Fryktløs i stormen
Lege Olav Gunnar Ballo er ikke redd når det blåser i debattene.
Med en svaert innholdsrik karriere bak seg, fyrer Olav Gunnar Ballo fortsatt med skarp skyts når han kaster seg inn i samfunnsdebatten, men angrer på familielivet han ofret.
Men ustødige skritt forsøker Olav Gunnar å treffe de allerede opptråkkede sporene i den rå skaresnøen som fortsatt ligger på bakken i kommunesenteret Øksfjord.
Går egne veier
Her, som kommuneoverlege i Loppa, har han holdt til i overkant av fire år. For få dager siden annonserte imidlertid den kjente legen sin avgang. Kommende september er forholdet mellom han og kystkommunen ubønnhørlig slutt. 63-åringen trekker den grå luen godt nedenfor ørene og retter på solbrillene som beskytter mot det skarpe lyset. Den grønne jakken er åpen, likevel forsikrer han om at han ikke fryser. Olav Gunnar er på vei til fyrlykten nedenfor huset han leier i Øksfjord. Her ute på ytterste punkt i kystbygda, på Ystnes, er naermeste nabo majestetiske fjell og det sagnomsuste Lopphavet. Solen varmer i dag, likevel stikker maivinden med kalde støt. Dette er et sjeldent tilfelle, for Olav Gunnar har slettes ikke for vane å følge i opptråkkede spor og stier. Heller tvert imot. Uredd tar han egne veier når hans egen overbevisning mener at dette er riktig.
Måtte finne krefter
Noen er nok fornøyd med at han nå forlater Loppa, mens andre igjen syntes det er trist. Slik har det vaert lenge. Alle ser ut til å ha en mening om Olav Gunnar Ballo. Selv bryr han seg ikke.
– Jeg er ikke her for å bli populaer og skal heller ikke bli gjenvalgt noen steder, sier han tørt, i det han setter seg ned på parkbenken med det fastmonterte bordet, som er plassert godt utenfor rekkevidden til havet.
– Det å sitte her, ute på kysten, og se de mektige fjellene og havet som fra tid til annen byr opp til stormfull dans, mens himmelen velter seg i spektakulaert fargespill, er fascinerende, fortsetter han.
Tre perioder på stortinget for Sosialistisk venstreparti (SV) og et samfunnsengasjement blandet med fryktløs holdning, har ført legen inn i mange harde ordvekslinger. Olav Gunnar liker at det blir temperatur i debatten. Men når fokus går bort fra sak og over til å idiot-forklare personen bak. Da er debatten over for hans del.
– Det var litt tilfeldig at jeg i det hele tatt kom nordover, sier han, mens blikket gransker horisonten.
Da Olav Gunnar var ferdig som stortingsrepresentant i 2009, ble han leder ved Rettsmedisinsk institutt. Han beskriver perioden som en turbulent tid. På tragisk vis hadde han mistet datteren Kaja året i forveien, og ekteskapet med partifellen Heidi Sørensen, som han har datteren Oda sammen med, var i oppløsning. Den enorme smerten etter Kajas selvmord krevde så store mengder med energi, at han valgte å forlate henne. Han, som hele Norge kjente som urokkelig og sterk gjennom tolv år på Stortinget, hadde ikke mer krefter igjen.
– Men noen plasser må man jo forsøke å hente krefter fra. Jeg dro nordover høsten 2010. Da ble jeg fastlege ved Nordlys legesenter, forklarer han.
Helt siden han som barn på 60-tallet var med mamma Åse, som var sykepleier, på jobb rundt om i kommunen på sykebesøk, har han funnet jobb i helsevesenet interessant. Etterhvert studerte han medisin ved universitetet i Würzburg i Tyskland, hvor han tok eksamen i 1983. To år senere begynte han som almenpraktiserende lege i Alta, noe han var frem til han ble valgt inn på stortinget i 1997. Underveis i stortingsperiodene tok han også vakter som vikarierende kommuneoverlege i hjembyen. Etterhvert ble individualisten kvalmende mett av kyniske forhandlinger og partipolitikk. Han ville bort fra rikspolitikken. Tilbake i Alta i 2010 fikk han, parallelt med fastlegestillingen, og jobb som rådgivende lege for NAV. Dette innebar at han hadde ansvaret for de fire kommunene Alta, Kautokeino, Loppa og Hasvik. Under et besøk til kommunesenteret Øksfjord høsten 2015, ble Ballo spurt av davaerende helse- og omsorgsleder, Karine Patterson, om han visste om noen som kunne tenke stillingen som kommuneoverlege i Loppa.
