Fingrene av fatet, Maeland

Justisminister Monica Maeland ba fredag 20. mars om at kommunene i Nord-norge måtte oppheve sine karantenebestemmelser for personer som har oppholdt seg i Sør-norge. Hun begrunner dette med at Norge nå er inne i andre til tredje fase av Corona-pandemien. Et klart flertall av nordnorske kommuner, inkludert de største byene, har innført karantenebestemmelser for personer som har oppholdt seg i Sør-norge. Det er mye som tyder på at dette har hatt positiv innvirkning på smittespredningen i landsdelen. Jeg blir alvorlig bekymret når justisministeren i dag tar til orde for å tvinge nordnorske kommuner til å oppheve karantenebestemmelsene, gjennom å bruke den nye kriseloven for å presse igjennom endringer i kommuneloven.

Folkehelseinstituttet har definert pandemien i 5 faser og informerte fredag om at vi nå var inne i fase 2 til 3. Fase 1 «Enkelttilfeller», kjennetegnes ifølge FHI, som importert smitte og 1 til 2 ledd innenlands smitte som kan la seg spore. I fase 2 «Klynger», oppstår det klynger av smittede med minst 3 ledd innenlands smitte, og i fase 3 «Tidlig epidemi» der lokale utbrudd flyter sammen uten mulighet til smittesporing. FHI mener at først i fase 3 er det hensiktsmessig å lempe på reiserestriksjoner, og de understreker også at ulike regioner i landet er inne i ulike faser av pandemien. Hvis vi legger definisjonene til grunn er det åpenbart at vår landsdel enda befinner seg i fase 1. Smittesporing har enda stor prioritet i vår landsdel for å begrense utbruddet. Må vi slutte med det også?

Justisministeren tar feil når hun slår hele landet under en kam og hevder at karantenebestemmelsene i nord ikke virker etter sin hensikt i den fasen vi er inne i nå. Hvis justisministeren hadde satt seg inn i hele folkehelseinstituttets andre oppdatering, og ikke bare så på overskrift og sammendrag, ville hun ha oppdaget nettopp dette faktum at vi i nord enda befinner oss i første fase, der reisebegrensning er ett av fire anbefalte tiltak. Det er dessuten en klar feilslutning av justisministeren å hevde at det er lokale karantenebestemmelser som gjør at norsk naeringsliv opplever tidenes motbakke. Motbakken er global, og de nasjonale retningslinjer har satt en effektiv stopper for store deler av naeringslivet, uten at det nødvendigvis synes å vaere noen lett vei utenom dette.

Er det en målsetning for regjeringen at alle regionene i Norge skal ha en lik utvikling av pandemien? Det virker som om det er en holdning i sør at vi i nord er usolidariske som forsøker å begrense smitten til et minimum, og at hensynet til en felles norsk strategi veier tyngre enn smittebegrensning i nord. Det er jo ikke slik at det er et visst kvantum med virus som skal fordeles på befolkningen. Vi har som kjent stengt grensen fra Polen og inn til Norge, selv om smittespredningen er langt lavere der enn i Norge. For oss i Nord-norge er det et paradoks at flyvninger fra Østlandet vil innebaere en adskillig større smitterisiko enn det som er tilfelle ved flyvninger fra for eksempel Polen. Skal vi kanskje også åpne opp innenfor Schengenområdet siden det hevdes at vi nå går over i en ny fase av pandemien der reiserestriksjoner ikke synes å ha nytte? Det hjelper vel ingen sørpå at vi i nord også får en økning i smittespredning på samme nivå som i sør?

Bardu er en stor vertskommune for Forsvaret og vi har sammen et ansvar for å begrense coronavirusets utbredelse i vårt område så mye som mulig. Å bidra til å opprettholde Haerens operative evne var en viktig årsak til at vi innførte 14 dagers karantene for de som kommer fra Sør-norge. Haeren setter pris på tiltakene og uttrykker at dette gjør det lettere for avdelingene på Setermoen å holde smitten på avstand. Haeren har i tillegg innført enda strengere tiltak som permnekt og reiserestriksjoner for ytterligere smittebegrensning. Også US Marines på Setermoen er svaert tilfredse og takknemlige med tiltakene vi har iverksatt. For meg er rollen som ombudsmann for innbyggerne i Bardu likevel viktigst, og når jeg har mottatt sterke bekymringsmeldinger fra innbyggere i risikogruppen, ønsker jeg til å gjøre alt som står i min makt for å hindre smitte i kommunen, uten å bidra til angst og panikk.

Vårt land er langstrakt med store geografiske og demografiske forskjeller som synes vanskelig å få øye på fra regjeringslokalene, både i den ene og den andre sammenhengen. Min oppfordring til justisministeren er å intensivere arbeidet med smittebegrensning i samarbeid med kommunene i den felles dugnaden som nå foregår. Slår pandemien inn med full styrke i Nord-norge vil dette kunne få store konsekvenser. Antall intensivplasser og begrensede muligheter til å frakte pasienter over svaert lange avstander gjør oss spesielt sårbare. Å bruke tid og ressurser på å motarbeide kommunenes formidable smittevernarbeid nå, synes nå både meningsløst og det vil vaere et klart svik mot lokaldemokratiet.