Betraktninger fra en politisk førstereisgutt
Godt tid som pensjonist, samfunnsinteresse og ren nysgjerrighet førte meg til Frp og plass på deres liste ved sametingsvalget 2017 – og jeg ønsker i den forbindelsen gi mitt syn på valgkampen og dele mine betraktninger rundt denne.
Som 100% politisk amatør var min plass relativt tilfeldig, men partiet fattet min interesse fordi det virket ha praktiske løsninger, vaere åpent og ikke overbefolket av yrkespolitikere. Partiet er dessuten tolerant for synspunkter som ikke alltid følger sentralt vedtatte dogmer, men er åpent for praktiske tilpasninger og saklige innspill i de fleste spørsmål.
Og som de fleste andre samfunnsinteresserte hadde jeg også vaert innom andre politiske parti opp gjennom årene, men ikke stått på valgliste før. Men i år hadde jeg tid og anledning. Jeg fikk råd og støtte fra Frps partiapparat og la ut på reise rundt i distriktene for å informere om Frps politikk og syn på det meste, sameting, utviklingen i Finnmark og de samiske områdene og hva som burde gjøres for å forsøke skaffe det samiske samfunn flere ben å stå på. Av mange årsaker forblir reindrift den viktigste naeringen i de samiske områdene, men det må også arbeides med å skape forutsetninger for andre lønnsomme bedriftsetableringer.
Norge har som de fleste andre land skapt sin velstand ved å utnytte og foredle sine naturressurser, og dette vil også måtte vaere et av satsingsområdene i de samiske områdene.
Dette er velkjent og jeg skal ikke bruke plass på det i innlegget, men jeg ønsker å fortelle om mitt møte med media. Tausheten var stor og deres interesse for Frp liten, mens de samtidig var servile, villige og ukritiske mikrofonstativ for NSR, Ap og de andre etablerte partiene. Bare ett medium i Finnmark var interessert i Frp, avisa Sagat.
En tålmodig og interessert journalist satte av tid til intervju med meg, og selv om min skepsis var stor, ble den gjort til skamme da artikkelen kom på trykk, uten den nedlatende arrogansen andre media behandler Frp med. Etter at artikkelen sto på trykk strømmet det inn støtte til min Facebook-konto. Men jeg merket meg at støtten alltid kom som PM (personlig melding) eller ble uttalt personlig ved møter ute eller ved valgstander. Jeg fikk en følelse av at folk ikke våget vise at de støttet Frp!
Samtidig som folk skjulte sin støtte til oss, observerte jeg hvordan det politiske etablissement som f.eks Nsr-lederen Aili Keskitalo omgikk journalister bla. fra NRK og lokalradioen i Kautokeino. Det var tydeligvis gamle venner som møttes. Ingen gjorde forsøk på å skjule samrøre. Det virket som den media-politiske elite i de samiske områdene demonstrerte hvem som hadde makta. Hoder ble stukket sammen, hvisking, latter, klapp og klem. Arrogansen var åpenbar og pinlig. Hva tenkte disse journalistene på? Det var en oppvisning av samrøre av en offentlig lønnet samemedia-politisk klasse, høyt hevet over den vanlige velger. I regi av lokalradioen i Kautokeino ble også jeg invitert til debatt. Jeg slapp ikke til på linje med de andre deltakerne og ble stadig avbrutt av en nedlatende, småflirende programleder.
Mine forsøk på å forklare standpunkt ble avbrutt. Da debatten kom inn på naeringsvirksomhet i Indre-finnmark ville jeg forklare at Frp mente man skulle ta hensyn til naturen ved naeringsvirksomhet og gruvedrift og at dagbrudd ikke skulle etableres. Her ble jeg avbrutt av programleder med en hånlig kommentar: «Du kan jo skrive det som et avisinnlegg». Mens jeg og Frp ble satt på sidelinjen og nesten ikke slapp til i debatten, fikk NSR og de andre partier prate uavbrutt.
Det føltes som jeg deltok i et teaterstykke hvor opptreden av hovedrolleinnehaverne (de etablere partiene) var avtalt på forhånd og media var regissør. Sånn at min opplevelse med media egentlig var skremmende. Legger vi denne media og politiker (u)kultur til grunn på nasjonalt plan, er det et demokratisk problem.