Blir ald­ri alta­va­e­ring

Revy­le­gen­den Finn-arild Sel­nes fra Hon­nings­våg har hatt det ar­tig på Al­tas be­kost­ning titt og ofte. Nå bor han i Nord­lys­byen. – Men alta­va­e­ring blir jeg ald­ri, fast­slår han med sed­van­lig glimt i øyet.

Altaposten - - Sidan 1 - Av Mai­ken Aman­da Brenn­ås mai­ken@al­ta­pos­ten.no

I fle­re av lå­te­ne sine spil­ler han på hu­mor, og ofte har det gått ut­over Al­ta. At det var her han kom til å bo­set­te seg, had­de han over­ho­det ikke sett for seg.

– Jeg var vel egent­lig gans­ke lei av Hon­nings­våg, og had­de be­hov for å opp­le­ve noe nytt. Det var godt å få litt luft un­der vin­ge­ne og få va­ere litt i fred. Når man rei­ser ut av Hon­nings­våg må man ofte inn­om Al­ta uan­sett, så da kun­ne jeg like gjer­ne flyt­te hit, sier han.

Selv om han ser for seg å bli bo­en­de, er det nok ikke håp om at hon­nings­vå­gin­gen no­en gang kom­mer til å bli en ekte alta­va­e­ring:

– Nei, det kom­mer jeg nok ald­ri til å bli. Det er jo så man­ge ste­der her, så jeg vet ikke helt hva slags alta­va­e­ring jeg skul­le blitt. Man har jo både kron­stin­ger, elve­bak­kin­ger og bos­se­ko­pin­ger her. Men folk er hyg­ge­li­ge og jeg tri­ves godt her, sier han. Yngst av syv søs­ken Tar Sel­nes tar et til­bake­blikk på li­vet er det mye han skul­le gjort an­ner­le­des, men barn­dom­men i Hon­nings­våg - den vil­le han ald­ri va­ert for­uten.

– Det har va­ert vel­dig fint å vokse opp i Hon­nings­våg. Alle kjen­te alle og pas­set på hver­and­re. Hjem­me var mam­ma opp­tatt av sam­hol­det i søs­ken­flok­ken, og det var fan­tas­tisk fint, sier han.

Han var den yngs­te av syv søs­ken, og vis­te godt hvor­dan han skul­le dra nyt­te av det.

– Da jeg var li­ten slapp jeg unna mye ar­beid. Det var all­tid han ene store­bro­ren min som fikk skyl­da. Han had­de som opp­ga­ve å pas­se på meg, men det var ikke all­tid lett når jeg var både høyt og lavt hele ti­den. Men det var fint å va­ere en­del av en stør­re søs­ken­flokk. Jeg tror man blir mind­re ego­is­tisk, og la­erer å bry seg om and­re, sier han.

Sel­nes var en ak­tiv ung­dom som i tid­lig al­der els­ket å un­der­hol­de and­re.

– På sko­len klar­te jeg ikke å hol­de kjeft. Jeg fant på mye tull og det ble man­ge tu­rer ut på gan­gen. Da gikk det ofte ti mi­nut­ter, så ban­ket det på dø­ren og da kom jeg inn igjen med vaske­kona sine kla­er på og ko­man­der­te alle ut for å vas­ke. Jeg fant på mye rart, og det var nok opp­merk­som­he­ten jeg lik­te, sier han. Fryk­tet for stem­men Selv om han els­ker å stå på sce­nen og un­der­hol­de, for­tel­ler han at han egent­lig er en gans­ke sje­nert mann.

– Jeg var van­vit­tig sje­nert da jeg var yng­re, og eide ikke selv­til­lit. Jeg blir all­tid ner­vøs før jeg skal på sce­nen, selv om jeg har gjort det­te i over fem­ti år. Man skul­le tro at man fikk bed­re selv­til­litt av det, men det er ikke mye.

