Fra øko­nom til syke­plei­er

Si­vil­øko­no­men Arnt An­der­sen er ikke snau­e­re enn at han tar syke­plei­er­ut­dan­ning.

Altaposten - - Sidan 1 - Av Astrid Krogh [email protected]­ta­pos­ten.no

Det er nest sis­te ar­beids­dag før jule­fe­rie når Al­ta­pos­ten mø­ter Arnt Øystein An­der­sen på kon­to­ret hans hos In­no­va­sjon Nor­ge. Han er spent.

28. ja­nu­ar for­la­ter han li­vet som si­vil­in­ge­ni­ør og star­ter på noe ry­ken­de ferskt, nem­lig syke­plei­er­stu­di­et som star­ter opp på UIT Al­ta. No­en rea­ge­rer med stor øyne og «Er du se­riøs?». Hos and­re er det til­na­er­met helte­sta­tus når han for­tel­ler at han vil bli syke­plei­er. Ny­he­ten har han for­delt ut i por­sjo­ner, både på jobb og pri­vat.

– Jeg run­det 50 og var nok litt lei pa­pi­rer og tall. Så tenk­te jeg at der­som jeg skal gjø­re noe an­ner­le­des res­ten av mitt yr­kes­liv, så måt­te jeg til­ba­ke til be­gyn­nel­sen.

Når han for­kla­rer val­get, så mø­ter han an­er­kjen­nel­se og for­stå­el­se, men han kan for­stå hvor­for folk sper­rer opp øyne­ne.

– Det er nok det å gå fra 700.000 i lønn og bein­hard øko­nom, til et om­sorgs­yrke med langt la­ve­re lønn.

Til­ba­ke til star­ten

Vi hop­per til­ba­ke til Arnts ung­dom for å for­tel­le at val­get hans om å bli syke­plei­er, langt ifra et så stort sprang som man­ge ten­ker.

Etter vi­dere­gå­en­de sko­le had­de han fak­tisk søkt, og kom­met inn, på tann­lege­stu­di­et, og sto på vente­lis­ten til lege­stu­di­et i Tromsø. Men så duk­ket det opp en kvin­ne.

– Jeg traff Ire­ne, som lok­ket meg først til Øks­fjord, og etter­på til øko­nomi­stu­di­et i Al­ta.

Han ut­dan­net seg til si­vil­in­ge­ni­ør og Ire­ne til re­vi­sor.

– Had­de jeg va­ert ung en gang til, så had­de jeg nok en­ten va­ert hjelpe­mann på Sea King el­ler am­bu­lanse­sjå­før. Jeg har nok all­tid hatt litt blå­lys i meg, det å hjel­pe and­re i akut­te si­tua­sjo­ner.

Drøm­men er å bli akutt­syke­plei­er. – Hvor­dan kom­mer man til er­kjen­nel­sen av at man li­ker akut­te si­tua­sjo­ner der det står om liv og død? Man­ge skyr ak­ku­rat sli­ke si­tua­sjo­ner.

– Det tror jeg man ser gjen­nom et helt liv. Jeg har va­ert i en­kel­te si­tua­sjo­ner der and­re kan­skje har stått og sett på, så kom­mer jeg i et «hjelpe­mo­dus». Jeg har gått inn i si­tua­sjo­ner der jeg ikke har tenkt på ri­si­ko, men sna­re­re en sa­ni­tets­tanke­gang. For å se om jeg kun­ne hjel­pe no­en. At man «li­ker» si­tua­sjo­ner, er kan­skje noe man ser etter man har levd en tid.

En livs­lang rei­se

Å hjel­pe and­re er noe som na­tur­lig har kom­met med åre­ne, for­tel­ler han.

– Når man har små barn, så bryr man seg om barne­hage­po­li­tikk. Når de blir eld­re så er det skole­po­li­tikk, og nå er det slik at jeg har både for­eld­re og svi­ger­for­eld­re som er blitt eld­re. Det er ting jeg blitt mer opp­tatt av. For tre år si­den opp­lev­de også Arnt hjerte­in­farkt. Han tror at

også det har bi­dratt til at han nå har tatt det­te val­get.

– Da var jeg vel­dig takk­nem­lig for den ef­fek­ti­vi­te­ten og be­hand­lin­gen jeg fikk i helse­sys­te­met. Og er vel­dig glad for at vi be­ta­ler skatt og at vi har et helse­ve­sen som fun­ge­rer. Det er en si­tua­sjon som har be­visst­gjort meg mer på det­te val­get med å bli syke­plei­er. Den takk­nem­lig­he­ten han føl­te på da, øns­ker han å vi­dere­føre til and­re. En an­nen takk­nem­lig­het enn han opp­le­ver i sin nå­va­eren­de jobb.

