Tenkte bare på mann og barn
Det er 26 år siden politikvinnen Svanhild Korsnes Teigen fra Alta hadde en pistol rettet mot hodet sitt i Larvik i mange timer. 44-åringen fra Korsnes i Altafjorden er politi i Larvik. Tirsdag 28. september og natt til 29. september 1994 blir ett av norgeshistoriens mest dramatiske døgn. To menn, som hadde ranet Østre Halsen postkontor i løpet av natten, og fått med seg det største ransutbyttet i Norge noen gang, 1,5 millioner kroner, krever ytterligere 10 millioner dollar, 68 millioner kroner etter datidens kurs, og fritt leide med fly ut av landet. Hvis ikke er Svanhild den første som blir skutt.
Alt gikk galt
Svanhild treffer tidlig mannen i sitt liv. Sigbjørn er også politi og de bosetter seg først i Oslo. Men de ønsker ikke å oppdra sine små barn, Mona (42 i dag), Hanne (38 i dag) og Vidar, som ble født senere (32 år i dag) i storbyen. De giftet seg for øvrig i Alta kirke i 1976.
– Vi fikk jobb i Larvik og flyttet fra hovedstaden. Jeg var på jobb da meldingen om et ran i Larvik sentrum kom inn. Politi fra hele Vestfold ble involvert. Men mye gikk galt for ranerne. De fikk stopp på bilen, og måtte true en snekker om å kjøre dem til skogs for ikke å bli stående midt i bykjernen. Selv holdt jeg vakt ved et jernbanespor, da de kom overraskende på meg, overmannet meg og tok meg til fange, forteller hun.
Senere skulle også politiets gisselforhandler, Frode Falck Anmarksrud, bli fanget.
– Da han ble tatt, ble mye av aggresjonen rettet mot ham og ikke meg. Men før den tid holdt de flere ganger pistolen mot tinningen min og truet med å skyte hvis ikke politiet fulgte opp de mange kravene som ble stilt, sier hun videre.
Firte ikke en tomme
Hele denne historien ble snart døpt «Gisseldramaet på Torp». Nils Gaup hadde regien på en sterk filmatisering og dramaet ble del èn av seks episoder i serien «Da Norge sto stille» på TV2. Dramaet endte på flyplassen Torp i Sandefjord.
– Klart jeg var redd. Dette kunne ingen opplaering forberedt noen på. Men jeg tenkte på mannen min Sigbjørn og barna våre. Det var viktig for meg at ikke de ble alene. Men ja, jeg var redd selv om det i perioder denne natten også var perioder der det gikk greit, påpeker hun.
Da Svanhild klarte hun å på ble overmannet holde inne sendeknappen politiradioen sin.
Den øvrige politistyrken skjønte dermed hva som foregikk og omringet senere ranerne som da hadde forskanset seg i en bolig hvor et eldre ektepar bodde. Også de ble tatt som gisler.
I Norge gikk det ut informasjon til media om ikke publisere eller gå ut med informasjon om den pågående, og sterkt opptrappede aksjonen, for å stoppe ranerne. Men inne hos paret i boligen, hvor ektemannen var svensk, sto radioen på og her var det svensk musikk og svenske nyheter som durte og gikk. Plutselig kom det informasjon på radioen om at det pågikk en stor aksjon mot ranere utenfor Larvik i Norge.
– Ranerne ble veldig stresset og fikk naermest panikk. Alt ble plutselig veldig voldsomt, minnes Svanhild.
Ranerne meldte deretter at de krevde 10 millioner dollar, et seksseters fly og fallskjermer. Pluss fritt leide ut av landet.
«Hvis ikke skyter vi den første politikvinnen vi tok som gissel», var den klare beskjeden. Og referat fra saken i ettertid viser at ranerne ikke firte en tomme i forhandlingene med politiet.
– De var utrolig desperate. Det gjorde det hele enda farligere og mer truende, forteller Svanhild i dag.
