Koftebruk på hell
Er den nordsamiske kofta bare festplagg? I hverdagen er den i ferd med å bli et sjeldent syn.
For bare noen få tiår siden var det dagligdags å treffe på praktfulle mennesker kledd i den fargerike og karakteristiske samiske koften, eller gákti, som den heter på nordsamisk. Slik er det ikke i dag.
Kulturell markør?
På scenen står samiske artister og fronter kulturen kledd i gákti og samisk inspirerte kostymer. Samiske politikere er som politikere flest og benytter enhver anledning til å sende ut politiske signaler – gáktien er på. Den samiske høgskolen har innført «koftedag» en dag i måneden, samisk gatekunst er blitt en del av populaerkulturen, og duodji som samisk håndverk er i skuddet som aldri før. Men hvor ble gáktien av i hverdagen? Er den redusert til en politisk og kulturell markør i dagens samfunn, eller er det fortsatt liv laga for det sagnomsuste og prektige plagget- i hverdagen?
Eneste på tribunen
– Jeg, for min del, kan ikke huske å ha gått i andre klaer enn gákti, forteller den velkledde damen som sitter på tribunen på Báktehárji i Kautokeino.
Bygda med knapt 3000 innbyggere regnes som det kulturelle hovedsete i det nordsamiske området og ute på fotballbanen er det Nordlys IL fra Karasjok som står på den andre siden av banen. Som andre byer og bygder har også de to samebygdene en sunn rivalisering pågående og nå er det «kampen om vidda» det skal tevles om ute på fotballbanen.
Niillasa Gáren Ánnà har et barnebarn på hvert av de to lagene:
– Jeg satser på uavgjort, sier hun smilende.
Sommeren er på hell og solen er skjult bak mørke skyer som seiler selvsikkert over vidda ved hjelp av den svale vinden. Stemningen blant de 130 fremmøtte publikummerne er forsiktig. «Kampen om vidda» er lek men det vil likevel smake vanvittig godt med seier over erkerivalen. Her skal de to største samiske bygdene kjempe om aeren og på tribunen skiller Gáren Ánná seg ut, for hun er den eneste som baerer den karakteristiske gáktien.
Slaget ved Stiklestad
For bare noen tiår siden var det vanlig å treffe på mennesker kledd i den fargerike gáktien når du besøkte samiske bygder. I dag brukes den oftest som festplagg, i likhet med bunaden. Opprinnelsen til den samiske gáktien er usikker og det finnes mange teorier om tilblivelsen av den.
Tar vi en titt på det samiske museet, Riddoduottarmuseat, sine hjemmesider, kan man lese at samedrakten nevnes i litteraturen første gang av den romerske historikeren Tacitus for 1900 år siden.
Videre står det at den langobardiske historikeren Paulus Diaconus mener for 1200 år siden å ha sett en samekofte, som var veldig lik den germanske tunicaen og at den islandske høvdingen og historiker Snorre Sturlason skrev for 800 år siden at den norske høvdingen, Tore Hund, som bodde på Bjarkøy i Troms, (…) hadde en gang skaffet seg tolv samiske reinskinnskofter. Koftene hadde så mye trolldom i seg at ikke noe våpen beit på dem. Han bar en slik reinskinnskofte under slaget på Stiklestad.
Kunstnerisk
I faksimileutgaven av Anny Haugens bok, «Samisk Husflid i Finnmark», utgitt i 2011, nevnes det også at forbindelsen mellom samer og nordboere har tusenårig tradisjon, og kulturkontakten – utveksling av varer, tjenester og skikker – har gått begge veier. Altså, som alle levende kulturer har også den samiske kulturen tilegnet seg skikker, redskaper og bruksting fra sine naboer. Videre kan man lese at under harde naturforhold har samene utviklet sin kultur. I sin klesdrakt som i mange andre bruksting laget med enkle, selvgjorte redskaper, viser de sin sikre, kunstneriske sans. Deres evne til å bevare eldre kulturtrekk, både de saeregne og dem som de hadde felles med nabofolkene, gjør at ikke minst deres husflid i dag byr på interessante oppgaver for forskning og kulturvern.
Unik historie
Hvis man da konkluderer med at den samiske gáktien har utviklet seg gjennom nesten to tusen år er det med andre ord et unikt plagg om man sammenlikner med dagens hurtigskiftende motescene, der konsum ser ut til å vaere det viktigste. Men la det ikke vaere tvil, moderniseringen har for lengst kommet til vidda og moderne mennesker finner det både praktisk og enkelt å ta på seg plagg fra de store kleskjedene. Desto mer gledelig er det at det er flere enn Niillasa Gáren Ánná som føler seg mest vel i den stilfulle bekledningen.
Flotte damer
På Arbeidssenteret (Guovdageaidnu Bargogoguovddas) treffer vi to flotte fruer, Lemet Lemeha Edel Biret Ristinna og Ingga Bier Máhte Inger Márjá, på henholdsvis 96 og 85 år.
Mens Inger Márja kommer fra en reindriftsfamilie, kommer Edel fra en akademiker-familie, men de to venninnene er samstemt når de sier at det for dem handler om identitet. Det er gáktien begge har vokst opp med og det er gáktien de har brukt hele sitt voksne liv.
Edel Biret Ristinna, som blant annet har fortid som laerer ved barneskole, og som direktør i Samisk Utdanningsråd, fortsetter:
– Men da jeg måtte reise til Vadsø i 1936 for å gå på middelskolen fikk jeg ofte slengt svaert nedsettende ord etter meg. «Din finn!» ropte enkelte når de fikk øye på meg. Da begynte jeg å kle meg i såkalte norske klaer for en periode. – Jeg slapp imidlertid billig unna, for jeg bodde hos skoledirektøren. Andre hadde det nok mye verre, avslører hun før hun skifter tema og forteller at også gáktien er påvirket av motebildet:
– For noen år siden var for eksempel 1850- gáktien veldig populaer. Det kan variere på bredden på pyntebåndene fra tiår til tiår- og i det siste har for eksempel blomstergáktien, en slik som Inger Márjá har på seg, blitt populaer igjen – også blant de unge, forklarer hun mens hun nikker smilende til venninnen.