Livsviktig samarbeid
Når minuttene teller er det ikke rom for uenigheter, fastslår sykepleier Hilde Haetta Eng og ambulansesjåfør Geir Jøran Sara.
Samhold og god kommunikasjon er nemlig stikkordene når ulykken er ute eller noen blir alvorlig syk i Nordlysbyen.
– Vi sitter ikke på hver vår hump, men jobber sammen for et felles mål. Nemlig å få pasienten til sykehus så fort som mulig, sier Hilde Haetta Eng, sykepleier ved legevakta i Alta og Best-instruktør ved akutteamet i kommunen.
Vi-følelse
Hun forsikrer at det i teamet ved Alta helsesenter ikke eksisterer noe hierarki, i den forstand at eksempelvis sykepleierne ikke tør å snakke til legene.
– Nei. Til det er vi altfor små. Her er det vi-følelsen som teller og alle skjønner at alle må trå til og at alle er viktige, sier Eng, som opplyser at det en gang i måneden kjøres Best-kurs, hvor man samarbeider om hypotetiske akuttoppdrag, på tvers av de ulike fagfeltene.
– Det at vi som jobber her kjenner hverandre og har et godt samarbeidsklima, er ikke bare viktig for pasientene, men også for arbeidsmiljøet, føyer ambulansesjåfør Geir Jøran Sara til. Også han Best-instruktør og en uhyre viktig brikke i akuttberedskapen i Alta kommune.
Nina Ødmann har vaert lege i Alta en kvinnsalder og underbygger budskapet fra sine kolleger .
– Vi har utrolig kompetente ambulansesjåfører og erfarne sykepleiere, som blir lyttet til, også når de har en annen oppfatning enn legen. Her kjører vi helt klart en flat struktur som gir god teamfølelse, fastslår Ødmann overfor Altaposten.
Små kommuner best
Forrige torsdag var hun med under et akuttseminar i Alta, forøvrig det første av sitt slag i Norge. Seminaret kom som følge av at Alta i fjor fikk legeforeningens kvalitetspris i forbindelse med sitt gode arbeid med å trene på akutte situasjoner. Noe de har gjort i ti år. Prispengene på 50.000 kroner valgte de å bruke på et seminar, som trakk fagfolk fra hele landet, inkludert fra Helsedirektoratet, samt representanter fra ulike kommuner som vil laere av Altas arbeid for å bedre akuttjenesten.
– Det viser seg faktisk at de er små kommuner som er de beste på Best-trening, sier Geir Jøran Sara, mens Hilde Haetta Eng, sier at Alta ofte blir kontaktet av andre legevakter som ønsker å laere av hvordan Alta gjør det med tanke på trening.
En gang i måneden
Det at Alta holder Best-trening en gang i måneden betyr at alle ansatte, vikarer inkludert, i legevakt og ambulanseberedskap skal få den viktigste påminnelsen cirka en gang i året. I en film som ble laget i anledning seminaret og som viser hvordan akutteaemt i Alta øver, sier Nina Ødmann at selv for henne som har lang erfaring er det alltid noe nytt og laere, og alltid noe man har glemt fra sist.
Ifølge Eng er det enkleste ofte det beste.
– Vi forbereder oss sjelden i noe saerlig grad. Vi trener i egne omgivelser og med det utstyret vi bruker til daglig. Det skal vaere realistisk, sier sykepleieren som bekrefter at med jevnlig trening avdekkes svakheter, som igjen gir muligheter for forbedring.
Legene blir tryggere
Og alle trenger forbedring, ifølge Torben Wisborg, daglig leder i Stiftelsen Best, som også var tilstede under Alta-seminaret. Til Tidsskriftet for den Norske legeforening har Wisborg uttalt:
– Jeg er overrasket over at så mange allmennleger føler seg utrygge i akuttmedisinske situasjoner. Det er et stort behov for å oppøve ferdigheter og trene i team. Dette er bakgrunnen for at vi prøver Best-modellen utenfor sykehus.
Ambulansesjåfør Sara kan bekrefte det Wisborg sier.
– Det som er viktig er at tidsbruken går ned. Vi ser at etter at vi har startet med Best-trening, så blir også legene i større grad med ut til pasienten, fordi de vet at de ikke er alene, men har med kompetent personell som de samarbeider godt med. På den måten kan pasienten oftere sendes rett til sykehus og slippe omveien om legevakta, sier Geir Jøran, som jobbet i Forsvaret før han fant veien inn i ambulanseyrket.
Var livredd
Både Sara og Eng er opprinnelig fra Kautokeino. Før Eng begynte på legevakta i Alta, hadde hun jobbet 14 år i hovedstaden.
– Da jeg kom fra Oslo, hvor sykehusene ligger tett i tett og skulle begynne å jobbe i Alta, var jeg livredd. Det hadde jeg ingen grunn til, skulle det vise seg. Vi er ufattelig heldige som har den legevakta vi har i Alta. Både legevakta og ambulansepersonellet er utrolig dyktige, fastslår den erfarne sykepleieren.
På spørsmål om det er ofte at de ikke klarer å sende en pasient videre til sykehus på grunn av vaeret, svarer hun:
– Det hender, men da gjør vi vårt beste for å stabilisere og medisinere pasienten i Alta. Men stort sett får vi sendt avgårde pasientene. Vi har alle sykehusene som backup, eksempelvis Kiruna, og jeg har også vaert med på at vi skulle sende en pasient til St.olav i Trondheim, men dette ble ikke nødvendig. Men det illustrerer alle mulighetene vi må kunne ta i bruk.
– Hva betyr det for dere i akuttjenesten at vi snart får Ct-scanning (hode-røntgen) i Alta?
– Det betyr at vi kan vaere mer presis i forhold til hvor vi skal sende pasienten. Er det en blodpropp kan han eller hun sendes til Hammerfest, men er det en blødning, så skal pasienten til Tromsø. Så det vil uten tvil bli et viktig fremskritt, sier Eng.
Ikke alene
Enn så lenge priser hun seg lykkelig over de gode og samvittighetsfulle kollegene sine.
– Jeg husker en opplevelse som har bitt seg fast. Vi fikk inn en veldig dårlig pasient på legevakta. Når ambulansepersonellet kom inn med han, så hengte ambulansesjåføren av seg jakka si på knaggen bak døra der borte, sier Hilde og peker på veggen bak undertegnende.
– Da skjønte jeg at han skulle vaere der og hjelpe til. Det var en stor lettelse, å vite at man ikke var alene.
Da jeg kom fra Oslo, hvor sykehusene ligger tett i tett og skulle begynne å jobbe i Alta, var jeg livredd. Hilde Haetta Eng, sykepleier