Åse (80) dan­set seg i form

Åse Furu fant tre­nings­for­me­len og skin­te på danse­gul­vet på 80-års­da­gen.

Altaposten - - Sidan 1 - Av Han­ne Lar­sen han­ne@al­ta­pos­ten.no

Det var den ar­tigs­te ge­burts­da­gen jeg har hatt. Jeg dan­set med hvert et mann­folk. Åse Furu (80)

– Det var den ar­tigs­te burs­da­gen jeg har hatt noen gang. Jeg dan­set med hvert et mann­folk. Jeg var lem­ster i en uke et­ter­på, men det var verdt det, sier Åse Furu og ler hjer­te­lig.

Trod­de sånn pas­se­lig

Furu er nett­opp fylt 80 år og to uker før burs­da­gen hen­nes kom hun i gang med et tre­nings­pro­gram i re­gi av Al­ta kom­mu­nes hver­dags­re­ha­bi­li­te­rings­team. Det var hjemme­syke­plei­er­ne som had­de sett at Åse kun­ne va­ere i mål­grup­pa for pro­sjek­tet, som tar sik­te på å øke funk­sjons­gra­den hos eld­re som bor hjem­me. Det­te for å gi de eld­re mer livs­kva­li­tet og for at de skal kun­ne kla­re seg seg selv hjem­me lengst mu­lig.

– Min førs­te tan­ke var: «Hva kan de gjø­re»? Jeg trod­de sånn pas­se­lig på dem, sier Åse hen­vendt til TI­DE­NES BURS­DAG: På burs­da­gen på Lhl-hu­set dan­set Åse med alle mann­fol­ke­ne og holdt som Aske­pott ko­ken til over mid­natt. fy­sio­te­ra­peut Met­te Ha­et­ta, syke­plei­er May-liss Berg og hjelpe­plei­er Sol­vor Ha­ga­lid Isak­sen, som i til­legg til en ergo­te­ra­peut, ut­gjør hver­dags­re­ha­bi­li­te­rings­team­et.

For­skjell etter en uke

Men etter bare en uke med enk­le øvel­ser som kne­bøy, tå­hev, sto­løvel­se, stå på ett ben, strekk­øvel­se og ba­lan­se­re på en linje, el­ler «pro­miletes­ten» som Åse selv har døpt den til, så måt­te 80-årin­gen bite i seg skep­si­sen.

– Det har gått kjempe­bra. Etter bare en uke mer­ket jeg for­skjell. Det var helt utro­lig. Jeg trod­de det ikke sjøl. Jeg har jo sit­tet her i sto­len og sett på Tv-en de sis­te 15 åre­ne, sier Åse.

Par­kert rul­la­to­ren

Ikke minst er hun for­nøyd med at ba­lan­sen er blitt så mye bed­re.

– Jeg har va­ert vel­dig ustø­dig og har nes­ten all­tid måt­tet bru­ke rul­la­to­ren in­ne. Nå kla­rer jeg meg uten, sier hun og smi­ler bredt.

– Nå som Åse har par­kert rul­la­to­ren får hun na­tur­lig ba­lan­se og styrke­tre­ning, selv uten øvel­se­ne som hun skal gjø­re i til­legg, sier Met­te Ha­et­ta. Fy­sio­te­ra­peu­ten for­kla­rer, at når de kom­mer inn til en bru­ker, så kart­leg­ger de funk­sjons­gra­den og set­ter mål sam­men med bru­ke­ren. Det kan va­ere et mål om å hen­te pos­ten, gå til bu­tik­ken, til kir­ka el­ler gjen­opp­ta tid­li­ge­re ak­ti­vi­te­ter. For Åses del kom det raskt frem et øns­ke om å kun­ne dan­se igjen. – Jeg har all­tid va­ert fryk­te­lig glad i å dan­se og før dan­set jeg ofte med man­nen min. Da jeg sa det­te til May-liss, sa hun til meg: «Det er ikke snakk om noe an­net, du skal dan­se på burs­da­gen din».

Holdt ut til halv ett

Og dan­sing ble det: – Jeg dan­set hele kvel­den. Det var så ar­tig. Jeg holdt ut til klok­ken halv ett, men da måt­te jeg be søn­nen min om å kjø­re meg hjem, sier Åse, som med­gir at det går len­ge mel­lom hver gang hun dan­ser på fest.

– Al­de­ren til­si­er jo at jeg ikke går så mye ut på byen, men dem har sagt at jeg kan dan­se med kos­ten her hjem­me på stue­gul­vet. Men jeg sy­nes det var så tul­le­te å dan­se med kos­ten, så jeg dan­ser hel­ler ale­ne. Det har jeg gjort i alle år før også, sier hun, og ram­ser opp tan­go, vals og rein­len­der som sine fa­vo­rit­ter.