Eksotiske Finnmark
– Jeg overdriver ikke når jeg sier at det var 20-25 pasienter innom hver dag i Alta, og arbeidsdagen strakk seg ofte til ni-halvti-tiden på kvelden. Det må vaere lov å ønske seg litt fritid, sier han, mens han slår oppgitt ut med armene.
Olav Gunnar tenkte seg godt om. Var ikke dette en stilling han hadde lyst på selv. Litt pendling hadde aldri skremt han tidligere. Samtidig føltes den åpne og direkte kystkulturen tiltrekkende.
Det var godt å komme ut til kysten, med det mektige havet rett utenfor stuedøren og med mennesker som pratet «rett fra levra». Litt fritid skadet heller ikke. Nå kunne han lese og bruke tid på en av sine favorittsysler. Skriving. Innimellom dro også han og hans davaerende samboer på begivenhetsrike reiser rundt omkring i hele verden.
– En gang tok vi den transsibirske jernbanen. Vi reiste også rundt i Sør-amerika og vi var i Mellom-amerika og Hawaii. Det ble og en del reiser til Oslo for å besøke min yngste datter, forteller han.
Etter å ha besøkt rundt hundre land, kan Olav Gunnar trygt beskrives som bereist. Ofte lager han også levende reportasjer til forskjellige medier fra hendelser og møter på reisene sine. Reportasjer som er illustrert med uttrykksfulle fotografier i sort/hvit, for farger finner han distraherende når det kommer til bilder. Han lar seg gjerne forføre av verdensmetropoler som New York og Tokyo, men det er Svalbard og Island som er favorittene. Finnmark er også noe av det mest eksotiske man kan oppleve, ifølge han.
– Se bare over fjorden her, sier han og peker mot et gult hus som ligger ved sjøen på andre siden av fjorden, mens en lang rekke med herskapelige fjelltopper strutter stolt til vaers over det.
– Det der er et vanvittig vakkert postkortmotiv, men ser man slike motiv dag ut og dag inn kan de vaere vanskelig å få øye på, smiler han mens legger hendene bak hodet som for å demonstrere hvor godt han nyter utsikten.
Savner flere fagfolk på banen
Her ute på kysten har han funnet roen. Selv føler han at den smått aldrende kroppen ikke lenger har kapasitet til et fullverdig politisk liv. Likevel er det lett for utenforstående å få øye på samfunnsengasjementet som fortsatt brenner med full styrke inni han. Fryktløs har den tidligere realpolitikeren kastet seg inn i flere debatter de siste årene, som da han i sykehusdebatten fikk den vanligvis så selvsikre altavaeringen til å se ut som et spørsmålstegn, istedenfor et utropstegn, som han vanligvis gjør.
– Jeg savner flere fagfolk i sykehusdebatten. Jeg har hørt kolleger si «husk nå på at vi bor i Alta, så vi kan ikke si så mye om det der». Det er jo bare tull. Jeg bor jo også i Alta. Folk er jo sivilisert. Jeg har aldri opplevd ubehag på grunn av meningene mine, forsikrer han.
Så begynner Olav Gunnar å forklare hvorfor han mener at et sykehus i Alta er urealistisk. Nå er han i sitt ess. Han justerer ivrig på luen.
– Sykehuskartet er totalt endret i dag. Ser man tilbake til inngangen av 70-tallet så var det nesten 200 fødetilbud i Norge. I dag er det i overkant av 40. Ser man videre på statistikk over komplikasjoner og dødfødsler, har dette endret seg radikalt i positiv retning. Det finnes i dag ingen statistikk som viser til at befolkningen i Alta utsettes for økt risiko fordi man ikke har akutt- og fødetilbud i byen, slår han fast.
