Mari fikk drømmejobben
Mari Buljo (23) har alltid følt seg som en verdensborger. Nå tjenestegjør hun på ambassaden i Washington.
Det betyr at ambassaden, i tillegg til å møte besøkende på norsk, kan tilby samisk.
– Veldig gøy og laererikt å vaere her, sier Mari, som er vokst opp i Kautokeino, før hun flyttet til Alta for 10 år siden.
Tidlig på farta
Sommerferiene på videregående skole tilbrakte hun i Kina for å laere seg kinesisk. Fem år senere gikk turen til Tokyo og «School of international liberal studies» på Waseda-universitetet, for å fullføre en bachelor innen blant annet politikk, internasjonale relasjoner, kulturrelaterte fag og markedsføring. En ekte verdensborger med andre ord.
– Det jeg husker best fra den tiden, var det å møte folk fra hele verden med så forskjellige bakgrunner. Laere et nytt språk og oppleve mest mulig, sier Mari og minnes tiden sin i Asia og spesielt Japan. Som praktikant for et selskap var hun den eneste med vestlig bakgrunn. – Det meste foregikk derfor på japansk, smiler hun. Men nå er det altså Washington som gjelder.
The Capital of the World
Med sine naermere 700.000 innbyggere er D.C. en yrende by med alle muligheter for å følge den amerikanske drømmen. At hun skulle lande en praksisplass ved den norske ambassaden var egentlig ikke planen. Hun skulle nemlig studere sosialantropologi med feltstudier i Philadelphia, men det var ikke hennes «greie». Verdensborgeren Mari ville ut og utforske verden på sin måte.
– Jeg søkte på studentpraktikantordningen til utenriksdepartementet. Enkelt og greit. Litt morsomt er det jo, at like etter at jeg takket ja, kom et tilbud om praksisplass for ambassaden i Tokyo. Men valget falt på Washington, da dette er den største norske «utposten» med flest muligheter.
– Hva sa familien hjemme da du sa neste stopp D.C.?
– Jeg bodde allerede i Philadelphia da jeg fikk denne muligheten, men mamma er selvfølgelig veldig stolt. Samtidig er de vant med at jeg reiser rundt så mye som jeg gjør, sier hun. På spørsmål om hvordan det er å se USA fra innsiden, med norske øyne, forteller hun at det er flere likheter enn ulikheter.
– Forskjellen var mye større i for eksempel Japan. Blant annet holdninger; alt fra hvordan en fører møter til dagliglivet generelt. Japanere er mye mer formelle, med tanke på respekt for titler, måten man hilser hverandre. Alt ned til siste detalj. Bare det å skjenke te til noen har sin egen skikk. For er man den yngste på møtet, får man gjerne denne oppgaven, smiler hun.
– I USA er det også mye hierarki, spesielt i D.C., men de er ikke like detaljorientert som japanerne. De er også ofte veldig frampå i forhold til nordmenn.
En drømmejobb
På ambassaden har Mari ansvar og får jobbe med og for blant annet diplomater og konsulen. Hun skriver rapporter, drar på møter, skriver referater, organiserer arrangementer og mye, mye mer. Nylig deltok hun på en høring i Senatet, og hun har også vaert på møter i Det hvite hus. I tillegg får hun ta imot stortingskomiteer og besøk fra andre ambassader. – Det er kjempegøy, stråler hun. – Jeg jobber sammen med veldig kunnskapsrike folk og laerer ekstremt mye om blant annet økonomi og handel – to av mine største interesser. Men det betyr også at jeg må vaere orientert og hele tiden oppdatert på det politiske landskapet. Med tanke på den erfaringen jeg har fra Kina og Japan og «handelskrigen» som pågår nå, er det en veldig spennende tid. Hennes mor, Rita Heitmann, er forståelig veldig stolt av hva datteren har oppnådd. – Hun er 23 år og en verdensborger som stadig er på reise. Så er det jo artig at ambassaden nå kan svare på henvendelser også på samisk, smiler hun.
UD neste?
Når praksisen er ferdig står Mari fritt til å gjøre hva hun vil. Og mulighetene er mange.
– Jeg kommer nok til å jobbe litt, men er også på tanken om en master i Øst-asia eller USA et sted. Jeg har veldig lyst til å jobbe internasjonalt. Om det på sikt blir UD eller et annet sted, vet jeg ikke. Men målet er å jobbe med internasjonale emner innen blant annet handel, avslutter hun.