Kjørt i senk og skutt
Etter å ha klart å overmanne Svanhild og forhandler Anmarksrud, forskanset ranerne seg til slutt ute på Torp flyplass. Fem minutter før fristen om å møte ranernes krav gikk ut, slo politiet til. Med dødelig presisjon.
Svanhilds ektemann Sigbjørn hadde tidligere jobbet i politiets beredskapstropp, i Norge kalt «Delta».
– Jeg var relativt rolig. Jeg vet hva de står for og forsøkte å holde meg positiv i håp om at dette skulle gå bra. Men da natt ble til morgen, måtte jeg til slutt orientere ungene om hva som foregikk. De skulle jo snart på skolen. Den siste delen av aksjonen ble også en del av tv-begivenhetene denne forteller Sigbjørn.
– Vi satt fire stykker i baksetet på en bil. Jeg satt ved den ene døra, de to ranerne i midten og den gamle damen fra huset der ranerne tidligere hadde forskanset seg satt ved den andre døren. Foran satt kvinnens svenske mann i førersetet og Anmarksrud i passasjersetet. Anmarksrud kom inn i bilen etter at vi kom til Torp. Plutselig dundret en av politiets Mercedes Geländerwagen inn i den bilen vi satt i. Rett i fronten. Naermest samtidig ble den raneren som satt omtrent bare fem centimeter fra meg skutt og drept. Ranerne hadde satt opp en skuddsikker vest i bakruten for å beskytte seg, men en skarpskytter traff likevel raneren gjennom en 10 centimeter smal åpen glippe. Politiet stormet til og sprøytet innholdet i flere pulverapparat inn i bilen. Det gjorde at sistemann ikke klarte å orientere seg. Han strakk hendene i vaeret og overga seg umiddelbart. Det var en voldsom påkjenning, men klokken 08.55 denne morgenen var det endelig over, forteller Svanhild.
– Etterpå ble jeg bedt om å oppsøke en krisepsykolog som politiet benytter seg av når slike store ting skjer. Jeg ante ikke at jeg hadde behov for det. Men jeg skal si det var mye hjelp i de samtalene jeg hadde med ham, påpeker hun. morgenen,
– Alta i mitt hjerte
Søndag denne uken fyller Svanhild 70 år. Hun gikk over i etterforskningsavdelingen etter dramaet på Torp.
– Jeg jobbet med sedelighets- og voldssaker. Det passet meg bedre, sier hun og innrømmer at hun nok ble en smule påvirket av dramaet hun hadde en av hovedrollene i. – Mannen min merker nok at jeg er litt mer skvetten i noen situasjoner. Jeg liker for eksempel ikke å se filmer med for mye skyting, pluss at situasjoner i jobben hvor noe kunne skje overraskende ikke var noe jeg likte i tiden etterpå. Det er ganske rart å tenke på at det allerede er 13 år siden jeg ble pensjonist. Vi kan jo gå av når vi er 57, noe jeg valgte. Jeg og Sigbjørn er veldig aktive i en dugnadsgruppe i Larvik håndballklubb, pluss at vi er en del av Håndballens venner. Før jul var vi i Japan og så det norske damelandslaget ta en 4. plass i VM.
Svanhild har bodd sørpå siden hun avsluttet gymnaset og flyttet i 1974.
– Jeg har alltid Alta i mitt hjerte. Det er ikke mange som tror meg her i sør, men når jeg sitter på Korsnes og kjenner nordvesten i ansiktet, da har jeg det godt inni meg. Vi hadde forresten slektstreff i Mathisdalen i fjor sommer. Jeg har jo blant annet mye slekt på Kjellmann-siden. Senere dro imidlertid den andre siden, 25-30 fra Korsnes-gjengen ut til Korsnes, til hjemplassen vår, hvor yngstebroren min Martin har overtatt. Han bor forresten på Geilo selv, men i og med at han eier plassen, har vi alle et sted å overnatte når vi kommer «hjem». I fjor var vi på Korsnes i omkring tre uker, påpeker hun.
Svanhild har som nevnt tre barn og i tillegg seks barnebarn.