Sørøya er stor nok for oss begge
I Hasvik kommune ønskes det nye arbeidsplasser. Det er naturlig å ønske seg flere ben å stå på for ethvert samfunn. Før kommunen oppretter et smoltanlegg på Veines håper jeg man nøye vurderer flere sider av denne saken, spesielt lokalisering.
Man kan ha flere syn på betydningen av lakseoppdrett, og jeg vil problematisere to deler ved at Cermaq planlegger å etablere smoltanlegg på Veines i Hasvik kommune. Det første handler om klima- og miljøavtrykket og i hvilken grad det representerer en reell baerekraft, og for hvem. Det er kanskje også en etisk problemstilling. Det andre er respekten for naturen som den er, og den estetiske verdien av Veines som nabo tvers over fjorden for alle naboene i Breivikbotn.
Det første er omfattende og til dels vrient å forstå.
Med industrialiseringen av Veines bidrar vi til bit-for-bit nedbyggingen av norsk natur. Med dette menes en vindmøllepark her og en der, drenering av myr, veier, bygging av hytteområder osv. Ellen Hambro, direktør i Miljødirektoratet, sier at kommunene har et stort ansvar når det gjelder arealforvaltningen. Det er altså kommunene selv som avgjør hva naturområdene benyttes til. Men har de kunnskap nok til å sitte med denne makten? For 100 år siden var halvparten av det norske fastlandet villmark, i dag er det redusert til 11,5%. Professor Vigdis Vandvik mener «vi risikerer å beslutte i blinde og miste masse naturverdier vi ikke vet om». Med dette setter vi det biologiske mangfoldet, matgrunnlaget og klima på spill, noe som bekymrer biologer og biologiprofessorer.
I en rapport kalt «Laks med karbonsmak» finner man en oversikt av de totale Co2-utslippene fra flyfrakt av laks på årsbasis. Det er snakk om enorme mengder. Å bygge et industriområde krever i tillegg store mengder betong. 1 m3 betong gir ca. 300 kg CO2. I tillegg avgis betydelig mengder CO2 ved grunnarbeide, utfylling, bygg, transport og drivstoff. Er innbyggerne i Hasvik kjent med et slikt klimaregnskap?
Vi må heller ikke glemme sprenglunteplast og sprengstoffrester som avgis til sjø, mikroplast opptas i naeringskjeden. Forskere vet at vi er marinert i miljøgifter og det trekkes paralleller med hvordan dette er bidragsyter til den økende sykdomsutviklingen man ser i dag. På miljødirektoratet sine sider kan man på en oversikt se at fisken langs norskekysten er full av kvikksølv, minst i våre områder. Cermaq har kanskje ikke kvikksølv i sine utslipp, men havet er nå så fylt opp av miljøgifter at det kan ikke utsettes for mer hvis vi ønsker å spise av sjømaten. Funn av giftstoffer i sjømat er i dag så store at vi antakeligvis vil se en endring i kostholdsanbefalingene (som er basert på nytte vs risiko) i framtiden. Breivikfjorden er trolig en av de få «rene» plassene igjen. Her har vi et ansvar.
Andre etiske problemstillinger som man kan gå i sømmene på er innholdet i fiskemelet samt at det importeres stort sett fra Sør-amerika. Det har blitt rapportert om rystende forhold i soya-områdene i Brasil med avskoging, bruk av giftige sprøytemidler og alvorlige helseskader hos lokalbefolkningen, ja til og med død.
Et smoltanlegg vil gi noen arbeidsplasser til Hasvik kommune, men overskuddet fra anlegget overføres til eierne i utlandet. Profitten betaler framtidige generasjoner her hjemme med klima- og miljøavtrykket i sjø, på land og i luft.
Vi må ikke glemme at Breivikfjorden er en gyteplass, hva vil dette bety ettersom fjorden fylles med fiskeoppdrett? Vi trenger arbeidsplasser, men er dette veien å gå, akkurat her? Jeg er overbevist om at det finnes bedre løsninger F.eks en real innsats for å få fiskeriene i full blomst?
Så til det som er litt naermere og lettere å forholde seg til. På Veines finnes verneverdige forminner fra tidligere tiders bosetting. Dette forteller om gunstige forhold for overlevelse av det som naturen har å gi. Her har familier livnaert seg av gårdsdrift i titalls, kanskje hundrevis av år fram til årtusenskiftet. Planen til dagens eiere er å leve naturlig, drive enkelt dyrehold, dyrke mat, fiskeri med egen kai og rett og slett nyte friluftslivet som er rett utenfor døra. Alt dette gjøres faktisk allerede, skjønt dyreholdet er i planleggingsfasen inntil permanent tilflytting.
Veines byr også på en fauna og flora som burde undersøkes naermere, og som godt kan «spares» for etterkommerne. Det er flere fuglearter som har sitt hekkeområde på eiendommen, og som stadig mister habitat for produktiv hekking. Området har en egen oterstamme (truet art) og det frydes over røyskatt- og hareopplevelser. Selv om reinen tidligere har vaert utestengt fra eiendommen har nåvaerende eier latt gjerdet som har lagt seg bli liggende. Reinen trives godt på Veines, og finner tidlig og tilgjengelig naering, skydd og ly. Veines byr på en privat beliggenhet som gjør den perfekt for dyrehold, med samtidig naerhet til butikk og bebyggelse. Veines er rett og slett en perle, selv for Sørøyas unike natur.
De siste årene har eierne rustet opp området og hus for å leve og bo her permanent. Huset er ofte i bruk, stort sett hver gang arbeidsplassen ikke krever tilstedevaerelse. Mange minner er allerede skapt. For familien er fortvilelsen stor over at det nå planlegges å jevne dette med jorda.
Men dette vil ikke bare vaere et tap for dagens eiere. For de som bor i Breivikbotn vil smoltanlegget til Cermaq bli hovedblikkfanget alle dager, hele året. Videre kan man spekulere i om anlegget vil forstyrre omdømmet til et naturbasert reiseliv. Folk vil helst oppleve urørt natur. Hvordan vil merkevaren «den grønne øya i nord» komme ut i andre enden når det daglig bys på industrimaskiner, betong, flombelysning og Mosselukt? For det vil bli ekstra belysning som nok vil forstyrre nordlysopplevelsen. Ekstra trafikk, lydstøy og lukt vil samlet gi et inntrykk av forurensning. Breivikbotn blir en «industribygd», som kanskje er målet for noen? Når man lever i omgivelser som Sørøya er det kanskje lett å ta naturen for gitt, men husk at industribyggingen gir dessverre ingen angrerett når vi senere innser at det er naturen vi trenger å leve av. Jeg er på lag med utvikling, men vi må tenke oss om. Hva er det vi velger bort, på kort og lang sikt?
Derfor: Hvis det blir avgjort å legge anlegget til Hasvik kommune, kan den ikke da plasseres til mindre sjenanse for folk? Og med mindre varig ødeleggelse av naturog artsmangfold? Og kanskje til og med på en tomt som ikke er opptatt med fremtidsplaner som er på lag med naturen? På Norges 4.største øy er jeg overbevist om det er mulig.