Spen­nen­de tid

Ak­ku­rat i dis­se da­ger skal man­ge ting på plass, både stu­die­lån og skole­ut­styr.

– Det er litt som fø­lel­sen av førs­te skole­dag i 1. klas­se, ler han, og spø­ker med hvor­dan pe­nal han skal kjø­pe seg. Det er in­gen tvil om at en ny hver­dag ven­ter. Han gle­der seg, ikke minst til å tref­fe klas­sen. – Jeg aner ikke hvem som kom­mer til å gå i den klas­sen og hvor gam­mel de er. Jeg er nok blant de elds­te, men sam­ti­dig reg­ner jeg med at det er en del folk som har job­bet i helse­sek­to­ren tid­li­ge­re og skal ha en vi­de­re spe­sia­li­se­ring. For Arnt ble det av­gjø­ren­de at det­te fire­åri­ge sam­lings­ba­ser­te stu­di­et kom til Al­ta.

– Jeg had­de ikke gjort det hvis jeg måt­te til Ham­mer­fest. Når det­te stu­di­et kom, så tenk­te jeg at det pas­set bra. Og jeg må si at jeg er godt for­nøyd med å va­ere en av de 30 som ble valgt ut av 300 sø­ke­re. Selv om det er sam­lings­ba­sert, har han sagt opp job­ben. Kona har sagt ja til å fø på han en pe­rio­de, men en del­tids­jobb blir det nok etter hvert.

– Hvil­ken jobb er ikke nøye, da er det for å tje­ne pen­ger. Men fak­tisk har jeg fått to til­bud al­le­re­de, så det ord­ner seg nok. – Hvor­dan fø­les det å sit­te her med en trygg og god jobb, og vite at fra ja­nu­ar star­ter du med blan­ke ark uten å vite helt hva du skal? – Det sy­nes jeg nes­ten er det mor­soms­te og mest spen­nen­de med alt. Bort fra de tryg­ge ram­me­ne som vi nor­malt be­fin­ner oss i. Jeg sy­nes sli­ke valg er greit. Jeg ser frem til å ha det litt usik­kert, men få opp­le­ve helt nye ting og et nytt mang­fold.

Man­ge mu­lig­he­ter

Arnt Øystein gjør det fag­folk og po­li­ti­ke­re skri­ker etter. Det er stor man­gel på helse­per­so­nell og det vil ikke bli bed­re med åre­ne. Si­tua­sjo­nen er den sam­me i Finn­mark. Der­for har det va­ert job­bet knall­hardt for å få ut­dan­nin­gen til Al­ta, det sam­me med helse­søs­ter­ut­dan­nin­gen som også star­ter opp.

Jobb­mu­lig­he­te­ne er man­ge, men Arnt Øysteins drøm om å bli akutt­syke­plei­er kan bli vans­ke­lig å rea­li­se­re i Al­ta. Han har li­ke­vel ikke tenkt å flyt­te.

– Jeg skul­le selv­sagt øns­ke at det gikk litt for­te­re med pla­ne­ne der borte, sier han og pe­ker ut av vin­du­et og bort på det som skal bli Kli­nikk Al­ta.

– Jeg hå­per ut­vik­lin­gen går mer og mer mot det vi har be­hov for i Al­ta, men jeg tvi­ler på at jeg flyt­ter her­fra li­ke­vel. Det fine med å bo her vei­er tyng­re enn jobb­mu­lig­he­ter.

En ting han er helt sik­ker på, er at han ikke skal ende opp i en ad­mi­ni­stra­sjons­stil­ling i helse­sek­to­ren.

– Da vil jeg hel­ler sy no­en sting, ban­da­sje­re, tei­pe no­en sår el­ler spjel­ke no­en bein.

EN FREMTIDIG ARBEIDSPLASS? Uten­for kon­tor­vin­du­et kan Arnt Øystein An­der­sen skim­te det som kan bli hans frem­ti­di­ge arbeidsplass, nem­lig Kli­nikk Al­ta. (Foto: Astrid Krogh)

FOR­LA­TER KON­TO­RET: Arnt Øystein har ikke et vondt ord å si om job­be­ne han har hatt i alle år, men gle­der seg til å for­la­te skrive­pul­ten og få leve ut sin blå­lys-for­els­kel­se. (Foto: Astrid Krogh)

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.