Da han var i tyve­åre­ne be­gyn­te Sel­nes på mu­sikk og tea­ter­lin­jen på Ro­me­ri­ke folke­høy­sko­le. Der triv­des han godt:

– Da snus­te jeg litt på tea­ter­høy­sko­len, men had­de ikke nok mot til å gjø­re noe med det. Man kan godt si at jeg ang­rer på det i dag. Da had­de det kan­skje blitt noe av meg. Nå har jeg jo bare yrke som tull­ball, sier han og ler.

Sel­nes for­tel­ler at om han ikke had­de endt opp å dri­ve med revy, kun­ne han godt sett for seg å bli kon­di­tor.

– Jeg els­ker å bake og før drev jeg og kona mi ho­tell i Hon­nings­våg. Da var jeg kjent for bløt­kaka og vaf­le­ne mine. Det var ar­ti­ge ti­der det. Jeg els­ker å eks­pe­ri­men­te­re og prø­ve ut nye ting, sier han.

I dag er Sel­nes enke­mann, men for­tel­ler at han all­tid har va­ert en ro­man­ti­ker.

– Jeg var ung­kar til jeg var over tret­ti. Da traff jeg kona mi gjen­nom job­ben. Hun var blant an­net old­frue og re­sep­sjons­sjef, mens jeg var vakt­mes­ter. En dag tok jeg hel­dig­vis mo­tet til meg og prøv­de meg på hen­ne, og det gikk jo fint, sier han.

Vi­de­re for­tel­ler Sel­nes at vår­en og høs­ten har va­ert pre­get av syk­dom. En pe­rio­de var han til og med redd for stem­men skul­le svik­te og at han ald­ri kun­ne syn­ge igjen.

– Jeg had­de ikke nok luft i lun­ge­ne. Det føl­tes ut som jeg had­de vann i lun­ge­ne, og ikke fikk pus­te. Det var gans­ke skrem­men­de. Jeg fikk kjen­ne på pa­nik­ken. Jeg var redd for at jeg ikke kun­ne syn­ge igjen, men hel­dig­vis

har nye medi­si­ner gjort un­der­ver­ker, sier Sel­nes, som er i god form den dag i dag.

På sa­me­nes par­ti

Som pen­sjo­nert mann er hver­da­gen re­la­tivt stil­le og ro­lig, men Sel­nes har en tra­vel tid i møte. I vin­ter tur­ne­rer han land og stand med revy­en «Fra vid­da til Las Ve­gas 2018».

– Det var godt å kom­me i gang med revy igjen, og jeg hå­per det er man­ge som kom­mer for å se oss her i Al­ta. Sa­men er med den­ne gan­gen også, men med en helt ny sang, sier han.

Og selv om Sel­nes ofte tul­ler mye med sa­me­ne, for­kla­rer han at det ikke er for å rak­ke ned på den sa­mis­ke kul­tu­ren.

– Man­ge sier at jeg flei­per med sa­me­ne, men egent­lig er jeg på de­res par­ti. Beste­fa­ren min og mam­ma snak­ket sa­misk, og i Hon­nings­våg had­de vi ofte sa­mer som had­de som­mer­bei­te der på over­nat­ting. Jeg bru­ker hu­mor for å få frem de sa­mis­ke sa­ke­ne, og på den må­ten når jeg ut til folk, sier han.

11. ok­to­ber er han klar for å inn­ta sce­nen i Al­ta kul­tur­sal. Frem til da blir det mye øving, men også no­en late da­ger hjem­me i lene­sto­len.

– I dag var jeg oppe tid­lig, men det er ikke hver dag. Jeg els­ker å lig­ge helt flat i stress­les­sen min, drøm­me meg bort og la tan­ke­ne fly­te. Da har jeg det som minst to plom­mer i eg­get – el­ler som gut­ten sa; som kon­gen i eg­get, sier han og ler.

SJE­NERT: Finn-arild Sel­nes for­tel­ler at han egent­lig er en gans­ke sje­nert mann. Da han var yng­re tur­te han ikke en­gang å by da­me­ne opp på dans. (Foto: Mai­ken Aman­da Brenn­ås)

KJENT FIGUR: «Sa­men» er blitt Finn-arilds merke­vare i Hon­nings­vå­grevy­en. (Foto: Ar­kiv)

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.