Det skapes en misnøye
Når Olav Gunnar blir ivrig messer han de velvalgte ordene tydelig og rytmisk, helt til de sakte, men sikkert, maler i stykker meningsmotstanderen. Slik kjenner vi han også fra utallige tv-debatter. Han fortsetter.
– Ikke for å vaere kynisk, men jeg må si at beskrivelser av fødende som i elendig vaer drar over Sennalandet i egen privatbil sammen med mannen sin. De situasjonene skapes jo i Alta fordi de kommer seg for seint av gårde, og er et resultat av dårlig planlegging, forkynner han videre
– Har du ingen forståelse for frustrasjonen til altavaeringene som ikke har et fullverdig sykehustilbud?
– Det spørsmålet må jeg svare nei til, kommer det kjapt.
Han vil heller ikke bite på argumenter som at det bor flest mennesker i Alta, for de fleste bor ikke i Alta. De fleste bor i andre kommuner. Det er kun 26 prosent som bor i Alta, påpeker han.
– Argumentene for sykehus i Alta er konstruert, og at de polikliniske tjenestene og det gode tilbudet som allerede foreligger ved Klinikk Alta, kommer i skyggen av kravet om mer.
– Det skapes og dyrkes en misnøye i befolkningen jeg mener man skal vaere veldig forsiktig å understøtte. Den typen retorikk er mye av det samme man ser i USA i den siste presidentperioden, fortsetter han med samme styrke.
Så moderere han seg.
– Problemet med lokalsykehus, er også at det er blitt veldig vanskelig å rekruttere fagfolk, legger han til.
Fefo er rasistisk
Finnmarksloven er et annet område Olav Gunnar har engasjert seg i, der han mener den aller verste overkjørselen av befolkningen i Finnmark, er vedtaket av den.
– Jeg har i utgangspunktet ikke tenkt meg en tatovering, men skulle jeg hatt en, ville det vaert på venstre skulder med «Nei til Finnmarksloven», ler han forsiktig.
Så er han i gang igjen.
– Fefo virker som ren forretningsdrift, og så skal det i tillegg liksom ha et etnisk perspektiv i seg. Det er jo bare tull. Det er rasisme å skille befolkningen lovmessig ut ifra etnisitet. Jeg arbeider for det motsatte av segregasjon, integrasjon. At man i fellesskap finner løsninger på tvers av kulturer. Finnmarksloven er en fallitterklaering mot demokratiet. Fefo er rasistisk, buldrer han.
Det er slik han er. At han skapte tabloide overskrifter da han kalte Norske Samer Riksforbund for nasjonalister, rokker hverken ved meningene eller motet hans.
– Men at noen prøvde å få det til at jeg sammenliknet NSR med ny-nazisme, syntes jeg var ufint, føyer han til.
Hvor dypt skal man synke
Olav Gunnar har vaert samfunnsengasjert siden ungdommen, og som medlem av SV har han blant annet vaert kommunestyremedlem i Alta fra 1991 og frem til han ble valgt inn på stortinget i 1997. Til tross for dette understreker han at han neppe er en person som passer saerlig godt til partipolitisk arbeid. Det å underlegge seg partiets ønsker og bestemmelser, og det å bli brukt av andre i politisk spill, er noe Olav Gunnar finner grunnleggende feil. For han er det heller motsatt. At han kan bruke partiet som redskap for å få gjennomslag for egne meninger. Da han var ferdig som rikspolitiker meldte han overgang til Arbeiderpartiet.
– Men det å selge meg selv syntes jeg alltid var det vanskeligste som politiker, røper han.
Så nevner han et nylig eksempel da han på årets nasjonaldag satt hjemme med familien og så Høyres statsminister, Erna Solberg, opptre på et underholdningsprogram på NRK.
– Gud hjelpe meg, er det mulig, utbryter han.
– Du har 17. mai. En dag hun kunne vaert sammen med familien sin, så stiller hun opp på et underholdningsprogram. Hvor dypt
skal man synke. Slik tenker jeg. Jeg har aldri likt det der med å selge meg selv. Som et produkt. Det var det verste med politikken, sier han.
– Folk orienterer seg ut ifra velferdsordningen
Når Olav Gunnar er ferdig som kommuneoverlege i Loppa, går han over i et engasjement hos NAV i Alta, som i hovedsak går ut på å kartlegge sykefravaeret i Troms og Finnmark. Han antar det er store endringer på feltet som følge av den pågående koronakrisen.