Kan føle seg lat

På kjøk­ken­bor­det lig­ger hef­tet med øvel­se­ne, som en på­min­ner.

– Jeg har gjort dem dag­lig til nå. Noen gan­ger kan jeg føle meg litt lat om mor­ge­nen når jeg står opp og ten­ke at: «I dag or­ker jeg ikke», men når jeg har spist og druk­ket kaf­fe, så ten­ker jeg, at jeg skal gjø­re dem li­ke­vel. Og når jeg har gjort dem er jeg mye kvik­ke­re. Det er helt utro­lig, jeg kan ikke få sagt hvor for­fa­er jeg er sjøl, sier Åse, og leg­ger til:

– Det er vel­dig, vel­dig bra det her opp­leg­get og jeg er så im­po­nert over dem her, sier hun og smi­ler til gjen­gen i so­fa­en.

For­fa­er sønn

– Jen­te­ne i team­et for­tje­ner en blomst hver, sier Dag Rag­nar Furu, en av Åses søn­ner, som stik­ker inn­om for en for­mid­dags­kaf­fe. Han mer­ker sto­re for­and­rin­ger på «ho mor».

– Jeg sy­nes hun er blitt utro­lig mye kvik­ke­re. Ikke bare det fy­sis­ke, men også i topp­eta­sjen. Og ikke minst er hun blitt mye stø­di­ge­re. Bare på to og en halv uke, det er en helt ufat­te­lig ut­vik­ling. Vi set­ter umå­te­lig pris på den job­ben som er gjort, sier Furu.

Pro­sjek­tet har en tre­årig ram­me og går nå inn i sitt and­re år. Furu me­ner det vil va­ere gal­skap om pro­sjek­tet ikke skul­le bli vi­dere­ført etter pro­sjekt­pe­rio­den.

– Jeg kan ikke skjøn­ne an­net enn at det­te må vi­dere­fø­res. Når vi vet hva en syke­hjems­plass kos­ter sam­fun­net, så må jo det­te va­ere å fore­trek­ke. Ikke bare med tan­ke på øko­no­mi­en, men og for hva det be­tyr for den en­kel­te, sier Furu.

Kla­rer glide­lå­sen på sko­ene

Også Åse er takk­nem­lig.

– Det er helt utro­lig. Fan­tas­tisk. Det er gra­tis, og så kom­mer dem hjem til deg, slik at du får be­søk sam­ti­dig. – Rene kin­dereg­get med and­re ord?

– Ja, det er er rene kin­dereg­get, fast­slår 80-årin­gen, som ikke er i tvil om at livs­kva­li­te­ten har blitt bed­re.

– Nå kan jeg bøye meg ned og trek­ke opp glide­lå­sen på sko­ene sjøl. Jeg er blitt mye my­ke­re. – Hva med hu­mø­ret? – Jeg er sjel­den sur, men nå har jeg va­ert i vel­dig godt hu­mør. Re­ha­bi­li­te­rings­team­et er kun hjem­me hos bru­ker­ne i to uker i slen­gen. Der­som det er be­hov og øns­ke­lig kan pe­rio­den ut­vi­des opp til seks uker. Met­te Ha­et­ta for­tel­ler at de fles­te eld­re som har tatt imot til­bu­det fort­set­ter med øvel­se­ne på egen­hånd et­ter­på. Det­te er også pla­nen til Åse. – Ja, jeg kom­mer til å fort­set­te og jeg vil an­be­fa­le det­te til fle­re. – Hva be­tyr det for deg at du kan bo hjem­me og kla­re deg selv?

– Det be­tyr selv­føl­ge­lig mye. Jeg har tenkt at den da­gen kom­mer at jeg må flyt­te på hjem, men det er ikke slik at jeg sit­ter og gru­er meg til det. Så len­ge jeg går på føt­te­ne og ikke «kar­ver», så får jeg nok bo hjem­me. – Tror du tre­nin­gen fø­rer til at du kan bo hjem­me leng­re? – Ja, det tror jeg. Det er jeg helt sik­ker på, av­run­der Åse for­nøyd.

DAN­SER IGJEN: Åse Furu (80) har par­kert rul­la­to­ren og kas­tet seg inn i dan­sen igjen. Her sam­men med syke­plei­er i Al­ta kom­mu­ne, May-liss Berg. (Foto: Han­ne Lar­sen)

IM­PO­NERT SØNN: Dag Rag­nar Furu kan nes­ten ikke tro at mo­ren Åse har blitt så mye kvik­ke­re etter bare uker med enk­le øvel­ser hjem­me. (Foto: Han­ne Lar­sen)

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.