Det var overveldende i begynnelsen
Guro Bell Pedersen fikk en heftig start på livet i Toppserien. Hun glemmer heller ikke semifinaletapet mot LSK med det første.
Ganske nøyaktig fire måneder er gått siden Guro Bell Pedersen spilte sin siste kamp for BUL. Toppserieklubben Røa hadde i lang tid prøvd å lokke den målfarlige angrepsspilleren sørover, og i slutten av juni bestemte hun seg for å si ja til Oslo-klubben. Det gikk ikke lang tid før hun fikk sin debut i landets øverste divisjon.
– Jeg spilte hjemmekampen mot Fart 26. juni, og deretter var det fotballferie i både 1. divisjon og Toppserien. Så det gikk litt tid før jeg kom i gang med fellestreningene i Røa. Vi startet oppkjøringen til høstsesongen to uker før oppgjøret mot Klepp 4. august, og til min store overraskelse gikk jeg rett inn på laget. Jeg startet også de tre neste kampene. Det var overveldende, forteller Guro Bell Pedersen, som denne uka har besøkt gamle lagvenninner i BUL.
Endret formasjon for Guro
Hun pådro seg sitt første gule kort i Røa-drakt borte mot Sandviken. Bell Pedersen hadde med seg tre gule fra vårsesongen i BUL, og mistet dermed den påfølgende seriekampen hjemme mot Stabaek. Hun fikk imidlertid med seg kvartfinalen i cupen, der Røa slo ut Arna-bjørnar på straffesparkkonkurranse.
– Røa hadde spilt 4-3-3 før jeg kom, men trenerteamet hadde lyst til å prøve meg i tospann med klubbens toppscorer Svava Ros Gudmundsdottir på spissplass. Så de endret formasjonen til 4-4-2 i de første kampene etter fotballferien. Det var utrolig artig å få tillit fra start etter bare et par uker i klubben. Men da jeg måtte sone karantene gikk de tilbake til 4-3-3, og vi vant mot Stabaek. Så vi har beholdt den formasjonen etter det, noe som har ført til mindre spilletid for meg, forteller hun.
Takknemlig
Bell Pedersen legger ikke skjul på at overgangen fra 1.-divisjonsspill i BUL til treninger og kamper med toppserielaget Røa har vaert formidabel. Men det er akkurat slik hun vil ha det. – Jeg kommer aldri til å si noe negativt om BUL og min tid i klubben. Jeg har hatt min beste tid som fotballspiller her, og jeg er utrolig takknemlig for alt de har gjort for meg. Men det kom til et punkt hvor jeg kanskje hadde det for behagelig. Treningshverdagen var bra, men jeg trengte å bli pushet i større grad. Det var helt nødvendig for min videre utvikling, og den dytten har jeg fått nå.
Høyere tempo
I Røa trener hun sammen med flere landslagsspillere, noe som er inspirerende og utfordrende.
– Den største forskjellen er helt klart tempoet. Det går mye fortere både på trening og i kamp, og man er nødt til å heve seg fysisk og mentalt for å henge med i svingene. 90 minutter i Toppserien er en langt tøffere påkjenning enn det jeg har vaert vant til. I tillegg trener vi oftere, lengre og med langt høyere intensitet. Det er krevende, men jeg trives utrolig godt. Det er akkurat det jeg trenger for å ta et steg videre i karrieren, sier hun. – Hvordan er det å ha legenden Geir Nordby som trener?
– Han er et herlig mennenske. Fotballen trenger en fargeklatt som Geir. For de som ser kampene våre på tv fremstår han kanskje som i overkant engasjert og hissig på sidelinja, men det er ikke slik han er i treningshverdagen. Geir er kunnskapsrik og faglig dyktig, og kan på mange måter sammenlignes med Odd Inge Johansen. Smilet er alltid på lur, og han er veldig opptatt av å skape relasjoner. Jeg har stor respekt for dem begge, smiler hun.
Fikk ikke skyte straffe
Etter å ha sonet karantene måtte Bell Pedersen ta plass på benken i bortemøtet med naboklubben Lyn. Hun ble imidlertid byttet inn i pausen, og scoret sitt første toppseriemål etter 70 minutter. Dette skulle vise seg å bli målet som avgjorde kampen i Røas fordel.
Hun måtte igjen ta plass på benken i de neste kampene, også da Røa møtte serievinner LSK i semifinalen i cupen. Det ble en match helt utenom det vanlige. Mot alle odds ledet Guro Bell Pedersen & co hele 3-0 til pause. Men gjestene fra Lillestøm scoret tre ganger etter hvilen og sikret ekstraomganger. Kampen gikk til straffespark, der LSK sikret avansement til finalen. – Vi kom godt forberedt til kampen etter en meget god treningsuke. I stedet for å legge oss bakpå, som de fleste lag gjør når LSK står på motsatt banehalvdel, sto vi høyt og stresset dem fra første spark på ballen. Den taktikken lyktes vi veldig godt med, kanskje så godt at vi selv ble overrasket over å lede 3-0 over Norges beste lag. Vi var ikke mentalt forberedt på noe slikt. Det ble tydelig etter pause, fastslår hun.
Bell Pedersen sto lenge klar på sidelinja, men ble ikke byttet inn før det var spilt 114 minutter. Da oppgjøret gikk til straffespark var den tidligere Bul-spilleren klar til å gjøre sin del av jobben.
– Jeg skulle ta den femte straffen. Dessverre fikk jeg aldri muligheten til å skyte, forteller hun.
– Det var utrolig skuffende å tape på denne måten. Vi har trent mye på straffespark, men det er vanskelig å forberede seg mentalt på en slik prøvelse. Vi var ikke sterke nok i hodet da det skulle avgjøres.
Forlenger trolig kontrakten
Hun innrømmer at drømmen om cupfinalen føltes ganske naer da laget ledet 3-0 til pause.
– Jeg satt med gåsehud på benken og tenkte at jeg kunne få oppleve en cupfinale i min første sesong i Toppserien. Det hadde vaert utrolig stort. Dessverre glapp den muligheten, og det var tungt å svelge etter den fantastiske førsteomgangen. Forhåpentligvis kommer det flere sjanser, sier 23-åringen, som bare har kontrakt ut denne sesongen.
– Røa vil forlenge kontrakten, så jeg regner med å skrive under på en ny avtale ganske snart. Jeg har veldig lyst til å fortsette i denne klubben. Ting tyder på at jeg er tiltenkt en mer sentral rolle på laget neste år, forteller hun. Hun synes de fire første månedene i Toppserien har vaert laererike.
– Jeg har alltid spilt fast i klubbene jeg har vaert i, så det å havne på benken var en uvant følelse. Men det har også gitt meg et nytt perspektiv. Jeg har måtte jobbe hardere enn noen gang tidligere, og det tror jeg har gjort meg til en bedre fotballspiller. At jeg får ta del i hele oppkjøringen til neste sesong vil også vaere positivt for min videre utvikling. Jeg gleder meg allerede til det som skal skje neste år, avslutter den blide «Alta-jenta».