
Det var sterkt å oppleve at flere fra salen, etter foredraget, kom fram og takket meg for at jeg hadde sagt at min generasjons bestemødre i Finnmark hadde vaert de største og de viktigste heltene under 2. verdenskrig og evakueringa.
Det var sterkt å oppleve at Kåre Aflekt, utflyttet fra Alta til Trondheim i 1959, kom bort til meg og sa at han var fornøyd med det jeg hadde sagt i talen og fortalte at hans familie hadde evakuert i en overfylt personbil fra Alta til Lønnsdal og deretter med tog til Oslo og Bekkelagshøgda.
Det var sterkt da en ungdom kom bort og spurte om han kunne ta et bilde av meg og en fremmed dame bare kom bort og takket meg i hånden for det jeg hadde sagt om kvinnene innsats og belastninger i krigsårene.
Det var sterkt at Trygg Jakola fra Vadsø, Elin Myhre fra Sørreisa og andre kjente i salen ga meg kompliment for at jeg hadde klart å få fram hvilke store utfordringer sivilbefolkningen i Finnmark hadde hatt under og etter krigen.
Det var sterkt å lese artikkelen i Adresseavisen om Solveig Lindegjerdet som opplevde at hennes mor, 57 år gammel, døde etter tre uker på sykehus i Trondheim.
Det var sterkt da vi kom fram til Stavne gravlund og så hvor vakkert minnesmerket, med de 30 steinene fra de dødes hjemsteder, var utformet – og hvor vakkert det framstod i solskinn i de vakre omgivelsene naer Nidelva.
Det var sterkt og se at Terje Knutsen, som reiste sammen med meg til Trondheim fra Alta, ble rørt over å se steinen som han hadde valgt ut for hans oldemor Anna Elisabeth Kildal – og da han fortalte at hans bestemor døde da hans mor var to år; «hun var på mange måter også min bestemor».
Det var sterkt da varaordfører Hilde Opeku i sin tale redegjorde for historien og begrunnelsen for at Trondheim kommune besluttet å etablere et minnesmerke over de tvangsevakuerte som var gravlagt på Stavne.
Det var sterkt å høre kirkeverge Kjell Inge Nordgård beklage at det hadde tatt så lang tid for mange pårørende å få hjelp til å finne fram til gravene til sine avdøde slektninger.
Det var sterkt å registrere hvor stolt leder av Kirkelig fellesråd i Trondheim Svein Willy Danielsen var over at de hadde vaert med på å realisere minnesmerket og hvor fornøyd han var med resultatet.
Det var sterkt å vaere tilstede da Asle Persen fortalte om familiens evakueringshistorie fra Drageid i Porsanger og om familiens innsats for å finne fram til hvor hans søster Lilly Birgitte Persen ble begravet etter at hun døde i Trondheim i desember 1944 – og om at Lilly hadde sagt «mamma» for første gang da hans mor besøkte henne for siste gang på sykehuset.
Det var sterkt å se hvordan de seks steinene jeg hadde vaert med å sende fra Alta inngikk i det vakre minnesmerket og navneplaten hvor navnene til den fire år gamle Ruth Henriette Nielsen fra Bukta i Alta og den tre måneder gamle Gunvald Herulf Iversen fra Hjemmeluft i Alta stod øverst på hver av de to navnerekkene.
Det var sterkt å innse at det nok er trøndernes hjertevarme og ekthet som har gjort at jeg alltid har likt å vaere sammen trøndere.
Det var sterkt å oppdage at en av de mange fra Trondheim som var møtt fram til den stemningsfulle offisielle åpningen av minnesmerket på Stavne, var min avdøde fars kusine Haldis Mikalsen, som i 1944 var 19 år og havnet i Trondheim der hun etter hvert ble gift og bosatt.
Det var sterkt å konkludere med at det vi opplevde i Trondheim viser at medmenneskelighet og stor respekt for menneskerettighetene er en sterk norsk verdi for de fleste nordmenn.
Det var sterkt å føle at minnesmerket «En stein for å minnes» har kraft i seg til å bli et minnested også i forhold til familiene til de som overlevde evakueringa og til de fra Trondheim som sto på både dag og natt for å hjelpe de som var på flukt.
Det var sterkt å erkjenne at det nok er min sans for trønderne som har vaert hovedårsaken til at jeg i alle år har holdt med Rosenborg.
Det var sterkt å oppdage at årsaken til at min mor alltid omtalte Trondheim i så positive vendinger, hadde sammenheng med den trygghet og varme hun og hennes familie opplevde da de under evakueringa var innkvartert i Nidarosdomen før de kunne reise videre til Stange.
Det var sterkt å forstå, etter de to septemberdager i byen, at det for oss finnmarkinger er Trondheim som er byen med det store hjerte.