Knytter bånd på banen
De spiller egentlig «bare» fotball, men samtidig knyttes det bånd som har stor betydning for fremtidens idrettsånd i byen.
Det gjaller i veggene på hallen. Sko som treffer ballen, som igjen suser i maskene. Barna har lagt skolesekken til side, nå er det en ting som gjelder; fotball.
– Vi begynner med opprop før vi varmer opp, sier Magne Henriksen til barna.
Han og Joachim Fossmo har ansvaret for 30 barn, to ettermiddager i uken.
Mellomtittel
Hermegåsa står på planen. Alle barna hopper etter Magne, før de ruller og krabber. God og varm deler de seg opp. Nå skal de terpe på pasninger. – Dette synes jeg er gøy, sier ni år gamle Leo.
Han er konsentrert og treffer ballen på innsiden av foten, slik Magne har fortalt at de skal gjøre. Ballen tar av og lander perfekt hos mottakeren. – Det ser jo ut som du er proff allerede!
– Haha, ja. Men jeg laerer mye bra her, for eksempel blir jeg bedre på pasninger.
Vennskap på tvers
Det oser motivasjon på banen. Alle følger instruksene og jobber med teknikken. På sidelinjen står en far, som mener dette er et tilbud uten sidestykke. Arnt Roger Isaksen er her med sønnen Nikolai på ni. Samholdet, på tvers av klubbene, er det som setter han i fyr og flamme.
– Dette er det varmeste du får mellom klubbene. Det betyr ingenting hvilken klubbtilhørighet du har, ungene blir kjent på tvers.
På banen denne ettermiddagen flagrer det trøyer i blått, gult, hvitt og rødt. Barn fra hele Alta. I turneringer og kamper forøvrig er de «argre konkurrenter». Her er de lagkamerater og samarbeidspartnere.
– Det kan ikke bli bedre for Altafotballen. Det er mitt syn på det. Mandag var første trening og allerede da så jeg at de begynte å hilse på hverandre og takke for økta på en spesiell måte. Og alle hilser på hverandre. På klubbtrening kjenner de hverandre, så det er hei og hadet, sees neste gang. Her er det knokehilsen og de bryr seg om hverandre, sier Arnt Roger.
For barnas del er det fotballen som er i sentrum, ikke fargen på drakta. Leo innrømmer likevel at det er litt rart.
– Det er litt rart for jeg trodde det bare ville vaere Alta-spillere. Og da må jeg spille med konkurrentene. Men det er bare gøy, og det beste er å spille kamp. Mer aktivitet for barna Opplegget hylles av både foreldre og barn, men hva er egentlig intensjonen til Alta IF, som står bak det? På tribunen står Rune Berger. Mangeårig trener, også for herrelaget, og fast ansatt i klubben. Han er storfornøyd med det han ser. – Vi er bra fornøyd med interessen og det har vaert fine økter frem til nå. Målsettingen er egentlig todelt. Først og fremst handler det om at vi har sett et behov. Mange slutter i den ordinaere SFO-EN etter andre trinn. Da blir det plutselig et aktivitetshull for dem, og det ender fort med at barna blir sittende hjemme. Så vi ønsker å øke aktiviteten blant barna. Nummer to er at vi ønsker å utvide det tilbudet vi allerede har gjennom klubbfotballen.
Liker å spille med guttene
Magne og Joakim jobber med hver sin gruppe. Barna deles inn i par. På et avgrenset område skal de løpe rundt og sentre til hverandre. For å få ballen må de ha vaert borti streken. Barna løper ivrig. Instruktørene er med og roper oppmuntrende ord. Tid for drikkepause. Pesende tar de seg flere slurker av flasken.
Sol Suhr Stamnes og Ingrid Mikkelsen Klemets er enige med Leo. Dette er gøy og laererikt.
– I dag har vi blant annet øvd på å sentre med annenhver fot, og hver gang vi sentrer må vi legge oss ned på magen. Det er litt tungt.
Begge synes det er greit at flere klubber er med, og de er veldig glade for å spille med gutter.
– Det er gøy å spille med gutter for de er ofte litt tøffere, sier Sol, som liker å ha noe ekstra å bryne seg på. Niåringene forteller at dersom det ikke hadde vaert fotball-sfo hadde de nok vaert ute med venner. Og ganske sikkert spilt fotball.
– Jeg bruker å vaere på banen sammen med venninner å spille fotball, sier Sol.