– Norge står ovenfor enorme utfordringer, der ingen vet hva denne krisen vil koste hos til slutt. Som mange andre leger mener jeg at det er urimelig at man får 100 prosent av lønnen i sykepenger. 80 prosent burde holde, sier han og brygger opp til atter en storm.
Han skylder på feige politikere som ikke våger å utfordre befolkningen, og forklarer videre at man ser klart at arbeidstakere som får 100 prosent av lønnen i sykepenger, velger fravaer på spesielle dager, mens naeringsdrivende som taper hele lønna ikke gjør det.
– Folk orienterer seg ut ifra velferdsordningen. Dette har jeg sett på naert hold.
– Hva med småbarnsfamilier som har svak økonomi i utgangspunktet. Med tre småbarn kan det fort bli endel fravaer?
– Man må selvfølgelig diskutere hvordan dette skal løses teknisk, men jeg tenker det norske samfunnet ikke er baerekraftig over tid med de velferdskostnadene vi har per dags dato. Kanskje man nettopp på grunn av de svake gruppene må se på dette, når så mange mennesker fra den sterke grupper kunne gått på jobb, men velger å ikke gjør det, fortsetter han bestemt.
Her ute på Ystnes er den blå himmelen dandert med lyse, lette skyer. Nede ved parkbenken gjør nå en levende orkan klar solide haglskur.
– Det er kanskje i større grad et spørsmål om holdning, enn om sykdom, tordner han og trekker for sikkerhets skyld hans egne medsammensvorne politikere på stortinget, med i dragsuget.
– Det er også urimelig at stortinget lager velferdsordninger for seg selv, for det gjør at stortingsrepresentantene ikke får føle på kroppen det de har vedtatt for andre. De bør ha samme ordninger som resten av samfunnet, fortsetter det kraftige lavtrykket.
Preget av selvmordet
Ballo, som alle kjenner han som, har hatt en lang og innholdsrik karriere, men sier selv at baksiden av medaljen er familielivet. På det området har han forsaket mye. I 2008 mistet han, som nevnt tidligere, i tillegg datteren Kaja, som begikk selvmord mens hun studerte i Frankrike.
– Hun bodde sammen med min davaerende kone, Heidi og meg, i Oslo. Det var fantastiske år, beskriver han.
Den rytmiske og messende fremleggingen er over. Han løfter venstre pekefinger og tørker diskré noen tårer bort under brilleneglassene.
– Så reiste Kaja til Frankrike, og det var ulykksalig det som skjedde der. Hun ble lurt av den vanvittige scientologisekten. Bare 20 år gammel. I en sårbar alder treffer de alle strengene som knekker henne fullstendig, sier han.
Han forteller videre at det ikke er noen enkelthendelser som preger en person mer enn det å miste et eget barn. Noe han brukte lang tid på å bearbeide og som resulterte i boken «Kaja» som kom ut i 2009. Der beskriver han selvmordet og den dype sorgen som fulgte.
– Det er som bølger på et opprørt hav, der alt er kaos i begynnelsen og du føler at du drukner. Men etter hvert laerer man seg å leve med det, forklarer han.
Snart 64 år gammel mener Olav Gunnar at han fortsatt har mye å laere i forhold til farsog bestefarsrollen.
– Men når man tenker på hvordan det kunne ha gått, så har det ikke gått så verst likevel. Jeg har idag et rikt liv og jeg har et familieliv sammen med samboeren min og hennes to barn, forteller han.
– Er det sårt å tenke på at du har et rikt familieliv nå som dine egne barn er blitt voksne?
– Ja, det er nok litt sårt. Jeg har tenkt en del på dette, at jeg har gått glipp av mye med mine egne barn, svarer han lavmaelt.
Han forteller at han alltid har sett opp til og beundret de som har klart å stå i det. De som har blitt til døden skiller dem av. Med noen ekte- og samboerskap bak seg, er dette et ideal han selv ikke har klart å leve opp til.
– Og så savner jeg Kaja. Jeg var heldig som fikk oppleve et naert og varmt forhold til henne. Humoren, lunheten og underfundigheten.
– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne, avslutter han.